Smittsom omsorgssvikt

 

fredag 11. mars 2011

Foreldrene til en 13 år gammel norsk jente blir skilt etter mange år med konflikter og vold. Jentas prestasjonsnivå på skolen synker, og hun er veldig lei. I en samtale med PPT forteller hun at hun ofte har vært utsatt fra vold fra faren. Han blir seinere fratatt retten til å være sammen med henne. Ingen hjelper jenta. Hun er alene med angsten, smerten og sorgen, og orker til slutt ikke skolen. 

Så får hun hjelp! Det vil si at forskjellige offentlige instanser holder mange møter med hverandre (uten henne). Moren og hennes nye samboer blir rådet til å sette grenser (altså lage regler) og å være konsekvente. Velmenende mennesker med flere års utdannelse og erfaring foreslår at foreldrene tvinger henne ned i bilen hver morgen for å kjøre henne til skolen. Når hun nekter å gå ut av bilen og inn på skolen, skal de kjøre hjem igjen. Så skal hun sitte i isolasjon på rommet sitt uten tv, pc eller mobil, til skoledagen er over («være konsekvente»).

Slik har hun nå sittet i flere måneder, uten at denne avanserte formen for pedagogisk og oppdragelsesmessig i praksis har hatt noen positiv virkning – verken på hennes depresjon eller lysten til å gå på skolen. Barnevernskontoret konstaterer, med bakgrunn i et møte der jenta heller ikke er invitert, at hun får tilstrekkelig omsorg, og foretar seg ikke noe for å verne barnet. En medarbeider fra et annet kontor får til oppgave å besøke jenta to ganger i uka for å motivere henne – uten resultat så langt.

Hva er det for et samfunn som tillater seg å behandle et trettenårig, traumatisert medmenneske på denne måten? Hvor har disse barnevernspedagogene, psykologene og sosionomene fått utdannelse, og når mistet de enhver form for empati, anstendighet og alminnelig sunn fornuft? Hvor er de folkevalgte og lederne som i hvert fall bør sørge for at FNs barnekonvensjon respekteres?

Jeg har stilt disse spørsmålene og fått følgende svar: «Det er den metoden vi skal bruke hvis vi ikke vil anklages for å være illojale mot ledelsen». Denne saken er ikke noe unntak, forteller de, pinlig berørte. 

Det er hundrevis av slike saksforløp. Jeg hører om dem med jevne mellomrom. Likevel blir jeg så rasende at jeg får lyst til å tvinge dem til å oppgi taushetsplikten, så jeg kan melde de ansvarlige til politiet.

Et nytt, skremmende element, er at flere og flere institusjoner som har innført en eller annen form for belønningsmetode, anklager annerledestenkende og handlende medarbeidere for illojalitet mot ledelsen. Dermed blir de behandlet like dårlig som elevene blir behandlet. 

Vi kan diskutere de atferdspsykologiske metodene som feier over Norge som en iskald vind, men selv atferdspsykologer vil neppe hevde at én metode passer for alle. Alle barn og unge og alle voksne. Dette er pedagogisk stalinisme og yrkesforbud.

Årsaken til at jeg tar dette aktuelle eksempelet opp i denne spalten, er at denne tendensen sprer seg til flere og flere foreldre. Dermed er det ikke bare barn og unge med såkalte atferdsvansker og ulike diagnoser som utsettes for disse primitive metodene. Også helt vanlige barn, som ikke kan sove på kommando eller slår den nye lillesøsteren, blir ofre.

Det følgende er derfor en advarsel til foreldre om ikke å tro på alle de glatte formuleringene og den hypnotisk gjentatte bruken av begrepet «evidensbasert», og samtidig en oppfordring til de troende om å rydde opp i begrepene og kalle en spade for en spade.

Det begynner med ordet «grenser», som i praksis brukes slik det ble brukt for tre generasjoner siden, nemlig i betydningen «regler». Enhver familie eller institusjon har erfaringsmessig bruk for en håndfull regler for å kunne fungere relativt friksjonsfritt, men her anvendes regler også som konfliktløsning og symptomdempende metode. Det har aldri vært noen god idé, med mindre man altså står klar med «konsekvenser». Dette ordet brukes nå som dekknavn for straff.

De to begrepene «grenser» og «konsekvenser» danner til sammen en destruktiv spiral, der de voksne hele tida må finne på strengere og strengere konsekvenser for brudd på reglene. Dette fungerte stort sett til de voksnes tilfredshet den gang det var lovlig å straffe barn med fysisk og verbal vold. Siden da har det ikke fungert, på tross av forskjellige moderniseringsforsøk.

Begrepet «konsekvenser» sklir rett ned, fordi det er i familie med «konsekvent» – og alle vet jo hvor viktig det er å være konsekvent, eller hva?

Denne misforståelsen stammer fra forskning på barn med atferdsvansker og deres foreldre, forskning som nå må være cirka 60 år gammel. Her observerte forskerne at manglende konsekvens preget disse familiene. 

Foreldrene begynte ofte med å si nei, men lot seg raskt manipulere til å si ja – for å forklare det enkelt. Dermed hadde forskerne funnet en sannsynlig forklaring, og lette ikke videre i fenomenologien. Det virkelige problemet i disse familiene var imidlertid at foreldrenes atferd var inkonsistent – det vil si at deres uttalte verdier ikke var i overensstemmelse med deres atferd.

Den moderniserte utgaven av straff heter belønning, enten i form av symboler eller for eksempel muffins. Hele dette regimet er preget av et barnesyn som går ut på at barn bestemmer seg for å opptre dårlig. Derfor kan de også bestemme seg for å være snille. Dette synet tolker stygg atferd som en atferd som er rettet mot de voksnes interesser, og som de voksne derfor har en legitim rett til å forsvare. Det skal man være atferdsforsker i et ekstremt lukket miljø for å kunne hevde med god samvittighet. Resten av det faglige miljøet har lenge visst at barns oppførsel (både den snille og den slemme) er barnets ufrivillige reaksjon på det systemet barnet lever i (familie, barnehage, skole, lokalsamfunn og liknende). Disse metodene er derfor ofte en velkommen håndsrekning til frustrerte, hjelpeløse og inkompetente voksne. At de skulle medvirke til økt livskvalitet hos barn og unge, er ren mytologi.

La oss vende tilbake til den trettenårige jenta i eksempelet som innledet denne spalten. Hun er traumatisert av flere års vold i familien – både rettet mot henne og mellom foreldrene – i tillegg
kommer en traumatisk skilsmisseprosess. Hun gråter mye, sover dårlig, kan ikke konsentrere seg, og hennes bevissthet er preget av såkalte flashbacks, hvor episoder fra fortida dukker opp og forstyrrer hennes rasjonelle tenkning og evne til selvdisiplin. Akkurat samme symptomer som vi finner hos norske soldater som vender hjem fra oppdrag

i krigssoner (diagnosen heter Posttraumatisk Stress Syndrom). Hvis vi behandlet soldater med samme fravær av forståelse, empati og kontaktløshet, ville ekspertene på området protestere vilt.

Men de som er ansvarlige for disse metodene i praksis, er tilsynelatende blitt enige med seg selv om at det er en avgjørende kvalitetsforskjell på voksne og barn. En forskjell som rettferdiggjør at barn behandles så forskjellig og så mye dårligere enn voksne.

La oss forestille oss det samme i de voksnes univers: En lærer fungerer dårlig faglig og sosialt. Rektor forteller ham hvordan han bør fungere, og lover ham en daglig muffins (eller en øl, ei flaske vin), hvis han endrer atferd!

Et par sitter på samlivssenteret eller familievernkontoret, og kona klager over manglende kommunikasjon og felles aktiviteter mens mannen bare er opptatt av at kona ikke vil ha sex med ham. Hun blir belært om at sex er en naturlig del av et ekteskap, og han får beskjed om å tvinge henne inn i soveværelset og invitere henne på kino hver gang hun tilfredsstiller ham…

Et tredje, nytt begrep har sneket seg inn i debatten, spesielt på embetsmannsnivå. Det heter kvalitetssikring, og brukes ofte som synonym for ensretting og uniformering av pedagogisk og behandlingsmessig praksis. Det er dette begrepet som rettferdiggjør ledelsens språkbruk når den kaller annerledestenkende medarbeidere for illojale.

Det finnes ikke mange meningsfulle definisjoner på kvalitet, men én sier at «kvalitet er realiseringen av de vedtatte verdiforestillinger». Derfor skylder tilhengerne av disse primitive metodene oss andre å offentliggjøre sine verdiforestillinger (deres menneskesyn/barnesyn).

Hvilke verdiforestillinger er det for eksempel som får barnevernet til – etter bare ett kort besøk i familien – å konkludere med at denne jenta får tilstrekkelig omsorg? I de fleste andre europeiske land ville foreldrene bli dømt for omsorgssvikt, mens norske foreldre ikke bare kan praktisere noe slikt, men i tillegg på direkte oppfordring og instruksjon av offentlige myndigheter. 

 

Comments

comments