Barn får oftare psykiske helseplager av skilsmisse dersom dei mister kontakt med den eine forelderen. Dei nye forskingsresultata er publiserte internasjonalt, og gir eit stikk til norsk barnelovgiving.
Skilsmissebarn generelt har ikkje meir psykiske plager enn barn utan skilsmisseerfaring. Men dei som har mista kontakten med ein av foreldra, i dei fleste tilfella far, har oftare psykiske vanskar enn dei andre gruppene.
Se også: Skilsmissebarns psykiske helse
Større stigma før
Studien bygger på data innsamla av kommunelege Hans-Johan Breidablik i Førde.
– Han har drive utstrakt datainnsamling på vidaregåande skule, og noko av det han har hatt fokus på er å sjå på psykisk helse i samanheng med skilsmisse, fortel professor Eivind Meland.
Undersøkinga bygger på fire spørjeundersøkingar gjennomført blant elevar på vidaregåande skule i perioden 1997 til 2009, og 3414 elevar deltok.
Sogn og Fjordane har hatt ein lågare skilsmisseprosent enn resten av landet, og Meland reknar at fylket ligg 15-20 år bak utviklinga i resten av landet. Det er interessant fordi det kan virke inn på helsa til ungdommane kor sosialt akseptert det er å skilje seg. Frå 1997 til 2009 hadde talet på unge med skilsmisseerfaring auka med 6,8 prosentpoeng, til ca. 27 prosent.
– Den stigmatiserande effekten av skilmisse var kanskje større for 50 år sia enn han er i dag, seier Meland til På Høyden.
– Vi går ut frå at stigma og fordommar blir færre når skilsmisse blir meir vanleg. Difor venta vi å finne at det blei færre psykiske problem når det blei meir vanleg med skilsmisse. Men vi fann at sjølv om det blei fleire skilsmisser, blei det ikkje færre med psykiske problem, og at det var det å miste kontakten med ein av foreldra som var det mest avgjerande for den psykiske helsa, fortel stipendiat Simone Frizell Reiter.
Ho har gått forskarlinja på medisinstudiet, og byrja som stipendiat i haust. Og den første publiseringa har det altså gått svært bra med, og ho er blitt kontakta av Universitetet i Oxford for å fortelje meir om studien.
Depresjon og angst
Tidlegare har ein trudd at dei negative effektane av å skilje seg forsvinn over tid, men den nye forskinga tyder på det motsette:
– Vi har ikkje funne at helseeffektane etter skilsmisse blir mindre med tida, fortel Meland.
Det mest oppsiktsvekkande i artikkelen er at det er eit så klart skilje mellom unge som mister kontakten med foreldra etter ei skilmisse, og dei som ikkje gjer det. Dei som berre har kontakt med ein av foreldra etter ei skilsmisse har tre til fire gonger så ofte helseplager i høve til gruppa som ikkje mister kontakten.
Helseplagene ungdomane rapporterer om er psykosomatiske plager som vondt i hovudet, magen, ryggen og anna. Andre rapporterer om angst, mens ei tredje gruppe har depressive plager.
Stipendiat Simone Frizell Reiter og professor Eivind Meland publiserer ny forsking som viser at barn som berre har kontakt med ein av foreldra etter ei skilsmisse, har større sjanse for å få psykiske plager enn barna som framleis har kontakt med begge foreldra. Foto: Dag Hellesund
Steforeldre ikkje nok
Tidlegare studier har vist at for barn som mister kontakten med ein av dei biologiske foreldra hjelper det ikkje nødvendigvis på plagene om det kjem inn ein ny steforelder. Ungdom der ein av foreldra har døydd rapporterer heller ikkje oftare om slike plager.
– Det er faktisk meir skadeleg med ein forelder som berre er borte, enn ein som er daud. Vi ser at sjølve skilsmissa ikkje er det mest inngripande i den psykiske helsa til barna, men den tapte kontakten. Det er veldig skadelig for barn å bli dratt inn i konfliktar som kan oppstå mellom foreldre, seier Meland.
I forskinga er omgrepet Parental Alienation Syndrome brukt, og det har mellom anna vore arbeidd for å få det inn som ein diagnose i USA, på linje med posttraumatisk stress-syndrom og andre liknande diagnosar.
Åtvarer mot å la barn avgjere
Meland peiker på at sjølv om intensjonen til norsk barnelovgiving er at barn skal ha kontakt med begge foreldra etter ei skilsmisse, er det likevel mange som mister kontakten.
– Ein har ikkje klart å få dette til på ein god nok måte i dei lovene og rettspraksisen vi har i dag, meiner han.
Han åtvarar mot å la ungane vere utslagsgivande i spørsmål om omsorgsrett, slik barneminister Inga Marte Thorkildsen har signalisert at ho vil opne meir for.
– Alle barn er avhengige av foreldra sine, og om dei blir ammunisjon i foreldrekrigen har dei ikkje ein sjanse. Det er godtruande å la barnet ta slike avgjerder, seier Meland.
Målet med barnelovgivinga er at rettane til barn skal stå i fokus. Men om foreldra er usamde vil retten som hovudregel avgjere at barnet skal bu fast hos den eine, ifølgje § 36 i Barnelova.
– Forelderen som får hovudomsorga blir økonomisk kompensert, og det er jo heilt riktig. Men diverre er det slik at lova opnar for at ordninga kan misbrukast, og det er ofte mor som får forrang her. Om dei derimot ikkje blir einige skal retten som hovudregel idøme bustad hos éin av foreldra, og retten er i stor grad låst til å gjere den andre til samværsforelder. Her kunne delt bustad alternativt vore hovudregelen, meiner Reiter.
Depresjon og angst
Tidlegare har ein trudd at dei negative effektane av å skilje seg forsvinn over tid, men den nye forskinga tyder på det motsette: – Vi har ikkje funne at helseeffektane etter skilsmisse blir mindre med tida, fortel Meland.
Det mest oppsiktsvekkande i artikkelen er at det er eit så klart skilje mellom unge som mister kontakten med foreldra etter ei skilmisse, og dei som ikkje gjer det. Dei som berre har kontakt med ein av foreldra etter ei skilsmisse har tre til fire gonger så ofte helseplager i høve til gruppa som ikkje mister kontakten.
Helseplagene ungdomane rapporterer om er psykosomatiske plager som vondt i hovudet, magen, ryggen og anna. Andre rapporterer om angst, mens ei tredje gruppe har depressive plager.
Publisert:11. januar 2013 i På Høyden
Redaksjonens kommentar:
Barnevernsbarn får samme helseplager som skilsmissebarn, og årsaken er manglende kontakt med de biologiske foreldrene. Faktisk er problemene større for barnevernsbarn fordi de mister kontakt med begge foreldre, mens skilsmissebarn kun kan miste kontakt med en foreldre.
Barnevernet som overtar omsorgen til barn bidrar til PAS syndrom ved at de ønsker å minske/fjerne kontakt mellom de biologiske foreldre og deres barn. Det er meget skadelig for barn å miste kontakten med sine biologiske foreldre, som nevnt av Meland over. Fosterforeldre kan ikke erstatte den helsebringende funksjonen de biologiske foreldrene har på barna sine.
Likestiilingskampen av feministene har nå fremskapt et samfunnsproblem som kan dokumenteres, endelig sier jeg. Normalt burde denne saken få barnevern, politi, advokater og domstoler til å gå inn i seg selv.. De har faktisk parallelt med karriæreklatring iforhold til seg selv skapt et samfunnsproblem..
Min historie:
Norske menn født i Norge med etnisk Norske foreldre, har ingen eller minimal troverdighet hos Komunnen, Staten eller Fylket i vårt fedreland. Likestillingskampen som feministene, har holdt på med siden 70.tallet. Har gjort norske kvinner til enerådende troverdig i alle ledd, å påstå eller gi inntrykk av noe annet er helt politisk ukorrekt. Å blande seg med norske kvinner, kan bli helt fantastisk eller en katastrofe i utgangspunktet. Eller først fantastisk, som ender i en katastrofe på et senere tidspunkt.
Min sak er nok ikke enestående eller unik, jeg tror det finnes mange tilsvarende saker der ute. Men på grunn av taushets-plikten å personvernet til de det gjelder, kan ikke myndighetene kommentere enkeltsaker. Norske menn, har dermed ikke anledning til å kunne samle mengden av disse saken som på en eller annen måte er likeledes.
Kvinner derimot har en liga fra 70.tallet som rekrutterer nye medlemmer, om de er fra Høyre eller venstresiden, har minimal betydning for deres arbeid. Det eneste de er opptatt av er å fremme kvinnen som det perfekte, alt annet er politisk bestemt til å være veldig taushetsbelagt og tabu og skal håndteres som enkeltsaker politisk og deretter glemmes i historien.
Hvem husker vel ikke arbeidsinnvandringen på 70 – 80.tallet, hvor det var manko på arbeidskraft her i Norge, heretter har vi bare åpnet dørene mer og mer for å skape et politisk og religiøst felleskap. Hovedproblemet som da dukket opp, var respekten for våre kvinner av de menn med utenlandsk opprinnelse. I deres opprinnelige hjemland, er forholdene slik at kvinnen skal alltid underkaste seg mannen i huset. Dette temaet er faktisk blitt et langt større problem her i Norge, enn om det er høyre eller venstresiden som vinner enten kommune eller stortingsvalget.
For bare få dager siden under et tema på Radio Norge, om kvinner og menn skulle skilles under svømmeundervisningen, så kom det frem at kjønn var ikke tungtveiende nok til å få det banket igjennom, men dersom en bruker religiøst er det triumferende tungtveiende nok til å banke det igjennom.
Likestillingskampen, handler dermed ikke lenger om kvinner og menn, nå bruker en islam for å banke ting og tang igjennom politisk sett.
Siden innvandringen eksploderte, har vold og voldtekt mot norske kvinner også eksplodert. Her finnes det helt klar ufattelig mange mørketall, fordi jentene tør ikke si ifra eller varsle om hendelsene. Noe av dette kan selvfølgelig komme av hvordan norske jenter oppfører seg når de kommer bort fra Mor, Far og Norge, jeg skal ikke si de direkte er årsak til at de har fått kalle navnet ”Billige horer”, men det er slik det blir sett på av menn med en annen enn etnisk norsk opprinnelse.
I et ledd med at innvandringen har eksplodert, har vi ufattelig mange illegale innvandrere i Norge som myndighetene overhode ikke har kontroll på, hvem de eller hvor de befinner seg. Men av en eller annen grunn, kan de likevel motta sosialhjelp fra det offentlige.
Norske menn har hele tiden vært skyteskiver fra myndighetene på denne utviklingen, det er faktisk vi som merker hvordan myndighetene skal ha kontroll og makt. Skjønner ikke hvorfor de med etnisk ikke norsk opprinnelse nesten aldri blir tatt eller straffet for sine ugjerninger. Min mening er at: Er ikke norske myndighet kompetent i stand til å håndtere dem etter våre grunnverdier, Religiøst, Politisk, eller juridisk, så stikk fingeren i jorda og innrøm det med det resultat av at de sendes hjem.
Om en gutt eller mann etnisk norsk ser for lenge, eller klår på en norsk jente gjerne i en setting hvor det drikkes alkohol, så reagerer systemet veldig raskt gjerne med et besøksforbud. Det ufattelig rare med den norske modellen av et besøksforbud, er det gjelder kun ei vei. Juridisk sett er det faktisk slik, at en kvinne kan terrorisere norske menn fra A-Å, uten at det finnes så nevneverdige mange muligheter til at de kan forsvare seg. Så som i mitt tilfelle traff jeg ei jente i 1998, vi fikk vår felles datter i 2001. I 2002 fikk jeg besøksforbud for en påstand om vold å trusler, i et ledd med dette mistet jeg kontakten med min datter. Heretter ligger alt tilrettelagt for at en mor via sin advokat, kan kreve at barnet fortsatt skal kunne bebo den bolig hun har bodd siden hun var født med hensyn til barnet. Jmf. Hustandfelleskaploven.
I forhold til den norske modellen juridisk sett, er en gutt, mann eller far sjanseløs. Du blir dømt i tingretten, anker til lagmannsretten uten noe annen endring enn at de tilfører ”grunn til å anta”. Hele vårt juridiske system er politisk styrt, noe som gjør norske menn rettsløse. Jeg har i denne saken nok tatt Norges raskeste rettslære, fordi først etter dommen fra Lagmannsretten gikk det opp for meg at min advokat egentlig tilhørte samme feministliga som har versert siden 70.tallet her Norge. De er ikke så opptatt av rett å galt, eller rettferdighet. Derimot har de adressert barnet som mors eiendel, å tilordnet et beskyttelsesnettverk med dette som også inkluderer lokalt politi og barnevern.
Året etter kom saken opp på nytt med ny advokat, den oppnevnte sakkyndige som hadde vært med siden saken begynte i tingretten to år tidligere var fortsatt sakkyndig. Systematisk så vi fremgang denne gang, den sakkyndige ble trukket av saken, fordi vi fant forhold etter vitnebevis på at hun skrev en påstand i forhenværende rapport av å sett ting som ikke var reelle. Det ble heretter krevd del av foreldreansvaret, og igangsettelse av samvær med en ny etablert sakkyndig i saken.
Ved samværsforsøket gjorde moen det vanskelig for barnet å kunne gjennomføre samværet i tråd med tingrettens konklusjon, at en heretter måtte ut ifra barnets beste, se bort ifra ytterliggere samværforsøk, frem til barnet selv tok kontakt en gang i fremtiden. Denne saken domstolene fra 2002 – 2006 verserte fra, under hele saksgangen hadde barnet bodd hos sin mor. I forhold til meg å mitt forhold til min egen datter, hadde jeg ingenting å stille opp med. Fra 2002 da min datter var knapt et år, hadde jeg ikke sett min datter igjen siden samværsforsøket i 2006. I praksis sitter jeg i dag i 2014 med en erfaring av at en sakkyndig som blir kastet ut av en sak i 2006 for løgn og bedrag i perioden fra 2002 -2006, fortsatt kan være sakkyndig i andre saker helt frem til nåtid. Uansett sitter jeg med et felles foreldreansvar, jeg har ikke samvær, jeg har ikke sett min datter annet enn en time i 2006, siden 2002.
Jeg tør dermed påstå med god viten at våre opprinnelige grunnverdier, er ikke som de engang var. Både politisk, religiøst, og Juridisk. Er alt vasket bort, men blir tatt frem etter behov av makteliten. Til og med advokatene i Norge, er politisk, religiøst og Juridisk styrt av advokatforeningen via makteliten.
Statistikk viser at 80-90% av alle volds og voldtektssaker mot norske jenter og kvinner, utøves av menn med en utenlandsk opprinnelse. 80-90% av disse blir tatt, bevisene er klare, men de blir aldri dømt for ugjerningen.
Jeg tør påstå at Norge er i ferd med å være et ”synkehull”, myndighetene vil ikke endre seg, jentene blir kjøpt av det offentlige etter samlivsbrudd og får alt tilrettelagt, de vil nok ikke gi slipp på noe de kan få, uansett så vil feministene i organisasjonsform aldri akseptere endring. Myndighetene har ikke kontroll på innvandringen, selv om de betaler ut sosialhjelp.
Hode mitt sier at bekjentskap til norske jenter, utover å kunne gå ut og spise, er en risikosport som en ville kunne tape. Menn, legger helt klart ikke noe mindre i dette som menneske enn kvinner gjør, uansett kjønn blir en som menneske like såret.
Mitt hode vil nok ikke endre mening, før myndighetene kan kvalitetssikre det arbeidet både barnevern, politi, og domstoler utfører, eller at det går den tid det tar før muslimene styrer Norge både Politisk, Juridisk, og religiøst etter sin overbevisning.