Noen ganger er ikke blogginnlegg morsomme, eller koselige, eller glade, eller…… Men slik er også livet. Jeg har et savn som til tider truer med å sluke meg helt. Savner mine to små barnebarn så det gjør vondt. Og spesielt i disse fine sommerdagene hvor det er massevis av bilder med glade fornøyde unger som bader, spiser is, er på ferie hos bestemor og bestefar, og ellers koser seg glugg i hjel. Jeg skulle hatt to små skapninger som opplevde gode sommerdager sammen med bestemor og bestefar, som fikk så mye is de ville bare fordi det var sommer, som lekte ute hele dagen, og som var så skitne om kvelden at man ikke var sikker på om de var brune etter solen, eller bare svart av sand og søle. De skulle badet i badekaret, fått store gode håndklær rundt seg, gode brødskiver til kvelds, og bestemorkos med bok og fang. Så skulle søvnen komme – og jeg skulle kjenne på gleden over lett pust fra to små barnesenger.
I stedet har jeg ingen. Jeg har sloss meg til fattige halvannen time – det er det jeg har sett dem på et år. For jeg er ikke god nok. Ingen i familien er god nok til å ta vare på disse små, Skjønn det de som kan. Vi er helsearbeidere, datainginiører, butikkeiere og så videre, alle har vi oppdratt våre egne barn, men nå er vi ikke gode nok. Jeg skjønner det ikke, og jeg nekter å godta det.
Kjære mine små – bestemor savner dere, og jeg lover på tro og ære – jeg skal sloss så lenge det er liv i meg for at dere skal vite hvem vi er, og for at dere skal få treffe alle som er glade i dere. Kampen har bare så vidt begynt, og uansett skal dere en dag kunne se i deres papirer at vi forsøkte. Vi ønsket dere, vi forlot dere aldri.
Klem fra bestemor.
Leave a Reply