Alle er enige om at Silje ikke hører hjemme i fengsel.
20 år gammel tar hun sitt eget liv på cellen.
Hun er innelåst i 14 timer før hun blir funnet.
Av: Ane Muladal, Bjørnar Tommelstad og Lone Lohne
Foto: Helge Mikalsen og Hallgeir Vågenes
Hjertet dunker i brystet når Gøran (23) går gjennom den høye porten.
Foran ham ruver et stort, grått murbygg.
23-åringen har reist fra Trøndelag til Oslo for å besøke Bredtveit kvinnefengsel.
Det er 2017. Det har gått fire år siden tvillingsøsteren hans døde.
Han har grublet mye.
Hva skjedde egentlig med Silje da hun satt fengslet her?
Innenfor gitteret blir Gøran møtt av fengselspresten og en kvinnelig ansatt, husker han.
23-åringen har forberedt mange spørsmål til dem. Men det tar ikke lang tid før Gøran blir skuffet.
– Det var ikke mye de kunne svare på, sier han.
– Hvorfor det?
– De sa det var taushetsbelagt.
I dag, fem år etter besøket, har Gøran en vond følelse:
– Jeg sitter egentlig igjen med de samme spørsmålene som før jeg dro inn.
Han tror fengselet forsøkte å dysse ned det som skjedde.
Gamle naboer vil fortelle at Silje og Gøran hang sammen som erteris da de var små, sier Gøran.
Så du Gøran, var Silje like bak.
Gøran var urokråka. Silje sto i bakgrunnen.
Likevel var det Silje som tok affære hvis noen var ekle med ham, sier Gøran.
Familie beskriver Silje som et svært omsorgsfullt og rolig barn.
Men faren forteller at noe forandret seg da datteren kom i puberteten.
Silje utviklet psykiske problemer, og hun trengte mer hjelp enn familien kunne gi, sier han.
Som tenåring flyttet Silje til en barnevernsinstitusjon på Østlandet, langt unna hjembyen.
Med tiden får Silje mindre kontakt med familien hjemme.
Tvillingene snakker ikke så mye sammen mer. Men Gøran skjønner at ikke alt er som det skal med Silje.
Hun ruser seg og havner innimellom i trøbbel. Gøran husker at han tenkte at søsteren burde skjerpe seg.
I dag har han dårlig samvittighet for å ha tenkt sånn.
– Jeg støttet henne ikke, som jeg ser i dag at jeg burde gjort, sier han.
– Men på den tiden visste jeg ikke hvor store helseproblemer Silje hadde.
Det er først etter Siljes død at Gøran får vite hva som egentlig har skjedd.
Hvordan havnet Silje her?
Tilbake i 2013 vet ikke Gøran engang at Silje sitter i fengsel.
Lørdag 24. august er han på byen med noen venner.
Men da Gøran legger seg denne natten, drømmer han om henne, forteller han.
– Jeg er ikke overtroisk, sier Gøran.
– Men det er det mest spesielle jeg har opplevd.
Neste morgen i halv ti-tiden er de ansatte i Bredtveit fengsel i Oslo i gang med medisinutdelingen til de innsatte.
TV-en står fremdeles på da en betjent titter inn gjennom luken til Siljes celle.
Den ansatte skjønner fort at noe er galt.
Betjenten roper på kollegaen sin og låser opp døren.
Men de begynner aldri med hjerte- og lungeredning.
Det er allerede for sent.
Professoren som senere obduserer kroppen kan ikke utelukke at Silje tok livet sitt etter midnatt.
Men det finnes et mer sannsynlig scenario, ifølge rapporten:
At Silje lå død på cellen i minst 12 timer.
Silje (20) er en av 68 innsatte som har tatt livet sitt i norske fengsler de siste 15 årene.
VG har fått innsyn i og tilgang på en rekke dokumenter i hennes sak.
Allerede da Silje blir varetektsfengslet i april 2013, skriver retten:
Silje bør legges inn på psykiatrisk – ikke sitte i fengsel.
Likevel blir Silje sittende i varetekt i nesten fem måneder.
I løpet av denne tiden blir hun fraktet til sykehus og legevakt minst fire ganger fordi hun skader seg selv.
Og hun klarer ikke å stoppe med selvskadingen, viser fengselsloggen.
Da betjenten banker på hos Silje den morgenen hun blir funnet død, har hun vært innelåst på cellen siden klokken 19.30 kvelden i forveien, ifølge fengselets egen logg.
Det er 14 timer.
Det finnes ingen opplysninger om at noen har sett til henne i løpet av denne tiden, ifølge politiets undersøkelsessak.
VG har stilt Bredtveit fengsel en rekke spørsmål om denne saken. I en e-post skriver fengselsleder Doris Bakken at hun ikke uttaler seg om enkeltsaker:
«Kriminalomsorgens vurdering av lovpålagt taushetsplikt tilsier at vi ikke kan uttale oss om sak eller person, og at ingen kan løse oss fra slik taushetsplikt når det gjelder personer som er over 18 år på tidspunktet de døde.»
Du kan lese hele fengselets svar nederst i artikkelen.
Tvillingbror Gøran har fremdeles mange ubesvarte spørsmål, men det er særlig ett som går igjen:
Hvordan kunne det skje?
– Hun innså ikke at hun trengte hjelp. Eller kanskje hun var redd for å få hjelp, sier Jenny Marie Morthen (30).
De møtes på videregående, forteller Jenny.
Silje er fremdeles ganske ny i området. Jentene finner raskt tonen.
I fritimene spiller de musikk, synger og danser på bordene.
– Hvis noen sa stygge ting til meg i kantina, så ropte Silje foran alle: «Ikke si sånn om Jenny».
– Hun støttet meg alltid, uansett hvordan hun selv hadde det.
Jenny tenker at Silje er av typen som liker å stikke hodet frem. Men hun merker også noe annet:
At Silje har det vanskelig. Og at hun føler seg ensom og rotløs på det nye stedet.
Jenny tror dét er en viktig grunn til at Silje ruser seg.
– Det Silje var mest redd for med å slutte med rus, var å miste omgangskretsen sin. Så hun ikke skulle ha noen venner igjen, sier Jenny.
Det er heller ikke så lett å prate om Siljes problemer, ifølge Jenny.
– Hun ville som regel ikke snakke så mye om seg selv eller hvordan hun hadde det. Det var litt sensitivt, sier hun.
Etter videregående går de to venninnene i hver sin retning. Snart blir det vanskeligere å få tak i Silje, ifølge Jenny.
Hun svarer ikke på telefonen og ringer ikke opp igjen når Jenny har forsøkt å kontakte henne.
Én dag får hun beskjeden: Silje er pågrepet av politiet.
17. mars 2013 rykker politiet ut til et boligområde på Østlandet. De har fått inn melding om at en 20 år gammel kvinne har truet en jevnaldrende mann med kniv.
Hun har kuttet opp jakken hans, er meldingen politiet får.
Mannen har allerede forlatt stedet da politiet ankommer, ifølge lokalavisen.
Kvinnen blir bedt om å legge fra seg kniven, men hun gjør ikke som hun får beskjed om.
– Politiet måtte dermed pågripe henne, sier operasjonslederen til lokalavisen.
Han legger til:
– Hun skal i tillegg til truslene mot mannen ha påført seg selv skader.
Den 20 år gamle kvinnen er Silje. Hun blir tatt hånd om av helsevesenet etter knivepisoden.
I et avhør sier hun at hun ønsker å ta livet sitt. Silje sier også at hun har hatt tanker og ønsker om å drepe vilt fremmede mennesker.
I ukene som kommer blir Silje innlagt på psykiatrisk institusjon.
Men så blir hun skrevet ut igjen.
I mangel på andre løsninger – og fordi politiet mener det er gjentakelsesfare i saken – ber de om at Silje varetektsfengsles.
Allerede i det første fengslingsmøtet skriver Nedre Romerike tingrett at dette ikke er det beste stedet for Silje:
20-åringen har et «åpenbart behov» for innleggelse i psykiatrien.
Dokumentene VG har fått tilgang på, viser at Silje har store psykiske problemer før hun blir pågrepet av politiet våren 2013.
Hun har en rekke alvorlige selvskadingstilfeller og flere selvmordsforsøk bak seg.
Silje har også vært innlagt på psykoseavdelinger, ifølge en rettspsykiatrisk undersøkelse.
Personer i psykose har en en alvorlig forstyrret virkelighetsoppfatning. De kan ha hallusinasjoner og vrangforestillinger.
– Jeg sa til politiet at «ja, hun har gjort en stygg handling, men hun skal ikke i noe fengsel», sier mannen Silje forsøkte å knivstikke den dagen i mars.
I 2013 er de venner. Knivepisoden gir ham ikke fysiske skader, sier han. Mannen er mer opptatt av at Silje skal få hjelp.
– Vi visste at Silje var syk. Hun var en jente som sleit, sier han til VG.
Etter fengslingsmøtet i april 2013 skriver retten at de ulike instansene bør samarbeide om å finne den beste løsningen for Silje i tiden som kommer.
Likevel blir Silje sittende i varetekt, i uke etter uke.
– Det er frustrerende å se at mennesker som Silje, som har det så vondt, og som trenger og ønsker behandling, blir satt i varetekt, sier Siri Langseth.
Hun er advokat og var Siljes forsvarer i 2013.
Advokaten husker hva hun tenkte da Silje ble siktet for drapsforsøk etter knivepisoden:
– Den handlingen hun var anklaget og varetektsfengslet for var etter mitt syn ikke et drapsforsøk i lovens forstand, sier Langseth.
– Handlingen fremsto som nok et rop om hjelp.
Da Silje ankommer Bredtveit kvinnefengsel i april 2013, noterer en ansatt at hun virker veldig usikker og tilbaketrukket.
«Ønsket hverken å sitte sammen med de andre innsatte eller å gå rundt. Det turte hun ikke.»
Helseavdelingen bestemmer at Silje ikke skal begynne å jobbe i fengselet før hun har gått på medisiner en stund, slik at hun blir mer stabil.
To uker etter fengslingen sier Silje at hun fremdeles er redd.
Hun syns det er skummelt å være i fellesskapet sammen med de andre, men hun er også redd for å være på cellen sin.
Også tanken på å bli løslatt uten :«noen oppfølging» er skremmende, forteller Silje.
Da ingen har funnet en plass til henne fire uker etter fengslingen, skriver retten:
«Siktede har åpenbart store psykiske problemer, og bør søkes innlagt på en passende institusjon som alternativ til fengsling.»
Så blir det juni. Juli. August.
Uten at noe skjer.
– Saker er ulike, men akkurat i denne saken kan jeg fortsatt føle på frustrasjonen og fortvilelsen jeg opplevde i forsøket på å skaffe en behandlingsplass til henne, sier advokat Siri Langseth.
Da Silje blir varetektsfengslet kontakter Langseth både helsetjenesten i fengselet og den kommunale helsetjenesten der Silje bor, ifølge dokumenter VG har fått innsyn i.
Målet er å finne en plass til 20-åringen i helsevesenet, men advokaten føler seg motarbeidet.
– Jeg opplevde å bli avvist av helsetjenesten i fengslet, sier Langseth.
Ingen med førstehåndskunnskap om saken jobber lenger hos Psykisk helse og rus i bydel Bjerke, som fengselshelsetjenesten er underlagt.
Det opplyser seksjonsleder Magne Mostue til VG. Han ønsker å uttrykke dyp medfølelse og forståelse til de etterlatte.
– Vi ser at helsehjelpen som ble gitt i dette konkrete tilfellet er vurdert både av Helsetilsynet og av Fylkesmannen og begge har vurdert at hjelpen som ble gitt av helsetjenesten hos oss har vært i tråd med gjeldende lovverk, skriver Mostue.
– Jeg husker jeg syns det var vanskelig å dra på besøk i fengselet, sier venninnen Jenny.
– Ikke fordi jeg var redd for Silje, men fordi det var skummelt å tenke på hva som ville møte meg der.
I det første møtet må en ansatt sitte sammen med dem og høre alt de snakker om, sier Jenny.
Etter hvert får Silje lov til å ta imot besøk uten tilsyn, men da må hun kroppsvisiteres både før og etterpå.
Silje syns også dette er ubehagelig, ifølge Jenny. Under besøkene prøver de å prate om normale ting, men Silje åpner seg etter hvert om hvordan hun har det, sier venninnen.
– Hun kom alltid tilbake til at det var vanskelig ikke å vite hvor lenge hun skulle bli sittende der.
– Så var det en annen innsatt som skreik veldig mye, spesielt om natten, som hun syns var skummelt. Silje syns også det var ubehagelig å være den yngste der.
– Ofte satt vi bare stille også, uten å prate.
Jenny blir bekymret da Silje forteller at det kan ta lang tid før de ansatte kommer når hun ringer etter hjelp fra cellen, sier Jenny.
Av og til rekker Silje å skade seg fordi hun ikke får snakket med noen tidsnok, ifølge venninnen.
Torsdag 22. august er siste gang Jenny treffer Silje. Dagen etter skal venninnen i nok et fengslingsmøte.
Her skal Silje få svar på om hun har fått behandlingsplass eller om hun må bli værende i fengselet.
– Hun så veldig frem til det fengslingsmøtet, sier Jenny.
– Men samtidig var hun veldig nervøs for å få avslag.
Jenny ser at Silje ikke har det bra.
– Det var mye selvskading i fengselet også.
– Hvordan merket du det?
– Hun viste meg det. Det var hele tiden nye arr.
Neste dag forteller Silje til dommeren at hun angrer på det hun har gjort.
«Siktede forklarte at det er vanskelig å skjønne det som har skjedd», refererer retten.
Videre forklarer Silje:
«Hun er en jente som trenger hjelp, men bortsett fra det er hun ikke en person som gjør slike ting mot andre.»
Det er nesten fem måneder siden retten første gang skrev at 20-åringen ikke hører hjemme i fengsel.
Silje har«fortsatt et åpenbart behov for innleggelse i psykiatrien»., mener retten.
«Retten forutsetter derfor at politiet nå følger dette mer aktivt opp (…)»
Dagen etter er det for sent.
Familiens verste mareritt blir en realitet da de får beskjeden.
Faren vet at Siljes problemer har eskalert de siste årene.
Hans håp var at Silje skulle få mer hjelp for sine psykiske problemer.
– Det har vært mange års kamp, sier han.
Da Silje ikke fikk behandlingsplass våren 2013, var det en slags trygghet at hun ble tatt hånd om av kriminalomsorgen, sier han.
– Da hun ble fengslet, slapp jeg faktisk ned skuldrene.
– Jeg tenkte: Da er hun i hvert fall trygg der.
Politiet har også et ansvar for personer som sitter i varetekt.
Etter Siljes dødsfall blir Romerike politidistrikt anmeldt for grov uforstand i tjenesten.
Spesialenheten, som har ansvar for å etterforske politi- og påtalemyndigheten i Norge, er tydelige i sin konklusjon:
Det er ikke grunn til å tro at politiet har gjort noe galt i saken.
Det var ikke enkelt å finne en passende institusjonsplass til Silje, og det var ikke noe alternativ å løslate henne, skriver Spesialenheten.
Etaten legger til at det var fengselet – og ikke politiet – som hadde den daglige kontakten med Silje.
I tillegg var det helseavdelingen i Bredtveit fengsel som hadde behandlingsansvaret for henne.
Dessuten fikk politiet opplysninger fra fengselet som tydet på at Silje hadde det fint der:
«Vedkommende der opplyste (…) at Silje var i de beste hender og at hun ble «svært godt ivaretatt«.»
VG har stilt Øst politidistrikt, tidligere Romerike politidistrikt, en rekke spørsmål om denne saken.
VG har blant annet spurt hva politiet gjorde for å finne en institusjonsplass til Silje.
VG har også spurt om politi- og påtalemyndigheten gjorde nok for å finne en bedre løsning for henne.
– Vi kan ikke svare på de konkrete spørsmål uten at vi fraviker reglene om taushetsplikt, skriver politiadvokat Nora Silvana Sandnes i en e-post til VG.
Tilbake i 2014, nøyaktig syv måneder etter at Silje dør, skriver Spesialenheten:
«Saken blir etter dette å henlegge.»
På dette tidspunktet har kriminalomsorgen allerede evaluert sin egen håndtering av Silje.
I den én side lange rapporten står det:
«Fengselet har utvist god omsorg for innsatte.»
Bredtveit fengsel har gitt en «meget fyldestgjørende orientering og vurdering av innsattes opphold i anstalten», ifølge rapporten.
Det er ikke funnet tegn på at fengselet kunne handlet annerledes for å forhindre at Silje døde, ifølge egenevalueringen.
VG har undersøkt hendelsesloggen fra fengselet. I perioder får Silje ekstra tilsyn fordi de ansatte er bekymret for henne.
I juni 2013 noterer en ansatt:
«Silje sier hun ikke har forståelse for hvorfor betjentene ikke bare kan la henne ta livet sitt, «så slipper de henne«.»
Noen uker senere sitter hun og gråter for seg selv, ifølge en logg.
I midten av juli går Silje og en ansatt en tur i luftegården fordi 20-åringen har en «en tung dag og hatt tanker om selvskading.».
Den ansatte skriver:
«Fikk snakket ut om en del ting, men hun påpekte at hun har på følelsen at det vil «smelle» snart.»
To uker før dødsfallet, fjerner de ansatte gjenstander fra cellen som Silje kan bruke til å skade seg med.
Samme dag noterer en ansatt at Silje har en «utrolig trang» til å skade seg for tiden.
I et brev som blir skrevet etter Siljes død, står det at fengselet kunne «tatt initiativ overfor politiet til å påvirke innleggelse» i psykiatrien.
I denne saken ble ikke dette gjort.
Årsak: Silje «var vurdert til ikke å være suicidal».
Tvillingbror Gøran blir først kjent med disse konklusjonene da VG undersøker saken høsten 2022.
Han tenker tilbake på fengselsbesøket i 2017.
– Jeg husker at jeg spurte dem hvordan Silje hadde det i fengselet. Da svarte de at Silje var en veldig livlig jente, som tok vare på de nye og var omtenksom overfor de gamle.
For ham er det verst å tenke på hvor lenge søsteren ble liggende død før de ansatte fant henne.
– 14 timer uten tilsyn eller noen ting?
– Det syns jeg er helt utrolig.
Etter søsterens død, kommer det frem nye opplysninger om Siljes helse.
– Jeg visste en del om Silje som andre ikke visste, sier Ann Rustad (62).
Ann er en slags tante for Silje i oppveksten.
Silje har ikke bare psykiske utfordringer da hun sitter fengslet. Hun har også en fysisk helsetilstand som hun trenger oppfølging for.
Men dette blir aldri fanget opp av fengselet, ifølge dokumenter VG har fått innsyn i.
Fengselet og helsetjenesten i fengselet blir først klar over denne helsetilstanden etter Siljes død.
Ann spør seg:
Hvilken oppfølging fikk egentlig Silje i fengselet?
Etter dødsfallet, skriver fengselslederen et brev til kriminalomsorgen.
Om Siljes helsetilstand, skriver den daværende fengselslederen:
«Vi spør oss om det har kunnet være en utløsende – eller medvirkende – grunn til selvmordet».
I det samme brevet står det at Oslo Universitetssykehus og fengselet har gått gjennom behandlingen Silje fikk.
Konklusjonen er klar:
«Det ble i møtet uttrykt at det hadde vært et svært godt samarbeid mellom de tre instansene rundt (Silje), dvs. lokal helseavdeling, psykiatrisk spesialisthelsetjeneste og fengselet. Vi samstemmer i dette.»
Ann forstår ikke at Silje sitter varetektsfengslet i nesten fem måneder, uten at fengselet oppdager Siljes helsetilstand.
– Det er elendig oppfølging av kriminalomsorgen.
VG har spurt ledelsen ved Bredtveit fengsel om det er vanlig at innsatte med omfattende psykiske problemer ikke får tilsyn på 14 timer
VG har også spurt hva fengselet bygger vurderingen om at Silje ikke var suicidal på.
I tillegg har VG spurt hvorfor fengselet ikke tok initiativ til å påvirke innleggelse av Silje i psykiatrien, når politiet ikke etterkom rettens oppfordring.
Fengselsleder Doris Bakken svarer generelt på VGs spørsmål. Hun bekrefter at det er lange innlåsningstider i helgene, og skriver at dette skyldes lav bemanning.
– Hvis det ikke foreligger noe som skulle tilsi ekstra tilsyn på natt, vil det ikke bli foretatt slike tilsyn.
Fengselet kan mene at en person er for syk til å sone i fengsel, uten at det fører til at den innsatte blir lagt inn i helsevesenet, skriver fengselslederen.
Bakken legger til at antall døgnplasser i psykisk helsevern har gått ned.
– En konsekvens for kriminalomsorgen er at flere innsatte med psykiske lidelser må være i fengsel istedenfor å overføres til døgnbehandling i psykiatrien, skriver hun.
– Vi merker at presset på kriminalomsorgen har økt. Mange innsatte vurderes av lege som for friske til innleggelse, men av kriminalomsorgen som for syke til å være i fengsel. Vi opplever ofte at innsatte med alvorlige lidelser, som innlegges i psykiatrisk sykehus, raskt blir overført tilbake til fengsel.
Konfrontert med det Siljes venninne Jenny forteller om hvor lang tid det kunne ta før hun fikk hjelp etter å ha ringt fra cellen, svarer Bakken:
– Til tider kan det være mange samtidige samtaler fra innsatte som kommer inn, og det kan derfor ta litt tid før man svarer. Men vi snakker da noen få minutter, aldri flere timer, skriver Bakken.
– Å håndtere disse samtalene er en prioritet for fengselet og de som er på vakt, fordi det dreier seg om mennesker som faktisk sitter låst inne, og derfor trenger hjelp til å ivareta enkelte behov.
Bakken skriver også at det er helsetjenestene i fengselet som følger opp helsetilbudet til de innsatte.
– Men, det er vår jobb å legge til rette for utførelsen av helsetjenester i fengslene, og generelt opplever vi dette samarbeidet som godt.
Siden 2018 har Bredtveit fengsel registrert 87 selvmordsforsøk og 191 selvskadingsepisoder hos sine innsatte.
Ingen andre norske fengsler har registrert så mange hendelser.
Leave a Reply