Slik ble overgrepene avslørt

Fostermoren fra glåmdalsdistriktet har for tredje gang på et drøyt år alles oppmerksomhet rettet mot seg i en rettssal, denne gang i sal 9 på toppen av tinghuset på Hamar, der de mest omfattende sakene i Eidsivating lagmannsrett gjerne avvikles.

Skrått til høyre for henne, tre–fire meter unna, sitter foreldreparet som er tiltalt for i årevis å ha begått ufattelige handlinger mot sine to felles sønner og guttenes storebror, som moren har fra et tidligere forhold.

Ble fosterforeldre

Omtrent tre år er gått siden «Turid» – vi kaller fostermoren det her – og hennes mann «Kjell» med spenning, forventning og en porsjon usikkerhet for første gang fikk besøk av gutten som skulle bli deres fostersønn.

På det tidspunkt ante de ikke noe om hva som ventet dem. Etter moden overveielse hadde de respondert på en annonse i Glåmdalen der det ble søkt etter fosterforeldre, den gang i Akershus.

Deres egne unger var enten fløyet ut av redet eller hadde for lengst passert småbarnsstadiet. I tillegg har de bred utdannelse i og mange års erfaring med å ivareta barn. De følte at de hadde mer å gi, og visste at noen der ute hadde behov for dem.

– Vi har både plass i huset og hjerterom, resonnerte de.

Likevel – selv etter fullført kurs og hyggelig avslutning der også fosterbarn og erfarne fosterforeldre var til stede og delte sine erfaringer, hadde de ikke helt bestemt seg for om de skulle ta skrittet fullt ut.

Måtte selv få psykologhjelp

Etter å ha blitt godkjent som fosterhjem stilte de seg etter hvert til rådighet. De hadde snakket om at de kanskje kunne tenke seg ei jente, men da spørsmålet om å ta imot en gutt eller to kom, svarte de ja.

To–tre år senere møtte de som nøkkelvitner i det som aktor, statsadvokat Peter André Johansen, betegner som den verste overgrepssaken mot barn her til lands noensinne, og som gjorde at han la ned påstand om 19 års fengsel for begge de biologiske foreldrene.

– Vi fikk vite at brødrene var blitt utsatt for omsorgssvikt, forteller Turid.

– Og at den ene gutten hadde sagt i barnehagen at de ble slått hjemme, supplerer Kjell.

Få måneder senere måtte de selv få psykologhjelp for å takle hverdagen, og får det fortsatt.

Bodde midlertidig i campinghytte

Sitt første møte med barna som skulle plasseres i fosterhjem skjedde på Sanngrund, der familien midlertidig bodde i campinghytte den siste tiden før omsorgsovertakelsen. Eldstesønnen var da allerede omplassert.

Både gjennom dette og et senere besøk der forsto Turid og Kjell hvorfor barnevernet i Nes hadde grepet inn. Fulle askebegre, stinkende hundemat og tomme ølbokser møtte dem i den røykfylte hytta den ene gangen, og guttene viste ifølge fosterforeldrene en mildt sagt spesiell oppførsel.

For å få til en form for myk overgang for barna, tok ansatte i barnevernet dem først med på helgebesøk i sine framtidige fosterhjem.

– Da de skulle kjøres hjem til Sanngrund etter et helgebesøk, ville de ikke reise, og de var stumme og nærmest aggressive i blikket da vi dro hjemmefra. Da jeg leverte dem til deres mor, hadde jeg en vond magefølelse. I ettertid har fostersønnen vår anklaget oss for at vi kjørte dem tilbake, for foreldrene gjorde slemme ting mot dem også etter det, forklarte fostermor med guttens egne ord i lagmannsretten.

– Vi trodde at adferden deres skyldtes at de hadde fått lite mat, ikke hadde rene klær, hadde fillete sko, var møkkete, ikke var aktivisert og hadde fått dårlig oppfølging hjemmefra, reflekterer fosterfar i dag.

Virkeligheten viste seg å være verre og vondere. Så uendelig mye verre og vondere. Hjerteskjærende. Så ufattelig at det ikke var til å tro, langt mindre ta inn over seg. Men dessverre sann, er det nå kommet fram gjennom etterforskning, helsefaglig oppfølging og tre rettssaker.

– For oss var det et sjokk. Vi var på ingen måte forberedt på at ungene var så hardt skadet, innrømmer Turid.

«Du ser det ikke før du tror det»

For når det gjelder hva barn kan bli utsatt for, overgår virkeligheten dessverre selv den mest groteske drøm.

Det er de to såkalte Alvdal-sakene og denne saken fra ulike kommuner på Øvre Romerike eksempler på.

Og på internett spres over hele verden autentiske bilder og filmer av så grove og voldelige overgrep mot barn at det ikke er til å tro, langt mindre ta inn over seg. Som aktor sa under sin prosedyre i lagmannsretten forrige torsdag, da han siterte en av psykologene som har vært koblet inn i saken: «Du ser det ikke før du tror det.»

Fosterforeldrene var usikre

Fosterforeldrene i en glåmdalskommune så. Og hørte. Men så det på en måte ikke likevel fordi de ikke trodde på det. Satt oppe utover nettene, fortalte om og diskuterte sine opplevelser, og lurte på om det kunne være noe i det guttene fortalte.

Noe av det var for utrolig til å være sant, konkluderte de, men tvilen gnagde dem.

For hvordan kan fem–seksåringer fortelle til dels detaljert om og gjennom sin adferd vise omfattende kunnskap om seksuelle handlinger og overgrep, vold med sadistisk preg og trusler om å havne i fengsel eller bli drept uten selv å ha erfart det? Hvordan kan en gutt ha mareritt om sine biologiske foreldre natt etter natt uten å ha vært utsatt for traumer i hjemmet?

Historiene lekket ut over tid

Etter hvert som guttene ble trygge på at de ikke ville havne i fengsel dersom de fortalte om familiehemmeligheten, slik foreldrene skal ha truet dem med, lekket det over tid ut mer og mer om hva de hadde vært utsatt for. Spesielt om kvelden da de satt på fanget til fosterforeldre og ble lest og sunget for, eller etter at de hadde fått dynene godt pakket rundt seg, kunne de åpne seg i små doser. Historiene kunne også komme i de mest upassende situasjoner. Som ved middagsbordet. Når det var andre på besøk i fosterhjemmet. I bilen på vei til eller fra et eller annet.

Flere hendelser som guttene fortalte om, var så ufattelige at fosterforeldrene i utgangspunktet avviste at det kunne være sant.

– Vi nektet for at det kunne være slik, forklarte Turid i lagmannsretten for vel tre uker siden.

– Er det mulig? Kan det ha skjedd? Vi ville jo ikke tro det vi hørte, fulgte Kjell opp i sin vitneforklaring dagen etter.

Fosterforeldrene følte likevel at det som framkom var så vidt alvorlig at de burde snakke med barnevernet om det, ikke minst for å få råd om hvordan de skulle forholde seg til det. Dette handlet dessuten ikke bare om hva guttene sa, men også om kroppsspråk, seksualisert lek og adferd, flashbacks og spontane referanser til smak og lukt.

Barnevernet tok guttenes historier på alvor

Barnevernet kom til at det guttene fortalte måtte tas på alvor, og viderebrakte opplysningene og bekymringene til lensmannskontoret på Årnes. Etterforskning ble innledet lokalt, før den sentrale etterforskningsenheten ved Romerike politikammer etter hvert ble involvert.

– Det gjorde vondt å høre på det guttene fortalte. Da det de har opplevd ble avdekket, følte vi at vi ikke mestret å være fosterforeldre, og var nær ved å gi opp. Vi har også vår egen familie å ta hensyn til. I tilfelle måtte andre fosterforeldre overtatt, men det ønsket vi heller ikke.

Selv oppfattet ikke guttene seg som overgrepsofre. For dem var det unormale normalt. Som en av dem har forklart i avhør: «Alle gjør det. Ungdom, også.»

Taushetsplikten gjorde at fosterforeldrene ikke kunne snakke med slekt, venner og kolleger om sine opplevelser og utfordringer. I stedet satte barnevernet dem i kontakt med psykolog.

– Det viktigste for oss var å ha noen å lufte dette med. Finne en plass å gjøre av det som guttene fortalte oss at de hadde vært utsatt for.

– Hva har psykologen bidratt til?

– Å få ro inn i sjela vår og å se lyset. Vi får på en måte ikke lov til å synes synd på fostersønnen vår. Han har det bra her han er nå, og fortida hans får vi ikke gjort noe med. Vi må se framover, konsentrere oss om framtida hans. Psykologen sier også at gutten er en guru, som vi har lært mye av. Vi er for eksempel blitt mye mer tolerante. I tillegg vet vi nå at barn selv av sine foreldre kan bli utsatt for overgrep som vi på forhånd ikke trodde var mulig at kunne skje.

Følgelig kan det også komme noe godt ut av denne og andre grensesprengende saker, som Alvdal-/Gjerdrum-sakene.

Disse rystende overgrepssakene viser nemlig at virkeligheten kan være langt verre enn det hjernen vil akseptere at kan være mulig og sant. Det er følgelig all grunn til å ta på alvor det barn forteller, om det så høres aldri så ufattelig ut. Som det altså ble sagt i retten: «Du ser det ikke før du tror det.»

Tre rettsinstanser har konkludert

I tur og orden har tre rettsinstanser konkludert med at det uvirkelige er virkelig. Nå venter lange fengselsstraffer på den snart 40-årige trebarnsmoren og hennes 31-årige mann, tobarnsfaren. Det skaper en viss ro rundt barna og deres fosterforeldre, men heller ikke mer enn det.

Når strek etter hvert kan settes for denne særdeles alvorlige straffesaken, blir det tid og rom for refleksjon, erfaringsutveksling og videreformidling av lærdom.

Fosterforeldrene i glåmdalskommunen undrer seg over at ingen fagfolk i barnehager, barnevern, BUP, skole og helsestasjoner oppfattet signaler om hva barna virkelig ble utsatt for. Derimot slo en feier alarm, en person som i beste fall var innom en gang i året. Riktignok flyttet foreldrene hyppig, også fra kommune til kommune på Øvre Romerike, men barnevernet i flere kommuner var koblet inn og satte inn tiltak. Den eldste gutten, som i en alder av 15 hadde opplevd å flytte 17 ganger, ble dessuten utredet og fikk noen mulige diagnoser. Symptomene ble med andre ord undersøkt, men ikke den bakenforliggende årsaken til symptomene.

– Pedagoger er for feige

Samtidig går Turid og Kjell i seg selv, og innser at de selv har vært for unnvikende i sin yrkesutøvelse blant barn opp gjennom årene. Pedagoger er altfor feige til å ta opp kampen mot foreldre, er redde for å ta ansvar og skygger unna ubehag, hevder de to.

– Det virker som om det er en oppfatning av at man skal være hundre prosent sikker før man melder fra, sier Turid.

– Vi har begge i våre yrker møtt barn som det senere viser seg at har vært utsatt for overgrep. Nå i ettertid forstår jeg at vi så tegn som burde medført at vi hadde reagert. Frykten for å melde fra er altfor stor, mener Kjell.

De opplever også at den faglige kompetansen blant pedagoger og assistenter er for dårlig når det gjelder å oppdage hva barn blir utsatt for, og handle riktig deretter.

Den kompetansen finnes det lite av på skolene i dag, synes de, og framhever spesielt viktigheten av at assistentene, som gjerne kommer tett inn på barna, har slik kompetanse.

Samtidig er de klare på at dette er et lederansvar, det samme gjelder det å melde fra. I dagens norske lovverk har dessuten blant andre ansatte i barnehager, skoler, helsestasjoner og legekontorer meldeplikt – det er ikke frivillig om man vil melde fra til barnevernet eller ei.

Lett å være etterpåklok

De synes også at oppfølgingssystemene er for dårlige, selv om det er lett å være etterpåklok når man sitter med fasiten. Hvorfor reagerte ingen på at gutter på fem og seks år aldri hadde vært hos tannlegen? Hvordan kan det ha seg at stadig nye bekymringsmeldinger ikke medførte at barna ble tatt ut av hjemmet sitt tidligere? Hvordan kan barn som følges opp av barnevernet fortsette å leve under uverdige forhold i år etter år?

– Dersom det meldes fra om vanskjøtsel av dyr, blir det gjerne stor oppstandelse og rask reaksjon, kommenterer Kjell.

Samtidig er de full av lovord om barnevernet i Nes, som etter hvert bidro både til omsorgsovertakelse og politietterforskning.

– Guttene burde hatt bilde av begge de to saksbehandlerne over senga si.

Barnevernsansatte i flere kommuner har ikke turt det de to gjorde.

Tungt å bli beskyldt for manipulasjon

23 timer har Turid tilbrakt i vitneboksen i norske rettssaler i løpet av et drøyt år. Der har hun forklart, utdypet, sitert fra hennes og mannens «dagbok», blitt spurt detaljert ut og eksaminert om guttenes adferd, uttalelser og tegninger etter at de kom i fosterhjem. Opplevd at de tiltaltes forsvarere har prosedert på at fosterforeldrene har plantet historiene i barnas hoder, manipulert dem til å lyve for politiet, bidratt til å samkjøre barnas forklaringer, og betegnet deler av fosterforeldrenes forklaring i retten som oppspinn.

Dette har vært både tungt og belastende, synes fosterforeldrene, selv om de innser at dette er en del av forsvarenes rolle og «spillet» i en rettssak – selv om det også er forskjell på forsvareres strategi, opptreden og ordvalg. Fostermor sa dette om det i lagmannsretten nylig:

– Vi føler det utrolig urettferdig å bli beskyldt for å ha fått guttene til å fortelle det de har sagt. Det er jo ikke slik. Påstanden er forferdelig og slitsom. Vi skulle ønske at det som guttene har vært utsatt for aldri hadde skjedd. Beskyldningene går også utover flere i familien vår, og som har måttet få psykologhjelp.

– Hvem har brakt inn dette med seksuelle overgrep i denne saken? spurte guttenes bistandsadvokat, Gunhild Lærum.

– Det er guttene selv.

– Har dere noen egeninteresse i å få fram noe slikt? fulgte Lærum opp.

– Nei, på ingen måte. Vi skulle ønske at vi hadde sluppet å forholde oss til disse grusomme tingene, og som er vanskelig å fordøye, svarte fostermor.

Like tungt synes hun det har vært å lese uttalelser fra utenforstående på nettsteder og sosiale medier, og som angriper barnevernet for feilaktig å ha fratatt foreldrene barna sine. Heller ikke fosterforeldrene går fri for kritikken, og blir utsatt for sårende karakteristikker som de selv ikke har noen mulighet til å forsvare seg mot.

– Alle disse ubetenksomme kommentarene må komme fra personer som overhodet ikke har innsikt i det de mener noe om. De kan umulig ha satt seg inn i hva disse barna har vært utsatt for, og ønsker heller ikke å gjøre det. Vi opplever barnevernet i Nes som bra på alle måter.

Om å sitte ved siden av foreldrene i retten

– Hvordan har det vært å møte foreldrene i retten og sitte så nær dem i time etter time når dere har vitnet?

– Vi har prøvd å distansere oss fra våre egne følelser når vi ser dem, og er ikke lenger så forbannet på dem som vi var til å begynne med. Men det er vanskelig å forholde seg til personer som har voldt barn så mye smerte. Samtidig ser vi på dem som ofre, i likhet med barna. Slik vi ser det, må foreldrene ha vært utsatt for noe, de også. Det gjør at vi synes litt synd på dem, for hva må ikke de selv ha opplevd som kan utføre så fæle ting mot barn?

Han hilser blidt når Glåmdalen kommer på besøk, den mindreårige fostersønnen som fra han var baby og fram til han nærmet seg skolepliktig alder, har vært utsatt for så grusomme overgrep og vold at mye av det ikke kan gjengis på trykk. Fra oppveksten hos sine biologiske foreldre har han lært at å «please» voksne lønner seg.

– Han er redd for at voksne ikke skal være fornøyd, og gjør dette for å skjule sin frykt, forklarer fosterfar.

Så viser guttungen stolt noen rundkast på trampolina og får anerkjennende oppmerksomhet. Å leke på barns vis har han derimot ikke annen erfaring med enn det han har opplevd i barnehage. Det må læres, og som alt annet tar det tid.

– Vi var ikke forberedt på at han var så hardt skadet som han er. Han har så mye vondt i bagasjen, så mye å hanskes med.

– Tror du han vil greie seg? spurte statsadvokat Peter Johansen i lagmannsretten nylig.

– Jeg håper inderlig at det skal gå bra med ham, men han har store avvik, svarte fostermor.

– Vil han få et vanlig liv, tror du? fulgte bistandsadvokaten opp.

– Det er vanskelig å si. Han har mye å slite med, har en stor ballast med seg.

Til Glåmdalen utdyper fosterforeldrene hva de tenker om guttens muligheter framover.

– Vi sier per i dag at vi håper. Foreløpig har vi ikke turt å si at vi tror det går bra. Han trenger mye hjelp framover, men forhåpentlig vil sårene leges. Dette er også avhengig av at de som skal følge ham opp på skolen i årene framover har den nødvendige faglige kompetansen og gis god veiledning slik at de gjør de riktige tingene.

Må bråke for å overdøve bildene i hodet

De poengterer at utenpå er det ikke mulig å se hva gutten bærer på, hvilke bilder han får opp i hodet både natt og dag, hva han sliter med.

– For å komme ut av denne mørke «kjelleren» og døyve disse bildene og traumene, kan han spontant lage ulike lyder, som å synge eller bråke, uavhengig av tid og sted. Psykologen hans sier at dersom han da får kjeft for dette, opplever han dette som en krenkelse. Det handler som nevnt om å gjøre de riktige tingene.

Praten rundt kaffebordet i idylliske omgivelser preges av fosterforeldrenes åpenhet og ærlighet, og ønsket om å strekke til både overfor egen familie og fostersønnen.

– Det har gjort noe med meg å få servert alle de groteske detaljene. Jeg må innrømme at jeg innimellom har angret på at vi påtok oss å bli fosterforeldre, og tenkt at vi kanskje ikke vil klare dette. Det igjen gir meg dårlig samvittighet, og jeg håper virkelig at han ikke må flytte herfra. Selv er han veldig redd for å måtte flytte, reflekterer Turid og vet at de må være tålmodige overfor barn som har levd under slike uverdige forhold i fem–seks år.

– Vi må forsøke å hjelpe dem ut fra det ståstedet de har.

De håper at når skyldspørsmålet er endelig avgjort og guttenes biologiske foreldre trolig må tilbringe et tosifret antall år framover i fengsel, gjør det at guttene blir tryggere og faller mer til ro.

– Fra vårt ståsted var det helt forferdelig at faren deres tidlig i februar ble løslatt i påvente av ankesaken i lagmannsretten. Da ble guttene redde for at han skulle komme å drepe dem, og ble dårligere igjen, forteller fosterforeldrene og kaller denne løslatelsen for et nytt overgrep mot barna.

De tre brødrene skal gjenforenes

Når rettssaken nå er tilbakelagt, rettskraftig dom etter hvert foreligger og faren/stefaren gjeninnsettes i fengsel, skal de tre brødrene gjenforenes.

– Guttene skal igjen møtes. Det har de ikke på snart tre år.

– Angrer dere på at dere valgte å bli fosterforeldre?

– Nei, svarer de kontant, og fortsetter:

– Ingen skal være redde for å bli fosterforeldre. Vi ser hvor viktig det er. Dessverre er det ikke nok fosterforeldre i dag. Akkurat det er helt forferdelig, for det er mange barn der ute som trenger et nytt hjem å flytte til.

– Hva er de viktigste egenskapene for å være fosterforeldre?

– Å ha et varmt og godt hjerte, svarer de uten betenkningstid og nevner i samme åndedrag tilstedeværelse, og å bidra til å gi fosterbarna gleden og friheten tilbake.

Av hensyn til fosterbarnas framtid har Glåmdalen valgt å anonymisere fosterforeldrene. Intervjuet er gjort før dommen i lagmannsretten forelå.