Jan Simonsen skriver i sin blogg:
«Skam over Norge» ropte 500 demonstranter utenfor den norske ambassaden i Praha nylig. En norsk barnevernsak som rammet en tsjekkisk mor har versert i de tsjekkiske mediene i månedsvis, blitt tatt opp i den tsjekkiske nasjonalforsamlingen og ført til debatt om det norske Barnevernet i Europarådet og Europaparlamentet. Og hva er den norske barneministerens reaksjon: I et svar til høyskolelektor Jan Storø i Aftenposten beklager hun seg over at Norge blir misforstått i utlandet. Men blir vi det?
«Norske myndigheter har ved flere anledninger stilt opp i utenlandske medier for å informere om norsk barnevern. Vi tilbakeviser grunnløse påstander, men det er begrenset hvilken effekt det har. Vi har opplevd at intervjuer blir kryssklippet og videreformidlet på en feilaktig måte,» sutrer Soveig Horne. I stedet for å skrelle vekk noen misforståelser i medier og en spissformulering av den tsjekkiske presidenten, og faktisk tenke over om det er noe riktig i kritikken.
Er det virkelig helt uten grunn at en kulturnasjon, en av de mest humane nasjonene i Europa, kritiserer Norge for menenskerettighetsbrudd og brutalitet mot barn og deres familier, når Barnevernet med dårlige begrunnelser fjerner barn fra deres kjødelige foreldre?
Jeg har fulgt debatten i Tsjekkia via tsjekkiske venner, ved å være rådgiver for tsjekkiske medier, og er selv intervjuet om det norske barnevernet flere ganger av tsjekkisk TV. Det har oppskaket tsjekkerne at en mor ikke får tilbakelevert sine barn, som ble fjernet fra henne og barnefaren på grunn av en mistanke mot faren, til tross for at anklagene mot faren er tilbakevist og moren for sikkerhets skyld har skilt seg. Det oppskaker dem spesielt at sønnene er plassert i to forskjellige familier, at moren kun får treffe dem et par ganger i året, og ikke minst at hun nektes å snakke deres morsmål, tsjekkisk, med sine egne tsjekkiske barn.
Det har ført til at tsjekkiske politikere har oppdaget at Norge kanskje likevel ikke var det humanistiske idealsamfunnet som de tidligere trodde, og fått både politikere og medier til å undersøke hvordan det norske barnevernet fungerer. Spørsmålet er løftet opp, utover enkeltsaken, og inn i en europeisk menneskerettighetsdebatt. Der er Norge på tiltalebenken.
Jeg kan forsikre Solveig Horne om at kritikken, sett bort fra noen perifere overtramp som er de som har funnet frem til den norske pressen, har vært usedvanlig saklig. Det trengs ingen bortforklaringer fra det norske utenriksdepartementet. Det trengs en norsk forståelse for at vårt system vekker internasjonal uro med rette, og bør endres. Som barneminister er det Solveig Hornes oppgave.
Den kritkken som føres i Tsjekkia mot det norske barnevernet er tilnærmet identisk med den kritikken som tidligere, gjennom hele 90-tallet, kom fra Fremskrittspartiets humanistiske stortingspolitiker, John Alvheim. Han blødde for de ressurssvake og kjempet mot urett. Han ville styrke familiene, i stedet for å rive dem opp ved å ta foreldrene fra barna, kun fordi Barnevernet, ofte med utrolige begrunnelser, mente ressurssvake foreldre «manglet omsorgsevne». I slike saker bør samfunnet gripe inn med hjelp, ikke med ødeleggende omsorgsovertakelser. De bør forbeholdes de tilfellene der hjelp ikke nytter og det har forekommet grov omsorgssvikt.
Dersom Solveig Horne, i motsetning til hva John Alvheim gjorde, velger å forsvare systemet, i stedet for å ta til seg den internasjonale kritikken og endre systemet, er det hun som viser omsorgssvikt, mot svakerestilte norske familier, både foreldrene og deres barn, som trenger hennes håndsrekning og ikke hennes vrede.
Leave a Reply