av Carolina Øverlien
Hvordan kan vi legge til rette for at barn forteller om sine opplevelser? Tradisjonelt har man tenkt at «barn skal sees, men ikke høres». Til tross for at det ikke lenger er slik på samfunnsnivå, er det fremdeles ofte slik innen forskning, særlig innen internasjonal forskning. Mye av det vi vet om barn vet vi gjennom retrospektive studier hvor voksne forteller om hvordan de hadde det som barn. Når barn blir inkludert i forskning, er det oftest i form av observasjoner i barnehage og skole. Det har sjelden blitt gjort intervjuer av barn.
Hvorfor inkludere barn?
Barn er hovedpersoner i eget liv, og i FNs konvensjon om barnets rettigheter (barnekonvensjonen) legges det vekt på at barn har rett til å uttale seg om saker som berører dem. I tråd med barnekonvensjonen har det i den senere tid vært økt fokus på å inkludere barn i forskning, og på å tenke på barn som handlende aktører som må bli spurt. Barn har både en rett til å bli spurt, og forskningen har nytte av å vite hvordan barn tenker. I tillegg ser man at barn, på lik linje med voksne, kan oppleve en følelse av styrke («empowerment») hvis de får mulighet til å bli inkludert i forskning. Barn er ikke bare sårbare mottakere, de er aktive aktører. I en studie (Øverlien, Jacobsen & Evang, 2009) om barn på krisesenter viste «Oda» på fire år å være en nøkkelinformant i forhold til å beskrive barns opplevelser av vold i hjemmet.
Intervjuer: Du sa at du bodde i et gult hus.
Oda: Ja.
Intervjuer: Fortell, da!
Oda: Pappaen min prøver å være snill med mammaen. Og så er mammaen min så glad i pappaen. Men så vil mammaen min ikke bo med pappaen.
Intervjuer: Å nei.
Oda: Og det vil ikke jeg heller. Og jeg var lei meg og mammaen min. Jeg er så lei meg, og mammaen min har gått. Og jeg, og jeg går til mammaen. Og pappaen min har på tøfler ute, og jeg kjørte med den, med den vogna.
Intervjuer: Med vogna. Så da var du lei deg.
Oda: Ja. Hun er redd. Mammaen min er redd.
Intervjuer: Er mamma redd?
Oda: Ja, jeg hørte mamma gråte som meg.
Ikke lett å intervjue små barn
En rekke argumenter har blitt brukt om hvorfor man ikke intervjuer små barn. Man har for eksempel tenkt at små barn ikke er verbale nok, og at det er vanskelig å analysere intervjuer med de minste barna. Det er riktig at intervjuer med små barn stiller spesielle krav til forskeren. Man trenger å bruke mer tid og ressurser i møte med barn. Ved å være lydhør og følge barnet i samtalen kan man legge merke til når barnet kommer med utsagn som gjentas flere ganger eller virker rare, slik at man oppfatter bakgrunnen for det barnet forteller. «Pappa går med tøfler ute» er et eksempel på et slikt utsagn. Det er nødvendig å være fleksibel og innstilt på en rekke pauser og adspredelser, som f.eks. å leke «Vi må være lydhøre.» Carolina Øverlien 23 hest, delta i måltider osv. Man må være lydhør både for hva barnet sier og for barnets signaler i samspillet med barnet, og enkelte ganger kan det hende at man kun fikk lekt hest og ikke gjennomført noe av det tenkte intervjuet. Analyseprosessen kan også være annerledes enn med voksne. Små barn har ikke samme narrative evne som det voksne har. Det kan være ikke-verbale signaler, som f.eks. hvordan barnet sitter på stolen, som er viktige for analysene heller enn selve diskursen.
Etiske betenkeligheter med å intervjue små barn?
Etiske betenkeligheter har også blitt lagt til grunn for hvorfor man ikke bør intervjue de minste barna. Det er riktig at man må ta hensyn til barnas spesielle behov, men samtidig har man et ansvar om å høre på dem. Det er viktig at den voksne lar barnet sette grenser og respekterer barnets behov for pause eller for å avslutte samtalen.
Eksempler fra intervjuer viser samtidig at barn kan være flinke til å signalisere når de har behov for pause, og at de kan i noen tilfeller klare å ta kontroll over et intervju slik vi ser i eksempelet under. I studien om barn på krisesenter (Evang & Øverlien, in press) tar Olivia på fem år kontroll over intervjusituasjonen ved å forlange at intervjueren lukker øynene:
Intervjuer: Vil du ikke fortelle? Jeg har møtt mammaen din en gang.
Olivia: Jaaaaa!
Intervjuer: Kan jeg se nå?
Olivia: Nei. (Leker videre)
Intervjuer: Hva synes du om lekerommet her, da?
Olivia: Ja, det var fint.
Intervjuer: Er det fint? Hva er de beste lekene, da? Kan jeg se nå?
Olivia: Nei!
Intervjuer: Åh.
Olivia: Hvis du ser, du må gå ut, da.
Ta hensyn til barnet
Forskningsetiske retningslinjer presiserer at barn og unge som deltar i forskning har særlige krav på beskyttelse i tråd med deres alder og behov. Det er opp til forskeren å være oppmerksom på de signalene barnet gir, og på å være lydhør for barnets behov.
Leave a Reply