En særskilt utfordring møter sakkyndige, for eksempel i barnefordelingssaker, når de ene parten utviser manipulerende adferd. Usikkerhetsfaktorene er oftest fraværende i sakkyndiges drøftelser.
Gjennom 30 år har jeg fra ulike profesjonelle vinkler studert sakkyndigutredninger, særlig i barnefordelingssaker. Erfaringene har ført til at jeg vil påstå at det er systemsvikt i hvordan rettssystemet fungerer.
Det svikter på flere områder.
Tro og feilkilder
For det første har dommere for stor tro på sakkyndiges betydning for sakens utfall. Denne troen fører til at dommere nedtoner vekten av andre vitneutsagn, og også at de er mindre villige til å føre vitner. Tar den sakkyndige feil, blir dommen også feil. Tiden er moden for at dommere tar et større ansvar for saken og reduserer den sakkyndiges innflytelse.
Grethe Nordhelle
FOTO: privat
Den sakkyndige får ofte en autoritet som truer rettssikkerheten.
For det annet er det for mange feilkilder i sakkyndiges utredninger. Det er et meget krevende arbeid å si noe fornuftig, som man kan være sikker på, om parter i rettssystemet. Vi må ikke glemme at observasjonene sakkyndige bygger sin utredning på skjer i en begrenset tidsperiode. Hva som har skjedd før og hva som kommer til å skje i fremtiden, er ikke mulig å svare sikkert på.
Dommen skal gjelde hva som er best i fremtiden, og den blir basert på opplysninger fra fortiden. Når sakkyndige trekker konklusjoner både om fortid og fremtid, er det store muligheter for å ta feil. Menneskelig adferd er så kompleks, og det er mange forhold som vi ikke har kontroll over, som kan få avgjørende betydning.
En sakkyndig bør isteden utrede ulike hypoteser uten å konkludere. Dermed kan de være en langt mer begrenset – men realistisk støtte for dommeren, men ikke mer enn det.
Kulturkollisjon
Mens jusen trenger klare svar, er psykologien et fag for tvil. Rettssystemet har behov for å redusere en komplisert virkelighet for å kunne treffe klare konklusjoner i en dom. Virkeligheten er den som har juridisk relevans. Psykologisk fagkunnskap vil som oftest komplisere virkeligheten ved introduksjon av flere nyanser og mangfold.
Altfor ofte har jeg observert i foreldrekonflikter manipulasjonens skjulte hensikt om å ramme den andre forelderen. Barnet blir en brikke i dette spillet, skriver Grethe Nordhelle. Illustrasjonsfoto: Fotolia/NTB scanpix
Relevante hypoteser testes for å øke forståelsen om menneskene som er involvert, uten at absolutte konklusjoner treffes. Det er få, eller ingen, absolutte sannheter i psykologien. Det blir et press på sakkyndige om å tilpasse seg de svarene en dommer har behov for, med andre ord å uttale seg med større sikkerhet enn man har dekning for..
De absolutte konklusjonene til sakkyndige bør være fraværende – uavhengig av hva dommere har behov for. Selv når advokater og dommere forsøker å presse den sakkyndige til å være mer tydelig, bør tvilen være rådende. Møtet mellom de to profesjonene, juristen og psykologen, innebærer en kulturkollisjon. Hvis man beveger seg inn på juristenes domene, er det en fare for at psykologen viker, og reduserer sin faglige integritet for å tilpasse seg systemet.
Observasjonene og intervjuene av partene i saken er den viktigste kunnskapskilden den sakkyndige bygger sin utredning på. Dette er partene klar over. Hvilke parter blir ikke påvirket av det? Både kontrollert manipulerende adferd og ukontrollert nervøsitet er heller regelen enn unntaket av hva sakkyndige møter. Det er tross alt en sak der mye står på spill og den sakkyndige gis en for stor makt til å påvirke utfallet av saken.
Hvor mye blir slike usikkerhetsfaktorer drøftet i utredningen? Observasjonene skjer ikke bare innenfor en kunstig ramme, de er i høyeste grad begrenset i tid. Er det takhøyde i utredningene for at det meste av partenes aktivitet er utenfor den sakkyndiges synsvidde? Er den aktivitet som den sakkyndige ser, representativ for hvem de ellers er? Min er faring er at disse usikkerhetsfaktorene oftest er fraværende i sakkyndiges drøftelse.
Alternative hypoteser
I mine studier av sakkyndige utredninger finner jeg mange hypotesebekreftende utredninger, fremfor hypoteseutredende. Med dette mener jeg at den sakkyndige blir argumenterende for sitt syn – det motsatte av å synliggjøre tvil. Systemets forventninger til at man skal konkludere kan føre til dette. Også egne forventninger til å innfri de tjenester man er betalt for kan spille inn. Dersom dommeren «premierer» å synliggjøre tvil, mer enn å etterspørre konklusjoner, kan det føre til at sakkyndige blir stimulert til å lete etter mulige andre forklaringer på partenes adferd.
Jeg vil gi ett eksempel på en gjenganger blant hypotesebekreftende sakkyndighetsutredninger:
En mor som er emosjonell under observasjon av den sakkyndige, blir betegnet med emosjonell ustabil personlighet. Konsekvensen er at den sakkyndige i sin utredning konkluderer med at hun ikke er like godt egnet som faren til å ta seg av barnet og omsorgen anbefales overført til ham.
«De absolutte konklusjonene til sakkyndige bør være fraværende – uavhengig av hva dommere har behov for. Selv når advokater og dommere forsøker å presse den sakkyndige til å være mer tydelig, bør tvilen være rådende.»
FOTO: Paal Audestad
Andre mulige hypoteser for å forstå morens emosjonelle væremåte er ikke drøftet. Den sakkyndige har kun sett moren ved tre møter. I tillegg har den sakkyndige fått mannens historie om at han er bekymret for sin ekspartners emosjonelle ustabilitet.
Tre alternative hypoteser burde vært utredet: Den ene er om det er den belastede situasjonen under rettssaken som gjør henne ustabil. Den andre er hennes utsagn om at mannen terroriserer henne når andre ikke er tilskuere, og at dette har gjort henne emosjonell. Den tredje er hvorvidt mannens historie om henne er et forsøk på manipulasjon av den sakkyndige eller representerer virkeligheten.
Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å konkludere på disse fire mulige forståelsesmodellene. Den sakkyndiges oppgave burde være å synliggjøre argumentene for og mot de ulike alternativene, og overlate til dommeren å konkludere etter å ha hørt partsforklaringer, vitner og bevis i saken.
Manipulerende adferd
En særskilt utfordring møter sakkyndige når de ene parten utviser manipulerende adferd. Essensen i manipulerende adferd er at man presenterer en falsk og/eller usaklig virkelighet på en overbevisende måte, så andre tror på det.
Sakkyndige undervurderer, som vi alle gjør, at vi blir manipulert. Møter man en manipulerende part i begrenset tid, er det lett for denne å være skjerpet på hvordan man presenterer seg, og det er meget krevende å avsløre dette, selv hvis man er spesielt skolert i dette fenomenet.
Som ledd i de strategiske manøvrene, vil også den andre partens svake sider bli presentert helt ute av proporsjoner. I disse sammenhenger glemmer mange sakkyndige at de må tenke alternativer: Er dette en sannferdig historie jeg blir presentert, eller er det løgn? Glemselens slør legger seg over sakkyndige nettopp fordi man er blitt emosjonelt bedøvet av en part som er dyktig til å presentere en røverhistorie på en måte som virker sannferdig.
Presentasjonen er så god at den sakkyndige får sympati med denne personen og tror på dennes historiefortelling. Det er sympatien som gjør at man ikke tenker alternative forståelser.
Det gode arbeidet
Historiefortellingen virker enda mer troverdig når den manipulerende parten har deltatt i aktiviteter som gir et skinn av godt samfunnsarbeid, som i realiteten er en beskyttende kappe for ikke å bli oppdaget.
Når mamma er klassens foreldrekontakt, er aktivt med på skoleturer og stiller opp frivillig i ulike aktiviteter i nabolaget, kan det være en genuint engasjert mor. Men det kan også være strategisk planlagt adferd for at andre skal gi en gode skussmål. Altfor ofte har jeg observert i foreldrekonflikter manipulasjonens skjulte hensikt om å ramme den andre forelderen. Barnet blir en brikke i dette spillet.
Den sakkyndige oppdager sørgelig ofte ikke dette spillet i den begrensede tid man har kontakt med partene. Foreldre som er villige til å bruke barnet som salderingspost i en konflikt, er ikke gode omsorgspersoner.
Absolutte konklusjoner
De absolutte konklusjonene til sakkyndige bør være fraværende – uavhengig av hva dommere har behov for. Selv når advokater og dommere forsøker å presse den sakkyndige til å være mer tydelig, bør tvilen være rådende.
Observasjonene og intervjuene av partene er den viktigste kunnskapskilden den sakkyndige bygger sin utredning på. Dette er partene klar over. Hvilke parter blir ikke påvirket av det? Både kontrollert manipulerende adferd og ukontrollert nervøsitet er heller regelen enn unntaket av hva sakkyndige møter.
Min erfaring er at disse usikkerhetsfaktorene oftest er fraværende i sakkyndiges drøftelse. Resultatet er faretruende nær: De uskyldige, voksne og barn, taper rettssaken fordi den sakkyndige ikke har avslørt det falske spillet og glemmer å uttrykke en tvil om hva som er den egentlige virkeligheten.
Å åpenlyst og ydmykt tvile seg frem i retning av å forstå virkeligheten må være den sakkyndiges oppgave. Det er det motsatte av å argumentere for ett syn.
Grethe Nordhelle beskrivelse innebærer at mange barn (familier) blir utsatt for manglende beskyttelse og rettssikkerhet.
Konsekvensene av inkompetanse hos de sakkyndige forårsaker flerfoldige ødelagte barndommer og liv.
Therese Ridar og Wenche Lie Giæver (VG -Helg 21/9-13) dokumenterte dette grundig i sin reportasje kalt «Det doble sviket» og med påfølgende paneldebatt i regi av Vg » Hvem beskytter de minste ?» på Litteraturhuset i Oslo 24/9-13 ( se VG-TV)
Jeg gjetter det bare er et tidsspørsmål før de første erstatningssakene mot den norske stat blir en realitet.
Det alvorligste problemet i slike saker er dessverre oftest den sakkyndiges totale fravær av KUNNSKAP om manipulative mennesker. Dessverre finnes det narsiss ister og psykopater som på utsiden fremstår som guds gave til barna, men som under 4 øyne ødelegger dem for livet!
Verst er det når man klager på slike sakkyndige, da går de i skyttergraven og blir fiendtlig innstilt og prøver hindre den normale forelder kontakt med barnet som hevn. Kvam saken viste dette til fulle!
Alle jeg vet som har noensinne blitt utredet av statlig ansatte sakkyndige har opplevd at sakkyndige ikke har trengt å prate med familien eller en gang MØTE familien mer enn 1 gang for å gjøre seg meninger som da vinner rettssaken. De gangene barnevernet eller noen andre instanser får den vrangforestillingen over seg at du eller din familie er slik og slik så er dine sjanser for å vinne rettssaken 10%.
«Tre alternative hypoteser burde vært utredet: Den ene er om det er den belastede situasjonen under rettssaken som gjør henne ustabil. Den andre er hennes utsagn om at mannen terroriserer henne når andre ikke er tilskuere, og at dette har gjort henne emosjonell. Den tredje er hvorvidt mannens historie om henne er et forsøk på manipulasjon av den sakkyndige eller representerer virkeligheten.»
Feil. Her bryter du den vitenskapelige metode og feilaktig anslår en antagelse er riktig. Nettopp at sakkyndige har rett i det hele tatt.
Den fjerde hypotesen er om sakkyndige feiltolker kvinnen som emosjonell (hva er definisjonen på emosjonell? hva er målestokken for det? Hvordan måles det? Til hvilken feilmargin måles det? Når du måler med en meterstokk kan du ha mange millimeter feilmargin).
Det er svært viktig at også dommere i barnefordelingssaker har nødvendig kunnskap om manipulasjon og personlighetsforstyrrelser. De kan på lik linje som psykologer bli lurt av psykopater som fremstår som en god forelder med de beste hensikter for barnet, mens virkeligheten er at de bruker rettssystemet og konfliktene de skaper til å ramme den andre forelderen.
Til dere som mener Nordhelles artikkel favoriserer mor som omsorgs-person, Les på nytt. Hun har også et eksempel der hun beskriver mor som manipulator. Det er ikke hvilket kjønn som er best omsorgs person denne artikkelen handler om.
En annen ting som bør skape debatt er mangelen på barns rettssikkerhet. En forelder som er bekymret for den andre forelderens atferd over tid, noe som kan tyde på avvikende personlighet, ber om en sakkyndig utredning for å sikre barnet og dets fremtid. Det er jo ikke naturlig å begjære dette uten grunn, men den som ber om det må selv bære hele kostnaden om den syke forelderen motsetter seg, og i tillegg klarer å manipulere retten. Selv om utfallet av utredningen blir personlighetsforstyrrelser må den friske forelderen betale hele regningen. Saken som dermed blir grundig belyst for barnets skyld må den friske forelderen betale. Barns rettssikkerhet blir dermed avhengig av om en forelder har råd til å ta denne utgiften.
Disse personene er farlige for barn, noe barnet selv selvsagt ikke har forutsetninger for å forstå eller vite noe om. Dette vil først komme tydelig frem når barnet vokser til og får sine egne meninger.
Derfor bør ikke barn, selv om de er over 12 år, i stor grad bestemme selv eller bli hørt i tilfeller der personlighetsproblematikk er involvert. Barna blir også brukt i spillet, og kan være manipulert.
Et avgjørende poeng, som hittil ikke er tatt i betraktning: Barns rett til å vokse opp i den visshet at foreldre i Norge ikke blir fratatt barna uten at det foreligger nødvendig grunn til det.
Det er meget spisset, men for å understreke poenget:
Hvis det fantes en vaksine som gjorde barn immune mot absolutt alle sykdommer, men som ville svært helseskadelig når de ble voksne, ville vi da gitt dem vaksinen?
Den ville jo vært til barnets beste?
Hvis noe er skadelig for et barn i det lange løp, er det da barnets beste?
Utrolig bra vinkling.
«Hvis det fantes en vaksine som gjorde barn immune mot absolutt alle sykdommer, men som ville svært helseskadelig når de ble voksne, ville vi da gitt dem vaksinen?
Den ville jo vært til barnets beste?»
Den vaksinen har vi i dag. Den heter Barnevernet og Barnesakkyndige psykologer. Ved hjelp av sakkyndige, (noen ganger klarer de utmerket å diagnostisere foreldrene uten hjelp av sakkyndige), kan de «se» fremtidig omsorgssvikt begått av foreldrene – ved hjelp av blikk kontakt mellom mor/far og barn, eller disorganisert tilknytning(?), eller foreldrenes manglende evne til å «se barnets behov»(?), manglende mentaliseringsevne, osv… Vaksinen som brukes er omsorgsovertagelse/fratagelse av en av foreldrene. Kun i mindre enn 10% av tilfellene er det snakk om rus og vold. Resten er svada og påstått omsorgssvikt.
Når barna har blitt til ødelagte voksne – er de ikke lenger barn, og har ikke lenger krav på den særskilte beskyttelsen som er forbeholdt barn.
Signifikant forskning på skadene ved adskillelse barn-foreldre kan man lese her: https://www.facebook.com/notes…
Norge er underlagt både en grunnlov og internasjonale menneskerettigheter.
Begge foreldre er like skikket til å være foreldre. Omsorg og samvær er den mest grunnleggende menneskerettigheten. Det endrer seg ikke fordi om de velger å gå fra hverandre. Om staten vil fradømme foreldre rett til omsorg/samvær, må den hoste opp alvorlige og konstaterte forhold. Uttalelser eller beskyldninger, er ikke slike forhold. Heller ikke ut datert svada om tilknytning, tilvant nåværende situasjon, etc.
Omsorgs-/samværssaker øker i omfang fordi en av partene spekulerer i utfallet, og er så lite egnet som omsorgs person at det gjør alt for å ødelegge livet for barna, ofte for å straffe den andre forelderen for sine egne følelser/handlinger.
At så mange saker ender med katastrofalt utfall for barna og den forelderen, er altså grunnen til at slike saker reises!!!
Det finnes kun en løsning som er maksimal:
1.
Ved samværbrudd skal foreldrene i utgangspunktet ha lik omsorg/samvær med barna. Barnetrygd deles likt.
2.
Andre, frivillige ordninger, kan avtales.
3.
Ønsker noen av foreldrene å ha mer en lovfestet omsorg/samvær, må det reises sak. Endring vil kreve betydelige, og ugjendrivelige bevis for at den andre er så uegnet at barna tar betydelig skade av det.
Retten må nummerere beskyldningene, og beskrive hva som er bevist og hvordan det er bevist.
Vitner skal være personer som kjenner familien, og retten skal være pålagt å drøfte hvert eneste bevis som er lagt frem.
I alle slike saker, skal det være et rettsvitne, som er helt uavhengig, som skal lønnes av en siviletat, og ikke ha noen kontakt med rettssystemet, på noe plan.
4.
Enhver sabotasje av samvær/omsorg skal betales med et fast kronebeløp per dag, men slik at politiet er pålagt å gripe inn og bruke makt etter 24 timers sabotasje.
————-
Det som vil skje er:
Foreldrene får endret fokus. Å ødelegge barna for å hevne seg på den andre forelderen, vil ikke lenger være et alternativ. Best mulig samarbeid, vil være i egeninteresse. Manipulering av barna vil slå tilbake, når de har like mye samvær med den andre.
De enorme kostnadene som oppstår fordi barna brukes til å skade den andre forelderen, vil bli eliminert. Siden foreldrene går fra hverandre uansett, vil barn vil få en løsning som er optimal, i forhold til alternativet.
Det å bruke sakkyndig mot en familie/enkeltforeldre, er i utgangspunktet en forbrytelse mot menneskeverdet.
Er det virkelig noen som har slik personlig kompetanse, at de med sikkerhet kan fastslå hva som er den egentlige situasjonen, og hva som vil være beste for barna (inkludert deres forhold til foreldrene)?
Det er rett og slett ikke mulig. Bare det å bli utsatt for en slik undersøkelse/uttalelse er en forbrytelse.
I tillegg vil en slik ordning raskt skjær ut i overgrep. Enhver uttalelse vil si mye om personen som uttaler seg, og lite om personen som blir omtalt.
Vi opplevde det i klartekst i rettssaken etter 22. juli-terroren: Sakkyndige spesialister er ikke annet enn synsere, og de går ikke av veien for å dikte opp ting eller tilføye absurditeter. Konklusjonen er basert på en kvakkademisk tull kompetanse som kan brukes til å skrive hva som helst om hvem som helst.
Disse såkalte sakkyndige, setter seg med noen sakspapirer, og dikter i vei. Alltid under forutsetning av at dette ikke er en eksakt vitenskap, at det må tas høyde for…., at ytterligere undersøkelser vil kunne…. Og så blir opp til retten å avgjøre. Hvilken dommer har mot til å si at dette er vanvittig sprøyt. Høytflyvende sludder om en virkelighet som ikke eksisterte for kort tid siden da foreldrene ikke var i konflikt?
Dommere og sakkyndige er kjente, de er kolleger i det samme maktsystemet, de lever av blodet til sine ofre. Det sier seg selv at det ville ta bare noen timer før de ble immun mot virkningene for ofrene. Når du tjener ett par millioner i året på å kopiere den forrige rapporten, har ødelagt ett par hundre familier, så er det ingen makt i verden som kan få deg til å stoppe, eller rope varsku. Det er ikke bare pengene, det er den narkotiske virkningen av makt over andres liv, beruselsen av å trumfe igjennom sitt synspunkt om en person du har hatt en samtale med, om jakten på det neste fixet….
I visshet om at det ikke finnes mulighet for offeret å få deg stilt til ansvar for å levert noe intetsigende sludder, og at du visste det.
Så lenge det ikke finnes en ordning som sjekker om foreldre har rett til å se sine barn når forholdet dem imellom er ok, skal det heller ikke gjøres fordi om de går fra hverandre. Å bryte ut av et forhold har ingenting med den meste grunnleggende menneskerettigheten som finnes: Retten til omsorg og samvær med egne barn.
Om et diktatur plutselig sa til alle innbyggere: Vi innfører fulle rettigheter til alle som fraskriver seg retten til å få barn. Hva ville innbyggerne valgt?
Grunnen til at vi eksisterer, er at vi får barn. Grunnen til at foreldre (stort sett) passer godt på sine barn, er ikke av hensyn til barna, det er et målbart, biologisk behov foreldrene har. Å ta fra neon rett til å utøve omsorg eller ha samvær med egne barn, er derfor en forbrytelse mot menneskeheten.
Å bruke såkalt sakkyndige til å vurdere om noen er skikket til å være foreldre, er også en forbrytelse mot menneskeheten.
Skulle det være helt konkrete forhold som gjør at barn må beskyttes mot egne foreldre, reguleres det av andre lover.
Det viktigste blir vel å finne en sakkyndig med den rette fagkompetansen som kan jobbe profesjonelt med saken hun/han går inn i, og som gir reflekterte og nyanserte uttalelser basert på forskning i forhold til de problemstillinger som foreligger i det spesielle tilfellet. Den sakkyndige bør ha en faglig integritet som sikrer at hun/han innhenter nødvendig kunnskap fra andre fagpersoner når hennes/hans egen kompetanse ikke strekker til for å ivareta objektivitet og unngå synsinger i en så alvorlig sak. Barnas perspektiv må være i fokus, sammen med foreldrenes.
Slike sakkyndige finnes ikke.
Både sakkyndige og dommere bør fokusere på viktigheten av at begge foreldre (om de begge er gode omsorgspersoner) skal være inkludert og at dommeren heller bruker virkemidler som stimulerer til at foreldrene må lære seg å samarbeide og dele på oppgavene.
Det er skadelig for barn å bare vokse opp sammen med en forelder. Om begge foreldre i utgangspunktet er gode omsorgspersoner, bør samfunnet arbeide for at foreldrene må lære å samarbeide til barnets beste slik at barnet får god kontakt med begge foreldrene selv om foreldrene ikke skal bo sammen. Straffen bør rettes mot den av foreldrene som saboterer.
«Whether it’s Mom or Dad who is absent from the home, children without one or both of their parents at home with them suffer. Some feel the effects tremendously and others less so, but many children suffer in life due to the absence of a parent. In a perfect world, all children would live in happy homes with two loving, doting parents who are comfortable both financially and emotionally. However, reality is much different than fantasy, which means not all children have the same home life and opportunities as others.
Behavioral Effects of Absent Parents
According to Edward Kruk, Ph.D. and associate professor of social work at the University of British Columbia, children with absent fathers are more likely to develop behavioral problems. These problems are often a shield that kids use to protect their deep issues of abandonment, fear and unhappiness. For example, a child living in a fatherless home is more likely to develop a careless attitude with a cocky swagger and mean persona to hide the fact that he really wants his father in his life.»
«Children who live with one parent are four times more likely to live in poverty than children in two-parent homes»
«One of the biggest effects an absent parent — particularly an absent father — has on children is abuse. According to Edward Kruk, Ph.D., children living with their single mother are far more likely to suffer abuse of some sort, be it emotional, physical or even sexual abuse. This type of abuse could come at the hands of single mothers, their boyfriends or current husbands, caregivers or other family members. It could be said that single mothers often have to work harder and longer hours than mothers of children living with two parents, and this leaves their children more exposed to abuse at the hands of others. However, there are dozens of reasons why children with only one parent are more likely to suffer abuse.»
Barn har rett til å ha god kontakt med begge sine foreldre når begge foreldre er gode og normale omsorgspersoner. Da unngår de masse problemer senere i livet. I Norge har vi et system som skaper konflikter mellom de voksne og som så skaper problemer for ungene. Psykologene bør heller argumentere for begge foreldre når begge er oppegående, og argumentere mot foreldrene når de er egoistiske og oppdra dem til å skjønne hva som er viktigst for barnet.
Viktig tema! Som sosialsrbeider har jeg gjennom et langt yrkesliv, opplevd mange eksempler på det artikkelforfatteren skriver! I flere tilfeller har barna fått lide under «omsorg» fra en manipulerende person! Flere runder i rettssystemet, barnets henvendelser til hjelpeinstanser har i noen tilfeller gitt barna mulighet til å flytte til den av foreldrene so virkelig gir omsorg! Som det skrives i artikkelen: den sakkyndige kan bli manipulert! Jeg har opplevd at psykopater får den andre av foreldrene til å framstå som psykopat eller gal!! Barna bør være part i sakene, de bør ha advokat, og det bør lyttes til flere som kjenner foreldrene. Jeg har lurt på om de sakkyndige som uttaler seg i en sak får vite at de tok feil? Ved runde 2,3,osv er det jo nye sakkyndige som uttaler seg – og skaper et «overbevisende» beslutningsgrunnlag!
Takk for realistisk samtidsevaluering av barns hverdag ved konfliktfyllte foreldrerelasjoner. Som kollega, og interresert i problematikken over lang tid, ser jeg at mange i systemet ikke villig hopper på muligheten for at de selv kan bli manipulert. Støtten finnes likevel. Som Grethe Nordhelles forskning.. http://www.psykologtidsskrifte… .. som ser saken fra både juridisk og psykologisk vinkel. Og fra modige sakkyndige som psykolog Knut R. Knutsen… http://www.aftenbladet.no/fami… … Det jeg undrer over blir da er, når vi har barnets beste i fokus, hvorfor ikke sakkyndigrapporter fokuserer på personlighetsvurdering av foreldrene?
Uten et slikt perspektiv i vurderingen vil barnets beste drukne grunnet foreldres rettigheter slik jeg ser det.
Gode artikler.
Trodde den sakkyndige rapporten også inneholdt personlighetsvurdering slik du nevner. Gjør den ikke det ?
Nei den gjør ikke det. En slik vurdering krever grundige intervjuer samt en strukturert test. Sakkyndige får imidlertid anledning til å uttale seg om tema, ut fra personlige antagelser. Og som artikkel her, samt mine linker viser, så kan sakkyndige og bli manipulert.
Den vurderte voksne skal og, om sakkyndig vurderer slik test, selvfølgelig informeres, og kan nekte, da det er et stort inngrep mot enhver person å utsettes for slik testing. Og det er der jeg mener foreldrenes rett trumfer barnets beste.
Da er det jo helt utrolig at de sakkyndiges synspunkter i det hele tatt vektlegges. Men hvorfor er det grunn til å nekte en slik test og på hvilken måte skulle det være inngripende. Det er jo til barnets beste. Tror mange foreldre kanskje hadde hatt godt av en slik test.
Ja kanskje det har utviklet seg til å bli en for stor rutine i domstolen til å lytte til sakkyndige. Samtidig trenger dommeren noe faglig å støtte seg på. Dom skal avsies på områder der dommer ikke har spesialkunnskap. Innenfor manipulerende personligheter finner vi i verste fall psykopater og narsissister. Og de definerer barnets beste ut fra egne behov, desverre. Men at mange foreldre burde blitt utsatt for slik test, helt klart. Det kunne hindret dårlig mental helse hos mange kommende voksne.
Forøvrig typisk at kommentarfeltet straks oversvømmes av frustrerte skilte fedre/mødre (kanskje særlig fedre), som slåss om hvorvidt det er kvinner eller menn som er de verste til å manipulere. Hallo, det var ikke det denne artikkelen handlet om!
Om du sikter til mitt innlegg så har jeg jobbet i psykiatri, er jurist og har hovedomsorgen for barn og er opptatt av at mor skal være inkludert og likeverdig. Jeg representerer den «nye mannen». Mitt fokus er hva som er til barnets beste og at mor og far er best tjent med å tenke 50/50 som utgangspunkt at de ved brudd har en holdning om at begge foreldre skal være inkludert. Et lykkelig og kunnskapsrikt barn som vokser opp til å bli en ressurssterk person er et barn som statistisk sett har hatt nær og god kontakt med begge sine foreldre. De foreldre som ved skilsmisse likevel klarer å holde fokus på at barnet fortsatt vil trenge begge sine foreldre, vil få lykkeligere og mer ressurssterke barn.
Artikkelforfatteren over peker på en bra problemstilling, men bruker så problemstillingen til å sverte mannen og si det er mest synd på mor. Det stemmer ikke med virkeligheten at det som regel er far som manipuler og har sakkyndige på sin side. I 99 % av sakene er det motsatt og far har tapt før saken har begynt. En slik holdning er et av hovedproblemene med hele systemet. Mor får bestemme 100 % over barnet fordi mor er moder-jord-gudinnen og far er potensiell voldtektsmann i følge den norske psykologiforening i teoriene for barnefordelingssaker, og vi syns generelt synd på mor. Det er far det er synd på når mor sitter med 100 %. Det er mor som er manipulerende når hun taktisk har stengt far ute slik at han må gå til sak for å kjempe for kontakten med sitt barn.
Det kan virke som du har liten erfaring med hvordan det faktisk fungerer sveinvold.
Artikkelforfatteren kom med eksempel, ikke en regel. Og 50/50 er ikke til det beste for alle barn, selv om det kan fungere for noen. Det er avhengig av at foreldrene kan samarbeide og samkjøre bra. Når det fungerer så er det selvsagt at det er det som er det mest optimale. Likevel, det er ikke det som er casen her. Hold deg til tema. Sakkyndige og rettsapparatet.
Som en hovedregel viser det seg at likeverdig forelderskap er best for barna, både før, under og etter et eventuelt brudd!
«Likeverdig foreldreskap» er et godt begrep som dekker kjærnen i det man bør ta utgangspunkt i. Om vi alle er av den oppfatning at et barn trenger både mor og far som likeverdige foreldre, så vil vi anstrenge oss for å sørge for at det blir virkeligheten for barnet. Når mor og far slipper å krige om makten og «eierskapet» til barnet, men begge uansett beholder 50 % «eierandel» så vil mange konflikter som eksisterer i dag forsvinne. Systemet er designet slik at det i stor grad automatisk lager mye av konfliktene som oppstår i barnefordelingssaker.
Det betyr ikke Vanessa, at barnet nødvendigvis skal bo 50/50. Men det betyr at likeverdige foreldre heller kan konsentrere seg om å bruke tid på å finne den mest fleksible og praktiske løsningen som passer for barnet. Og da må den foreldren som gir noe «kompenseres» med fleksibilitet fra den som får hovedomsorgen.
De fleste saker som kommer for retten er jo ganske like. Mor vil ha barnet for seg selv. Far ønsker å se barnet mer. Her må systemet stimulere til at barnet har best av å ha mye kontakt med begge og finne den løsningen som i praksis kan skape et slikt resultat.
Så er det noen foreldre som er psyko, ikke vet opp ned på barn etc… de får det gjelde unntak for når det blir sannsynliggjort. Men i 2014 må de fleste foreldre anses som likeverdige.
Jeg trenger ingen avhandling på 50/50-fordeling. Men du skriver mye bra som jeg er veldig enig i. Ærlig talt så vet jeg ikke hvilken verden du lever i når du skriver at i 2014 må de fleste foreldrene anses som likeverdige. De gjør jo ikke det. I 2014 er det slik som det har vært i veldig lang tid.. har du ikke utdannelse og økonomisk sikkerhet, er man mindreverdig som forelder og det blir det lagt stor vekt på. Har man f.eks hatt en dårlig barndom og oppvekst, blir det også vektlagt fra den andre partneren. Går man til en psykolog får å få hjelp, er dette også våpen som blir brukt i barnefordelingssaker. Jeg har ingen tro på at menn og kvinner er bedre eller verre enn den andre i slike saker. Her er det bare VINN og helst FORSVINN fra begge parter. Med advokater og barnevern som ‘det gode’ maskineriet i bakgrunn. Når du får deg til å skrive side opp og ned med mor er slem og far er snill, er det objektive perspektivet ditt ikke akkurat fremtredende. Med slike holdninger er det kanskje ikke så rart vi har et stykke igjenn til likeverdighet. Joda, en flott drøm men vi er nok ikke der enda.
Ditt tilsvar til meg begynner veldig bra, men taper seg betydelig etterhvert. Jeg kan ikke se at du har grunnlag for å si at artikkelforfatteren bruker saken til å sverte mannen. Hun nevner to konkrete eksempler på manipulerende foreldre; i eksempel 1 er det mannen og i eksempel 2 kvinnen. Videre; å hevde at mannen har tapt på forhånd i 99% av sakene er vel en påstand det blir vanskelig å dokumentere. Endelig; å hevde at «mor er moder-jord-gudinnen og far er potensiell voldtektsmann i følge den norske psykologiforening i teoriene for barnefordelingssaker» er såpass far out at det faller på sin egen urimelighet. Du mener jeg har liten erfaring i hvordan det faktisk virker. Faktum er at du ikke vet noen ting om hvilke erfaringer jeg har. Du vet heller ingen ting om hva jeg mener om oddsene h.h.v. kvinner og menn har i barnefordelingssaker, eller om hvor manipulerende h.h.v. kvinner og menn kan være, fordi dette har jeg ikke skrevet noen ting om. Det jeg har skrevet, er at artikkelen tar opp en viktig problemstilling om kulturkollisjonen mellom psykologi og jus når det gjelder sakkyndiges rolle innen rettsvesenet, samt et hjertesukk om at det straks melder seg en hærskare av kommentatorer som sporer av debatten til å handle om hvem som er skurker og hvem som er ofre av menn og kvinner. Din motkommentar synes jeg vel bare bekrefter dette hjertesukket.
Veldig viktig og tankevekkende artikkel om kulturkollisjonen mellom psykologi og jus. Altfor ofte har dommeren bare blitt en sand-påstrøer for de sakkyndiges konklusjon, noe som klart truer rettssikkerheten. Viktig å la psykologien få være en arena for flertydig heter og tvil, og så supplere med vitneutsagn, tekniske bevis etc, før dommeren trekker sin egen konklusjon.
En interessant problemstilling. Men så blir vinklingen at det er far som er manipulerende og mor som bare er emosjonell. Virkeligheten er jo at det som regel er mor som er manipulerende og ender opp med all rett, mens far står igjen med ingenting. I 9 av 10 saker er det mor som vinner. Barnets kontakt med begge foreldre reduseres til eksklusiv kontakt med mor mens far presses ut over sidelinjen. Svært mange kvinner er av den oppfatning at et barn ikke trenger en far og tror det er sunt for barnets utvikling. I noen tilfellet kan det sikkert være sant om far er ustabil, men fedre flest er normale og gode omsorgs personer. Det er like mange ustabile mødre som det er ustabile fedre, man blir ikke automatisk en god mor bare fordi man har evne til å få barn. Og det faktum at man er mann betyr ikke at man automatisk er inkompetent med barn. Et barn bør få ha så mye kontakt med begge foreldre som det lar seg gjøre og foreldrene må forsøke å samarbeide. Rettens utgangspunkt bør være at alle rettigheter er like, mens barnet bor 55/45 hos foreldre som begge skal inkluderes. Så får man heller lage unntakene til der dette utgangspunktet ikke passer. Svært mange inngår i dag fine avtaler hvor de deler på foreldre skapet og er opptatt av at begge skal være like ansvarlige – de skilsmissebarna får det best. De barna som vokser opp med en alenemor som har manipulert vekk far (som er en god omsorgs person) ender opp i statistikkene for «samfunns taperne». Omlag 70 % av atferdsproblemer, rusmidler, kriminalitet, mobbing, skoletapere, angst- og depresjoner etc… er ofte små gutter som vokser opp med en alfahunn som selv har lav utdannelse og dårlig økonomi, og hvor kontakten med far er fraværende eller dårlig. Forskning viser at far er viktig for barnets utvikling særlig i forbindelse med skolealder og utover. For gutter er kontakt med far avgjørende for det å bli en mann.
Når samfunnet legger til rette for at enkelte mødre kan skvise ut fedre, så er det faktisk barneplageri da det skaper store problemer for barnet når det blir eldre. En del kvinner bruker mannen kun for å bli gravid for så å kaste han bort etterpå. Slike kvinner bør ikke vinne rett da deres atferd er skadelig.
Mange tvister ville fått en bedre løsning om mor og far som utgangspunktet hadde like rettigheter, og hovedsakelig bare skulle snakke om hvor barnet skulle bo mest. At barnet bor mest hos mor de første årene bør heller ikke utelukke at man kan jevne det mer ut senere. Og det er de foreldrene som stikker kjepper i hjulene som er dårligst omsorgs personer når de tenker mest på seg selv på bekostning av barnet og dens kontakt med den andre forelderen. Da hadde mye av de bitre barnefordelingssakene forsvunnet. Menn blir diskriminert som gode omsorgs personer og mange menn er gode fedre. Samfunnet må anerkjenne at kvinner og menn kan være like flinke med barn. Endelig er det en god arbeidsfordeling og avlastning når mor og far klarer å samarbeide godt, og barnet kan få det beste fra begge.
Likeverdig forelderskap og vilje til utstrakt samarbeide bør belønnes i stedet for, som tilfellet har vært i så alt for mange år, straffes gjennom helt åpenbart dårligere økonomisk uttelling for den som ellers kunne ha hatt status som «aleneforsørger».
Barne- og familiedepartementet har ca. 250 sakkyndige i sine lister, som blir tilkalt ved tvil , disse blir betalt av barnevernet og skriver ofte utredninger uten å ha særlig kjennskap til hverken mor eller far eller barn. Menneskerettene for barn og foreldre er på ett bunnivå i dagens Norge. Jeg mottok ett brev fra en far som hadde hatt omsorgen for sitt barn i 3 år helt til moren fant ut at hun ville ha omsorgen. Sakkyndige i denne saken reagerte ikke da barnet gjentatte ganger ytret ønske om å fortsette å bo hos far, den sakkyndige kom med følgende utsagn- alle mødre har omsorgen for barn i ryggraden og slik ble det . Faren har ikke sett barnet på 2 år , fordi dommeren lar sakkyndige avgjøre utfallet av retten . Det bør nå bli en debatt om den makt sakkyndige og barnevern har i Norge .
Bra innlegg! Godt eksempel!