Skrekken rundt barnevernet

Ingen blir fratatt omsorgen for sitt barn uten grunn, blir det sagt. Men er det alltid slik? Som folkevalgte representanter fra Miljøpartiet De Grønne krever vi at det både på lokalt og nasjonalt nivå startes en prosess umiddelbart for å omstrukturere barnevernet i Norge.

Å ta innover seg «Ida» og andre unges skrekkhistorier fra barnevernet, gjør forferdelig vondt. Og vondt er det å høre foreldres fortvilte kamp om å få barna sine tilbake. Systemet bærer, gjennom mediene, preg av frykt og kamp mer enn omsorg og kjærlighet. Følelsesbånd er sterke, uansett hvilke omstendigheter som er bak. Barnevernet gjør en viktig og ofte utakknemlig jobb. En jobb som blir kritisert for både å gjøre for lite og for mye inngripen i vår private sfære. Hva er det som går galt? Vi ønsker en grunnleggende debatt om endring av barnevernsloven og systemet rundt, og vi vil gjerne forklare hvorfor.

Traumer blir skapt hver dag, hos vanlige folk som deg og meg, i en hverdag de fleste av oss ikke ante fantes. Ida kunne ikke få bli boende hos sin egen mor. Hun skulle oppleve en bedre omsorg under barnevernet. I stedet ble det et langt mareritt av ulike institusjonsplasseringer. I flere tilfeller var hun utsatt for tvang, holdt nede, tatt på håndjern og behandlet som en kriminell. Hun utagerte fortvilelsen sin mange ganger og ble etterhvert hørt av Aftenbladet. For de fleste vil vi kun se følgene på en trist statistikk senere. Som politikere kan vi ikke sitte stille og la dette fortsette.

Respekt for hjelperne

Barnevernet består av flere tusen ansatte. De fleste av disse møter familiene, skriver rapporter og anbefaler tiltak på bakgrunn av deres observasjoner. Flesteparten av familiene er fornøyd med hjelpen de får av barnevernet og oftest er det foreldrene selv som ber om hjelp. Omsorgsovertakelse forekommer sjelden og kun som siste utvei. Da skal det biologiske prinsipp veie tungt, og barnevernet skal alltid prioritere barnets nærmeste familie som mulig fosterhjem. Men følges slike prinsipp i praksis? Er omsorgsovertakelse alltid siste utvei? Hvordan er det å være ansatt i en organisasjon som har et så stort ansvar?

Noen forteller om en hverdag med for lite ressurser. De er få ansatte på mange saker og med kontinuerlig nye retningslinjer. Tiden strekker dårlig til. De er nyutdannede med for mye ansvar og makt, og veileder er ikke tilgjengelig fordi hen har egne saker. Utbrenthet, stor turnover og interne utfordringer går ofte igjen. Andre ansatte forteller om hvor takknemlig det føles å kunne hjelpe barn i deres kamp i livet. Ansatte som opplever å bli hørt, oser av arbeidsstolthet, tross en psykisk tung jobb. Vi har stor respekt for alle som ønsker å hjelpe andre mennesker når livet butter imot. Det er en av de viktigste verdiene vi har i vårt samfunn og det ligger til grunn for våre betraktninger. Med andre ord ønsker vi ikke å bebreide dere som jobber i barnevernet, vi ønsker å legge vårt fokus på systemet bak og på den delen av systemet som ikke fungerer bra nok.

Det beste for barnet?

For å forstå systemet bedre må vi se på verdier det er bygget på. I barnevernslovens paragraf 4-1 skal hensynet til barnets beste ivaretas: «Ved anvendelse av bestemmelsene i dette kapittelet skal det legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet. Herunder skal det legges vekt på å gi barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen.»

Ved første øyekast ser denne paragrafen grei ut. Men dykker vi litt lenger inn i materien, åpenbarer det seg en del fallgruver. Hva er for eksempel «det beste for barnet». Hvilke kriterier skal legges til grunn? Er det vi som foreldre, barnevernet, fagmiljøer eller samfunnet som bestemmer? Og hvor er «listen» over hva som er tillatt og ikke innenfor foreldreomsorg?

De uheldige situasjonene

Det virker som om det finnes en viss frykt for barnevernet i samfunnet, og kanskje spesielt gjelder dette utlendinger som er bosatt i Norge. Mange tenker på kulturforskjellene og forstår ikke helt hva som betraktes som rett og galt. La oss prøve å sette oss inn i noen av de såkalte skrekkscenarioer som enkelte har hørt om og som de kan være redde for.

Hva om jeg som forelder kommer fra en kultur der jeg ønsker at mitt barn skal få den varmen og kjærligheten som kommer fra å sove i samme seng som meg, eller at jeg lar barna mine leke ute til sent på kvelden fordi det er helt vanlig i min kultur? Er ikke dette en frihet jeg har som forelder? Hva skjer om en nabo synes måten jeg lever på er hårreisende og sender en bekymringsmelding til barnevernet?

Det som skjer, er at paragraf 4-3 trer inn og sier at barneverntjenesten har rett og plikt til å foreta undersøkelser, og at foreldrene ikke kan motsette seg dette. Og som en del av undersøkelsen kan man kreve å få snakke med barnet i enerom. Dette er forøvrig en uhyre viktig lov som skal ivareta at barn opplever en trygg hverdag, uten vold, misbruk eller andre former for vanskjøtsel.

Men som alle foreldre vet, er barn til tider uenig med foreldre om regler og måter å gjøre ting på. Barn går gjennom ulike faser for opprør. Det er fullstendig naturlig og en viktig prosess for å utvikle egen vilje. Dersom spørsmålene fra barnevernet kommer på feil tidspunkt, vil barnet eller ungdommen naturlig nok klage over foreldrene, og kanskje oppleve at noen endelig vil høre deres side av saken. Mens mindre barn gjerne ikke helt forstår alvoret i situasjonen og lar fantasien flyte mens de opplever å få oppmerksomhet fra en velmenende saksbehandler. Hvordan kan vi vite at det virkelig er sannheten som kommer fram? Kan vi basere «sannheten» utelukkende på observasjon og samtaler, og senere la retten senere ta avgjørelser basert på sakspapirer?

Følelsesmessig desperasjon

I respekt for de menneskene som har blitt utsatt for grov feilbehandling i systemet må vi inkludere også det følgende perspektivet, selv om vi skulle ønske at virkeligheten ikke var slik. Vi må understreke at de er unntaket, ikke regelen. Men det er slike unntak som skaper frykt og mistillit til et av våre viktigste organ.

Etter at den sakkyndige har pratet med barnet, skrives det en rapport som deretter legges til grunn for vedtak om tiltak. Før barnet aner ordet av det kan alvorlige tiltak være satt i gang. Dette hørte vi Ida fortelle om i sin historie, blant annet. Hun angret på det hun hadde sagt om sin mor.

Politiet kan deretter få oppgaven, sammen med en barnevernsansatt, å hente barnet når tvang er involvert. Politiet må gjerne slite et desperat skrikende barn ut av armene på sin mor eller far i et uholdbart skrekkscenario. Foruten de alvorlige og ofte livsvarige traumene som oppstår i slike situasjoner, hvilket forhold vil barnet ha til politi og andre autoriteter senere i livet? Artiklene om «Glassjenta»viser oss hvor enkelt barn kan bli utsatt for det mange vil kalle et overgrep fra barnevernet.

Historien om «Linda» i Aftenposten forteller hvordan hun uventet en dag ble hentet på arbeidsplassen av politiet og lagt i håndjern foran sine kollegaer. En bekymringsmelding hadde blitt sendt på bakgrunn av at hun kastet et håndkle på sin sønn i et tilfelle av frustrasjon da hennes femåring ikke ville kle på seg. Politiet hentet også barna, som var i barnehagen og på skolen, og plasserte dem umiddelbart i beredskapshjem. Hvorfor? Fordi Linda og hennes mann var mistenkt for å utøve vold mot dem.

Saken ble henlagt, men ikke før «Linda» hadde mistet jobben, hennes mann var blitt langtidssykemeldt og barna var traumatiserte etter hele opplevelsen. De fikk heller ikke noe tilbud om psykolog, og måtte søke hjelp selv.

Noen ganger blir barn virkelig reddet fra destruktive forhold i sitt hjem. Men kan vi klare å gjøre disse prosessene på en mer kjærlig og respektfull måte, og da kanskje uten at politiet er involvert?

Makten som ikke kontrolleres

Kjennetegnet på et demokrati er at folket er suverene og har kontroll med myndighetene. I motsatt fall har vi en politistat der myndighetene har kontroll over folket. I Norge har vi heldigvis et demokrati som fungerer, med en demokratisk tredeling av makten. Vi har den lovgivende, den dømmende og den utøvende makt. Denne oppdelingen av makt er designet slik at alle tre er avhengige av hverandre, og slik at ingen av de tre kan utøve makt alene. Grunnlaget for denne demokratiske maktfordelingen ble etablert av den politiske filosofen Montesquieu, som hevdet at enhver person med makt er tilbøyelig til å kunne misbruke den. For å forhindre at maktovergrep blir gjort har vi altså denne tredelingen, slik at én person eller ett system ikke skal kunne utøve makt alene uten å bli kontrollert av de to andre. Samme person kan for eksempel ikke være både advokat, dommer og politi i samme sak.

Dessverre, i det ellers åpne og demokratiske Norge, har vi endt opp med et barnevern som for ofte er i ubalanse med dette demokratiske prinsippet. Barnevernet mangler en tredeling av makten slik at vi, det suverene folket, kan kontrollere for eventuell maktmisbruk. For mye makt ligger internt i barnevernet der de samme personene både kan inneha rollen som rådgiver og hjelper for i neste øyeblikk bli den som peker ut en skjebne. En eventuell omsorgsovertakelse bestemmes av Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker, men den aktuelle saksbehandlerens barnevernsrapport tillegges likevel stor vekt. Foreldre må bevise sin omsorgsevne i retten, mot sin egen saksbehandler. Ellers i rettssystemet fungerer dette motsatt. Det er en selvfølge at man er uskyldig inntil påtalemyndighetene har bevist at man er skyldig.

Og mister man først omsorgsretten, er det svært vanskelig å få barna tilbake. Ved stor fortvilelse kan familien kontakte mediene, men barnevernet vil grunnet taushetsplikt stort sett aldri uttale seg. Dette gjør det vanskelig å vurdere hva som egentlig har hendt. Og saken vil aldri komme i dagslys.

Det at barnevernet mangler gjennomsiktighet og kan fungere som en «politistat», har skapt store overskrifter rundt om i verden. Folk er redde for at barna deres skal bli tatt fra dem uten at de forstår hva de eventuelt har gjort galt og uten at de kan forsvare seg. Dette gjelder særlig utenlandske familier. «System-Norge» er vanskelig nok å manøvrere seg gjennom for en alminnelig nordmann. For en utenlandsk familie som kanskje ennå ikke mestrer språket, kan et plutselig møte med barnevernet oppleves ikke bare traumatisk, men fullstendig uforståelig. Det må bli enklere å få opplysninger om hva som menes med «god omsorg» når man bor i Norge. Hvor ligger denne informasjonen og hvem sørger for at den blir gitt? Er dette noe vi kunne sørget for gjennom politiske virkemidler for å unngå flere uheldige misforståelser i fremtiden?

De familiære bånd

I en alvorlig situasjon hvor barnas liv og helse vurderes som i fare, er vi nødt til å akseptere akutt inngripen for å skjerme barna. Dette skal gjøres med respekt for familielivets fred og med stor omsorg for de minste. Men man må aldri undervurdere de familiære og biologiske bånd som en grunnleggende verdi i et barns liv. Disse båndene kan ikke uten videre erstattes gjennom en ny voksenperson. På dette grunnlag mener vi det skal veldig mye til før et barn bør plasseres hos andre enn nær familie og venner, og i samme nærmiljø, selv om det finnes løsninger som kan se ut til å være av bedre kvalitet. Barnevernet er pliktig i å følge det biologiske prinsipp, men vi ser i de sakene som kommer i medienes søkelys, at dette likevel ikke alltid praktiseres. Vi kan lese om familier som kunne unngått smerten ved å bli adskilt hvis familien bare fikk tilbud om hjelp i hjemmet. Hva er det som svikter i slike saker?

I tillegg må barn som trenger det, få tilbud om umiddelbar traumebehandling, en behandling der følelser blir bearbeidet på en bærekraftig måte. Vi som samfunn kan ikke akseptere at barn med traumer får medikamentell behandling bare fordi vi ikke har ressurser nok til å jobbe med det egentlige problemet. Disse barna trenger tillitspersoner å snakke med, fagpersoner med traumeforståelse. Her må vi politikere se behovet for å øke de økonomiske rammene for psykisk helsehjelp og gjerne øremerke de for barn og unge innenfor barnevernets omsorg.

Selvmedisinering og traumeforståelse

Det er naturlig å legge lokk på følelser som er altfor vonde å føle på i det øyeblikket de blir skapt. Små smerter kan holdes nede med lette stimuli, som for eksempel sukker og røyk. Sterkere smerter krever tyngre stimuli for å holde «lokket på». Medikamenter, alkohol, narkotiske stoffer kan alle brukes til selvmedisinering. Man kan kriminalisere en slik adferd, eller vi kan se på de egentlige behov og skriket om hjelp. Det disse barna og ungdommen trenger er hjelp til å løsne på lokket og på en kontrollert måte slippe følelsene som har vært undertrykt, sammen med en trygg voksenperson som faktisk forstår prosessen og hva som foregår. En slik forløsning kommer ofte bare ved at noen bryr seg, uten å avvise eller plutselig trekke seg unna. En klem, et lyttende øre, noen som ikke prøver å «fikse en», men bare er til stede. Noen ganger kan det starte med et sinneutbrudd. Da må man tåle å stå i det uten å bruke overmakt, hvis man skal hjelpe.

Vi hører i Ida-historien at noen har nådd inn til henne og tålt hennes smerte bedre enn andre. For at barna skal få tilbake tillit til voksenpersoner og livet, må en slik holdning gjentas over tid. Mennesker med respekt, empati og tid er de som viser seg å virkelig kunne hjelpe. Da kan mengden oppsamlede følelser reduseres. Straff og tvang gir motsatt effekt og bygger bare opp enda mer smerte. Dette kan også bekrefte barnets egne refleksjoner rundt at det er en selv det er noe feil med. Barna klandrer som kjent ofte seg selv for det som går galt rundt dem.

Menneskelig omsorg

Det ligger altså i kortene at en utdannelse alene ikke holder, man må også ha den riktige relasjonskompetansen, stor evne til empati og gjerne egne erfaringer å trekke på. Her trenger vi mer ressurser til egnede ansatte som våger å stå i tøffe tak, men som også har den omsorgen og de personlige egenskapene som trengs for å imøtekomme traumatiserte barn. Altfor ofte er slike institusjoner bemannet med ukvalifisert personell og assistenter.

Institusjonene i seg selv bør vi også se om vi kan drive på en annen måte. Hvorfor har vi så mange større institusjoner når vi vet at det barn og ungdom trenger er oversiktlighet, trygghet og få å forholde seg til? Vi må se at det er behov for flere små institusjoner, som drives som hjem, med trygge voksenpersoner klare til å virkelig ivareta barnas beste. I tillegg er det stor mangel på fosterhjem over hele landet. Hvordan kan vi øke antallet fosterhjem og la institusjonsplasser være absolutt siste utvei? Det nytter ikke å bare kritisere barnevernets arbeid. Slike artikler finnes det nok av. Nå gjelder det å finne løsninger og legge pengene på bordet. Vi som politikere kan ikke bare synse lenger – vi må handle!

Ny tid – nytt barnevern

Det er på høy tid at vi ser med nye øyne på måten vi behandler de svakeste i vårt samfunn på. Barnevernet og systemet rundt må endres og reflektere en ny tid. Alle mennesker har en egenverdi. Vi skal anerkjenne den viktige jobben barnevernet utfører. Den som redder liv og hjelper familier til en bedre hverdag. Det er ingen tvil om at barnevernet gjør mye riktig. Det er der det svikter vi må rette vårt fokus.

Vi vet at tvang skaper traumer og er dypt ødeleggende både for den det gjelder og for samfunnet. Tvangssituasjoner krever også umiddelbar krisehjelp både for barn og foreldre. Når barn eller foreldre ikke gir opp uten kamp, sier det seg selv at noe kan være feil. Et system som trer inn som offentlig omsorgsgiver må være tuftet på kjærlighet og respekt for mennesket. Det sier seg selv – men det er ikke alltid virkeligheten.

rnevernsloven må endres slik at en fordeling av makt blir innført.

Innsyn gir tillit

Vi må få på plass en demokratisk maktfordeling rundt avgjørelsene som blir tatt i barnevernet, slik at det suverene folket får kontrollere myndighetenes arbeid. Taushetsbelegging kan ikke lenger være et hinder for dette. Det finnes mange måter å anonymisere på. Slik det fungerer nå blir de fleste saker behandlet ferdig i et rettsvesen som kanskje baserer sine beslutninger på feilaktig eller subjektiv informasjon uten at folket har mulighet til å kontrollere. Vi er nødt å ta denne debatten om hvordan makten skal utøves i fremtiden og hvilke tilbud vi skal ha for familier og barn i nød.

Barnevernet er avhengig av tillit hos befolkningen. Det er tillit som skal prege dets arbeid, ikke skrekk. For å oppnå det må vi også lytte på de ansatte innen barnevernet, de som vet hvor skoen trykker. Og aller viktigst lytte tilBarnevernsproffene, disse barn og unge som selv har vært i barnevernssystemet, som sier: «Barn og unge har mye kunnskap om livet sitt. De er like mye verdt som voksne. De trenger kjærlighet og må bli trodd på og tatt på alvor.»

Et system som har som sitt høyeste mål å ivareta barnas beste, må gjenspeile dette. Barnevernsloven må endres slik at en fordeling av makt blir innført. Vi trenger et ytre kontrollorgan som representerer folket, en ansettelsesprosess i barnevernet som gjenspeiler arbeidets alvor samt økonomiske rammer som bekrefter det viktige arbeidet som gjøres.

Som folkevalgte representanter fra Miljøpartiet De Grønne krever vi at det både på lokalt og nasjonalt nivå startes en prosess umiddelbart for å omstrukturere barnevernet i Norge.

SUSANNE HEART, DARIA MARIA JOHNSEN BYSTYREREPRESENTANTER FOR MILJØPARTIET DE GRØNNE I STAVANGER

Comments

comments