SANNHETER OG LØGNER i et juridisk system.
Jeg er tidligere saksbehandler innen familierett, kommunal leder, dommer, advokat, høgskolelektor og FYLKESNEMNDSLEDER. og mye mer.
Problemet er OFFENTLIG ÆRLIGHET, sannhetsevne, bl.a. selverkjennelsesevne, og tendensen til at “systemet” BLIR TRODD. Når de er mange nok. Da flyr de ofte i flokk som den danske poeten beskriver.
På mange måter er det et uoverstigelig problem at “systemets folk” lyver, eller fordekker, eller justerer på sannheten. Det virkelig problematiske er når de gjør det nærmest med åpne øyne og ikke av ren personlig dumhet. Som dommer kalte jeg det i hvert fall i mitt indre “virkelighetsfordreining”.
Jeg aksepterer på mange måter at privatpersonen, eller “lille du” eller “lille jeg” i trengte posisjoner tyr til fordreininger.
Men når et system baserer seg på “falsk virkelighet” har samfunnet et uoverstigelig problem. Man mister tillit til at samfunnet (inkludert domstolene) er i stand til å basere seg på sannheter eller å forstå hvordan noe kan henge sammen.
Som advokat og representant for det offentlige møtte jeg nokså ofte fenomenet. “De” (ansatte, politikerne osv) fordreide det som virkelig skjedde. Og som intern aktør både visste jeg og forstod at vi i blant feilinformerte. Jeg kunne kanskje ha sagt fra internt? Men bl.a. ikke når det kom så langt som til domstoler eller avgjørende organer. Min etikk var trolig vaklende, og usannheten bød meg egentlig imot. Men jeg var ikke topp sjef for uryddighetene. Og kjøpte meg fri med ulike tanker og taushet,
Poenget for “barnet” eller “privatpersonen” er at når systemet først begynner å vandre på usannhetens, eller fordekningens veier, så er det nærmest ugjørlig å få snudd “flokken”. Sannheten blir selvforklarende både fordi det er en saklig offentlig tjenestehandling (som man tror på i utgangspunktet), og fordi man ikke forventer at offentlige enkeltpersoner snakker usant av HENSYN TIL SEG SELV.
Men det er akkurat det som er tilfelle. Det hviler en Aura av offentlig skamfølelse ved å måtte erkjenne noe som helst. Og her er personen i sentrum. Ikke organet.
Som en avdød venn av meg sa en gang: Du kan forsøke å ta dem på “skjønnet”, på “forstanden”, på “logikken” ja på hva som helst. De vinner til tross for alt det feile eller uholdbare.
Det eneste du kan ta dem på er “feil saksbehandling”. Da kan du få full uttelling. Som forfatter av saksbehandlingsbøker skal jeg ikke utdype temaet.
Men resultatet innebærer en FALLITT for et system.
Som fylkesnemndsleder forstod jeg (og vi) ofte at systemet ikke kunne være helt sannferdig. Men når et barn og en familie først hadde kommet ut “og kjøre” var vår “stasjon” oftest kun et lite håp på en viss forbedring for dem det hadde gått galt for.
Men usannferdighet både i barnevernsaker og i mange andre typer saker som avgjøres i mange slags fora er en vederstyggelighet. Den er så stygg at den offentlige tjenestepersonen skulle ha vært ETIKK KLARERT minst hvert annet år. Kontrollert av fagkyndige psykiatere som kan begripe årsakene til usannferdighet. I den offentlige kroppen, bestående av mange enkeltkropper.
Domstolenes hodning til problemet er i beste fall variabelt, som i bl.a. nemdene og mange mange slags avgjørelsesorganer
Arne Haga
Cand Jur.
Leave a Reply