Mitt innlegg om barnevernets (BV)s rolle har blitt kritisert av Inga Marte Thorkildsen som kaller det en «fordomsfull argumentasjon som underminerer en hel etat». Hva jeg imidlertid gjorde i kronikken, var å gjengi BVs egne tall, sitere fra BVs egen tilstandsrapport og deretter vurdere to premisser som forklaring på den store økningen i BVs omsorgsovertakelser.
SV har utviklet BV til å bli en etat der etatens egen definisjon av hva som er til barns beste, er det viktigste kriteriet for BVs arbeid. De biologiske foreldrene har få rettigheter i dette systemet. Barns og foreldres følelser når barn tvangshentes i hjemmet blir i liten grad – eller overhodet ikke – vektlagt av dem som beslutter omsorgsovertakelser.
Det er nå lovfestet at førstelinjetjenester som helsepersonell, skoler, og lignende, skal sende bekymringsmeldinger hvis det observeres avvik fra «det normale». Dette har ført til en rekke saker der det trolig har blitt begått alvorlige feil.
Forsker ved Nova, Elisabeth Bache-Hansen, advarer i NRK mot å få moralsk panikk i BV-saker. Tillit mellom BV og foreldre må etableres på samarbeid, og ikke tvang.
Etter at jeg skrev artikkelen min, er jeg blitt kontaktet av foreldre som av ulike årsaker har kommet i søkelyset til BV. Felles for alle er at de er dypt fortvilet og mener seg feil behandlet. Jeg ønsker imidlertid ikke å gå inn i enkeltsaker. Men bare så det er klart, vi snakker ikke om tilfeller der alle er enige om at omsorgsovertakelse er riktig, slik som når det skjer grov omsorgssvikt, eller at foreldre misbruker barn seksuelt, ruser seg overstadig, og lignende. Alle ønsker selvfølgelig at barn skal få vokse opp under trygge forhold, men det er i forståelsen av hva som er det, at våre veier skilles. Thorkildsen forteller åpent at barns rettigheter trumfer alt, hun godtar derfor smerten BV påfører andre når det tas gale eller unødvendige avgjørelser.
BVs endrede politikk de siste åtte årene under regjeringen Stoltenberg føyer seg inn i en kjede av endringer, helt tilbake fra 1960-tallet. Trolig er målet for den politiske venstresiden å bryte ned nasjonalstaten og dens institusjoner, slik som kjernefamilien, for derigjennom å styre samfunnet ut fra den multikulturelle utopien «En Verden», i regi av FN.
Paradokset er at samtidig som venstresiden ønsker å stramme inn på foreldres muligheter til å oppdra sine egne barn, ønsker de velkommen en multikulturell ideologi der barns og kjernefamilienes rettigheter vektlegges diametralt motsatt. Ideologiene lar seg ikke samordne.
Eller kanskje er målet for SV-oppdragerne at samfunnet skal utvikles til at staten overtar ansvaret for barneoppdragelsen? Og at mens de venter på at dette sosialistiske Utopia skal materialisere seg, godtar at barns beste er å bli omplassert i opptil ti fosterhjem, slik ordføreren i Tønsberg nylig måtte redegjøre for fra bystyrets talerstol?
Et annet alternativ, som vi fikk se på Dagsrevyen forleden, var at fosterforeldre fikk adoptere fosterbarna. Dette må jo fortone seg som en genial løsning for Thorkildsen, riktignok kanskje ikke for de biologiske foreldrene.
Disse mister retten å få møte barna sine, men samtidig sparer samfunnet store summer i lønn og underhold til fosterforeldrene. Besparelsene kan jo brukes til å forsterke BV ytterligere.
INGER LEXOW , MEDLEM AV UTVALG FOR BARN OG UNGE I TØNSBERG (FRP)
Nå er det min tur for å bli krenkes av Bv. ingen hjelp eller råd, bare det motsatte, De hjelper med å ta barna. Mange foreldre og barn som lider her i Norge, i min lille blokken kjenner 3 fam. mange rund. Jeg vet ikke hvordan man tenker å ta det helligste fra foreldrene, vi er ødelagt, det smerter hele tiden. Hvem kan hjelpe oss??
Denne SV-snerpa er visstnok selv barnløs, og har overhodet ikke anelse om hva hun har fått i stand.-
Det som er mest fiendtlig i denne sammenheng er at sakkyndige psykologer i utgangspunktet avgjør utfallet til barnevernssaker. I de siste årene er det b litt en sedvane å komme med udokumenterte diagnoser av biologiske foreldre, slik at en god del virkelig tror at biologiske foreldre er enten rusmiddelbrukere, ute av stand til å gi omsorg for sine barn elelr psykisk syke, detet godtar fylkesnemda og domstolen uten å stille barnevernet ett eneste kritisk spørsmål, de setetr seg utover spesialister innen legestanden og tror at de er spesialister på det meste. UTVALG OG KILDER.
Utvalget består av 61 saker -alle ble prøvd i fylkesnemda – sakenee er fra 2000-2012 – det ble fattet vedtak om omsorgsovertakelse i 59 saker – i 7 sake fra samme tidsrom var det en som ikke endte i omsorgsovertakelse .
Felles for de sakkyndige rapporter bortsett fra fem-5 — er kildegrunnlaget hovedsaklig basert på barnevernets dokumeter og informanter fra det offentlige hjelpeapparatet – vitner som vitnet positivt for den private part ble nesten utelukkende neglisjert .
Eksempel på sluttformulering i mandatet – sakkyndige må vurdere om tilbakeføring vil skape store problemer for M grunnet barnets behov for forutsigbarhet og trygghet .
DOKUMENTASJON PÅ OMSORGSSVIKT.
61 SAKER – 9 utredninger manglet totalt vurdering og beskrivelse av omsorgssvikt – det manglet konkret påvisninger av hvilke belastninger barns hade blitt utsatt for som defineres som omsorgssvikt – 2 utredninger baserte seg på hvilke behov barna trengte å få tilfredsstilt og hvilke ressurser som fantes hos barna og deres familier og nettverk.
BESKRIVELSER AV FORELDRE .
37 UTREDNINER-beskribvelse abv psykiske personlighetsavvik -pesonlighetsforstyrrelse, asosiale trekk , ego-svake-narsissisme psykopati.
4 utredninger , basert på kognitive vansker – moderat/letetre utviklingsshemming – IQ-TESTEN WAISS»: hovedkilden i disse utredningene «; patologiske beskrivelser-ett av hovedpremissene i fylkesnemda vedtak i 29 saker – påvisning av psykisk sykdom / lidesler etter standardiserte kriterier manglet i 27 utredninger .
Hovedkilden «:referanse til psykolog/psykiater – kun i 5 tilfelle hadde det blitt satt en psykiatrisk diagnose – preget av mangelfull, undersøkelsesbasert på omsorgskompetanse og o9bservasjonsdata.
alternative tolkninger .
av 38 sakkunnige utredninger – ingen begrunnelse til hvorfor opplysninger fra vitner til biologiske foreldre ikke er tatt «med»:https://www.tanum.no/_faglitteratur/helse–og-sosialfag/kampen-om-barnets-beste-joar-tranøy-9788273282323, Er rettssikkerheten i barnevernssaker mer enn en illusjon? Forfatterne ønsker å gi et bilde av rettssikkerhetsproblematikken slik den oppfattes fra de utsattes perspektiv. Boka er ment som et bidrag til å skape en mer omfattende systemkritisk debatt om rettssikkerheten i saker om tvungen omsorgsovertakelse, og henvender seg til alle som har med barnevern å gjøre – lekfolk, fagfolk, politikere, spesielt psykologer, barnevernsansatte, advokater, ansatte ved NOVA, involverte i barnevernsforskning, barnestatsråden, og foreldre og barn som har gående saker mot barnevernet. Også studenter innen psykologi, barnevernsutdanning, juss og sosiologi, vil ha nytte av boka. Vi håper at den kan bidra til å skape økt interesse for temaene som tas opp, og leserne oppfordrer til å føre debatten videre på andre arenaer eller i egne forskningsprosjekter.
May- Harriet Seppola
SV’s politikk er etter den kommunistiske doktrine som sier at Staten SKAL ha omsorg og fostre opp barna. SV’s politikk er familie fiendtlig og spesielt for de med små barn!!!
Johnny Larsen
Herlig at det finnes noen oppegående damer som vet som skjer i barnevernet og tør å stå imot og si ifra. Jeg kan bekrefte at jeg har samme inntrykket av barnevernet meg selv. Ære være deg, Inger Lexow!
Raymond Skorstad
Dette er ikke noe vi skal lukke øynene for. debatten MÅ frami lyset slik at den vanlige borger får vite ha som faktisk foregår. Å bli kalt konspirasjonsteoretiker fordi om man stiller spørsmål mener jeg faktisk er alt for drøyt. Så jeg håper virkelig at Inger Lexow fortsetter å informere.
Jane Kile
Inger Svendsrud ønsker å bli spart for ekle «teorier» om mishandling av barn. Det skjønner jeg godt. Det vil jeg også.
Hun skriver:
«Kan ikke Tønsbergs Blad spare oss for denne damens konspirasjonsteorier framover? Nå har hun fått nok plass til dette temaet!»
Forskjellen på henne og meg – er at jeg gjerne vil spares for det eneste som er konspirasjonsteori i Barne-bransjen, nemlig at foreldre er farlige for sine barn. Alt annet som er skrevet av Inger Lexow – er fakta.
Fakta finner vi blant annet på statistikkene til SSB, hos Bld, Bufdir, Bufetat, Fylkesmannen og Helsetilsynet.
Resten av det som kommer derfra, fra det såkalte fagmiljøet rundt barn – er teori. Eller ideologi – som best kan forklares som en ide, eller troen på en ide, også kalt fiksjon & fantasi om hva som er bra for barn. Uten forankring i forskning og empiri.
Hva er fakta? Og hva handler dette om?
Det handler om hvem som mishandler hvem, og hva slags «medisin» som skal anvendes, og hvorvidt det i det hele tatt hjelper noen.
Vi tvangsfjerner i dag barn fra sin familie – sine foreldre, besteforeldre, søsken, venner, skole og nærmiljø, for å sende de ut i en fosterhjems stafett – bestående i alt fra 1 til 15 ulike «nye familier» – avskåret fra kontakt med sin biologiske familie og sitt opphav – tvunget til å opprette stadig nye «tilknytninger» til fremmede mennesker – til en pris av 13 milliarder kroner årlig – uten å vite om det hjelper den det er ment å hjelpe.
Nei – vi aner ingenting om dette hjelper barna. Det er aldri forsket på effekten av omsorgsovertagelse i Norge. At det er forsket på i våre naboland – med så nedslående resultater at ethvert menneske med litt over middels intelligens ville ha stanset galskapen øyeblikkelig – lar vi oss ikke vippe av pinnen på.
Les bare her i kapittel 7:
http://statensnet.dk/pligtarkiv/fremvis.pl?vaerkid=23614&reprid=0&filid=0&iarkiv=1
Og videre noen kommentarer knyttet til dette her:
https://www.facebook.com/notes/irene-hov/hva-er-egentlig-barnets-beste-og-hva-er-risikoeneffekten-av-omsorgsovertagelse/891012600915718
Norge er klippefaste i troen på egen suverenitet – på at vi kan og vet best når det gjelder barn. Til tross for stadig nye rekorder i selvmord blant unge, rekorder i antall narkomane, antall unge som faller utenfor, overdose dødsfall, unge på sosial stønad, psykiske lidelser, osv osv… -så nekter regjeringen å gi barn i Norge klagerett til FN når deres rettigheter er krenket – fordi vi i Norge angivelig har bedre beskyttelse av barn gjennom vår nasjonale barnevernlov, enn Barnekonvensjonen gir de.. Sier Børge Brende til FN…
Vi vet i tillegg at – av ca 11000 barn i statlig omsorg – er det kun i overkant av 1000 barn som er utsatt for overgrep og mishandling av sine biologiske foreldre- resten av barna som er beslaglagt av staten – er på synsing og magefølelse hos den enkelte saksbehandler i barnevernet uten kompetanse eller utdannelse til å vurdere god eller dårlig omsorg. Og FN spør oss stadig vekk hvorfor det er så mange omsorgsovertagelser i Norge….
I tillegg vet vi at barna under statens omsorg utsettes for ekstreme påkjenninger, mishandling og seksuelle overgrep i langt større grad enn av foreldrene sine, så ille – at vi har vært nødt til å opprette erstatningsordninger for de ødelagte barna under statlig omsorg så langt frem i tid som til og med 2003. Og at hittil har nesten 2700 personer fått ca 1,3 milliarder i oppreisning for grusomhetene staten har påført de – uten at barnevernet blir fratatt retten til å tvangsfjerne barnet ditt på en vag mistanke – for å plassere det hos en overgriper. Uten at staten har bevilget en krone i arbeidet med hvordan gi barn en bedre omsorg enn det de fjernes fra.
http://www.nrk.no/norge/1_3-milliarder-til-barnevernsbarn-1.7079907
Konspirasjonsteori? Ja mulig det. Det var også «teorien» om at jorda var rund….
Irene Hov
Påstanden fra Hov om at 10000 barn i Norge blir tvangsfjernet fra sin biologiske familie ut fra «synsing og magefølelse hos den enkelte saksbehandler i barnevernet uten kompetanse eller utdannelse til å vurdere god eller dårlig omsorg» er særdeles drøy. Ikke et ord om at foreldrene bistås av advokater og ikke ett ord om at beslutningen om å ta omsorgen for et barn IKKE tas av det lokale barnevernet, men av Fylkesnemnda som er bredt sammensatt av jurister og sakkyndige. Heller ikke ett ord om at mange av sakene deretter klages inn for det ordinære rettssystemet. Det får være grenser for påstander om at nærmest hvem som helst kan gå inn og ta unger i dagens Norge. Jeg er helt enig i at det skal svært mye til for å fjerne et barn fra sin familie, men det er grenser for alvorlig problematikk som rus, psykiatri og omsorgssvikt. Vurderingen av disse problemene mener jeg er godt ivaretatt i det omfattende systemet som Norge har bygget opp for å sikre rettsikkerheten for barn og familier. Når mener feks Hov og Lexow at barn bør tas ut av familien ut fra hensynet til barnets beste?
Inger Svensrud, jeg tror helt oppriktig at du tenker på barnas beste når du skriver det du gjør. At du – som jeg – ønsker kun det beste for barna. Vi er bare uenige om hva som er best for barn, og hvordan vi skal få det til. Joda – i dag kan nærmeste hvem som helst gå inn i et hjem og ta barna med seg. Du trenger bare å være ansatt i barnevernet, og det begynner å bli ganske mange etterhvert….
Det du skriver, har jeg lest flere ganger,skrevet av andre i denne serien med kronikker fra Inger Lexow. Det går igjen som et mantra hvilken rettssikkerhet systemet byr på med klagerett og overprøving i retten osv. Du får til og med advokat. Hva som ikke blir sagt, er at du får et svært begrenset antall timer fri rettshjelp. Så lite – at svært mange advokater vegrer seg for den type saker. De får ikke betalt for alt arbeidet – og er dømt til å tape en sak der motparten vinner i 95 – 100% av sakene. Barnevernet stiller med ubegrensede midler til advokat – helt opp til 4000,- pr time. Barnevernet velger ut, er oppdragsgiver, beskriver mandat og gir bakgrunnsinfo til sakkyndig som skal utrede foreldrene og gi sin anbefaling til retten. Foreldrene har 7 timer advokat til 950,- kr pr time. Er det to likeverdige parter i retten? Er rettsikkerheten ivaretatt? Selvfølgelig ikke. Det er rått parti.
Jeg har også kommentert dette før.
Som her, i et svar fra Reidar Hjermann: http://www.tb.no/meninger/barnevernet-verner-barn-1.8452651#/responses/7311084
Jeg tillater meg å kopiere inn kommentaren min her. Jeg tror det skulle dekke det meste av det du skriver Inger Svensrud.
Fra Tønsberg Blad 31.05.2014 “Her går Reidar Hjermann på tannkjøttet i asfalten med argumenter som er en fornærmelse mot vanlige folks intelligens. All ære til en modig politiker som Inger Lexow, som tør å si det ingen andre tør – nemlig sannheten. Hjermann skriver: “Hun skriver om «dem som rammes av barnevernets tiltak om omsorgsovertakelse» og fremstiller det som om det er det lokale barnevernet som fatter disse beslutningene. Det er ille at en engasjert lokalpolitiker ikke kjenner til, eller i hvert fall unnlater å si, at det er fylkesnemnda for sosiale saker og domstolene som fatter vedtak om omsorgsovertakelser i Norge, og aldri det kommunale barnevernet.”
NRK Brennpunkt avdekket at over halvparten av psykologene som var sakkyndige for det kommunale barnevernet, også satt som fagdommere i fylkesnemnda og tingretten. Altså er det de samme personene som anbefaler omsorgsovertagelse, som dømmer sakene i vedtak eller dom i mer enn halvparten av omsorgsovertagelsene. Dette vet Hjermann, han er selv psykolog og vet at hele bestanden sliter med troverdighet for tiden. Det er avdekket over 200 slike saker bare i Oslo og Bergen på fem år. Inhabile psykologer kun med tanke på sin egen lommebok, dømmer til fordel for sin oppdragsgiver – nemlig barnevernet. Mange hundre barn sitter i varetekt i et fosterhjem – dømt av en inhabil domstol. Det er ille – at et tidligere Barneombud – ikke ser alvoret i at flere hundre barn ikke får komme hjem til sin familie. Jeg har skrevet et åpent brev til Stortinget om akkurat dette – hele saken er en enorm katastrofe. Slik operer psykologer i Norge i dag, med en grådighetskultur uten sidestykke. Det kan leses her: https://www.facebook.com/notes/irene-hov/%C3%A5pent-brev-til-frps-stortingsgruppe-sendt-i-dag-formiddag/886995281317450?notif_t=like
Så var det dette med bekymringsmeldinger. Hjermann skriver: “Lexow fremstiller økningen i omsorgsovertakelser som et generelt problem, og hun viser med all tydelighet at hun ikke vet at dette i stor grad handler om at de instanser som melder til barnevernet er blitt mer kompetente på å se når barnevernet kan være til hjelp for et barn, og dermed melder saker inn oftere.”
Du unnlater å opplyse en viktig ting Hjermann. Det har blitt straffbart for førstelinjetjenesten ikke å melde ifra. De er ikke mer kompetente – de er mer redde. Helsetilsynet har nå prioritert tilsyn saker der førstetjenesten ikke melder i fra, fremfor tilsyn om brudd på taushetsplikten. Det kan leses i et nylig rundskriv fra Helsetilsynet. Vet ikke du dette? I tillegg holder Buf-etat “kurs” for førstetjenesten, med masse underliggende trusler til alle om konsekvensen av ikke å melde ifra. Det er til skoler, barnehager, helsesøster, fastleger, sykehus, osv.. Man hauser opp en hat-stemning mot biologiske foreldre med et stort nasjonalt pilotprosjekt som heter “Du tror det ikke før du ser det”. Her brukes nye verkstøy for å avdekke omsorgssvikt hos spedbarn, ja til og med det ufødte barnet i mors liv. Det er nemlig utviklet verktøy for å avdekke hva mor tenker om barnet hun bærer i magen – og hennes “indre arbeidsmodell” – som vil vise om hun kommer til å mishandle barnet i fremtiden. Dere hevder at all fysisk mishandling starter med psykisk mishandling, som igjen starter med mors negative tanker om barnet hun bærer i magen.
“Man har lyst til slå barnet før det skjer.” Og de foreldrene som har lyst til det – der må barnet omplasseres.
Dette kan leses i rapporten fra den nasjonale konferansen i lenken under. Hele prosjektet er implementert i 26 kommuner og har gått i 4 år. Det er et tverrfaglig samarbeid på tvers av etatene uten konsesjon fra Datatilsynet – uten foreldrenes samtykke til å oppheve taushetsplikten. Barn “det” knyttes bekymring til – blir diskutert på faste møter mellom bv, skole, PPT, barnehage, Politi og helsesøster. I Sogn & Fjordane er også fastlegene med. Uten at du blir spurt om det er greit at ditt barn diskuteres fritt mellom alle. Jeg vet ikke om Tønsberg er med på dette – men andre kommuner, som Lørenskog og Kristiansand har fått en betydelig økning i både meldinger og omsorgsovertagelser etter dette. Dette er det nye verktøyet for å stjele barn under 6 år – og kalles TIBR, tidlig intervensjon, hvor helsesøster har fått en stor oppgave i å rapportere tilbake til bv på mødre i svangerskapskontroll.
Tør vi i det hele tatt å gå til lege eller føde på sykehus lenger? http://www.regjeringen.no/upload/BLD/Rapporter/2013/du_ser_det_ikke.pdf
Videre sier Hjermann: (..)Slik oppdages flere barn som trenger hjelp… Javel, men da er vel denne gruppen uttømmelig? Så mye som er nedlagt av ressurser i barnevernet – så har vel alle kommet ut av skapet snart…? Dersom flere blir opplyst om barnevernet – ja så vil flere saker avdekkes, men en dag er vel nesten alle sakene kommet frem i lyset, og det eneste tilsiget, er nye overgripere? Det skulle være enkelt å estimere et prosenttall der. For vi blir ikke mer barbariske jo mer opplyste de blir vel? Eller kan en mulighet være at barn som er vokst opp under bv’s omsorg, med et traumatisk brudd fra sine foreldre i ung alder mister evnen til å knytte seg til mennesker resten av livet?
Som man kan lese i den danske undersøkelsen – Videnopsamling om social arv”, som beviser at adskillelse barn-foreldre er betydelig mer skadelig for barn, enn å vokse opp med selv tungt rusbelastede foreldre. http://statensnet.dk/pligtarkiv/fremvis.pl?vaerkid=23614&reprid=0&filid=0&iarkiv=1
Jeg har også skrevet et forkortet utdrag av rapporten, som er ganske lang her: https://www.facebook.com/notes/irene-hov/hva-er-egentlig-barnets-beste-og-hva-er-risikoeneffekten-av-omsorgsovertagelse/891012600915718
Så kommer det noen påstander som de fleste bør merke seg fra Hjermann: “Jeg er den første til å si at barnevernet har sine feil og mangler og vi skal alltid jobbe for å utvikle dette uendelig kompliserte fagfeltet. Jeg vet at vi kunne hatt færre plasseringer, og særlig akutte plasseringer, utenfor den biologiske familien dersom barnevernet hadde nok ressurser til å styrke familiene som strever.”
Hjermann vet at det kunne vært færre “omplasseringer” av barn, og skylder på økonomi. Han unnlater elegant å nevne hva en omplassering koster, eller kidnapping av barn som det faktisk er. Bare i egenandel pr mnd . betaler kommunene fra 30 000 til 50 000 pr barn plassert i fosterhjem eller institusjon. I tillegg kommer kostnadene fra Buf-etat til lønn til fosterhjem og drift av institusjoner. Vanvittige summer brukes på omplassering – der hvor en brøkdel av pengene kunne vært brukt på hjelp i hjemmet med gode resultater. Han nevner i flere steder at ting kunne vært bedre – slik at det høres både tilforlatelig og spiselig ut for folk.
Bak disse uttalelsene ligger det strødd ruinerte familier som har blitt frastjålet barna – fordi “barnevernet kan godt bli bedre…”, eller “økonomien tilsier at vi må rive barn opp fra sin familie, venner, nærmiljø, skole – og plassere de på andre kanten av landet på sperret adresse til 18 år”. Ser du hva du selv sier Hjermann?
Han innrømmer at små kommuner ikke er kompetente nok til å drive barnevern – allikevel sitter de med makt og myndighet til å plassere barn rundt omkring i landet – som voksne kvinner som leker med dukker og dukkehus.
Ved utgangen av 2012 var 46 kommuner uten fagfolk i bv. disse kommunene fikk ingen innskrenkning i sin myndighet til å omplassere barn – hva deres definisjon av “barnets beste” er – må gudene vite. Han skremmer befolkningen til å tro at det er kun alvorlige tilfeller av vold, overgrep og rus som er årsaken til den store økningen i antall omplasserte barn. Ser man på statistikken over årsaken til omsorgsovertagelse av nesten 11000 barn i Norge i dag – er det kun snakk om noen få tusen barn i denne kategorien – resten, 7000 – 8000 barn er revet ut av hjemmet på synsing og maktmisbruk av den enkelte saksbehandler.
Det kan leses i en oversikt i den første lenken øverst i denne kommentaren. Hovedårsaken til omsorgsovertagelse i dag – er den mentale kontakten mellom barn og foreldre – og en spådom om skjevutvikling for barnet dersom blikk kontakten er feil. Dette har jeg selv opplevd – og grundig motbevist ved at bv aldri klarte å ta mitt barn som nå er voksen og svært velfungerende.
Det er skremmende å lese hva som kommer fra et tidligere Barneombud. Minst av alt trenger barn i Norge psykologer som spenner ben på fakta og modige politikere – og hvis eneste motivasjon er egen lommebok.”
Irene Hov
Jeg skjønner at du har blitt skikkelig krenket engang og at dette nærmest er ditt personlige korstog. Debatten avsluttes fra min side.
Ja Inger Svendsrud – jeg har blitt skikkelig krenket, og krenkelsene pågår fremdeles. Mest av alt er barna mine krenket. At du velger å håner meg pga det – forteller mer om dine menneskelige kvaliteter – enn noen annet.