Jeg lå halvnaken og blodig, da barnevernstjenesten og politiet bombanderte rommet mitt.

Det hadde knapt gått fire minutter fra jeg og Maline ble trillet ut av fødestuen på Gjøvik sykehus til rommet våres. Som kvinner flest etter en fødsel var jeg både sliten og utmattet, men ingen glede var større enn å få Maline på brystet etter ni vanskelige måneder i magen.
Vi ble trillet inn på rommet, der lå hun på brystet mitt og glante på meg. De små hendene hennes knyttet seg fort rundt mine, jeg forstod fort at denne lille jenta hadde krefter i seg. Jeg følte på en unik stolthet, en uendelig og ubettinget kjærlighet til Maline. Hun var så velskap, så perfekt. Jeg så også at pappaen hennes var uendelig stolt og takknemlig for jenta våres som nettopp hadde kommet til verden.

Etter tre minutter kom en sykepleier på barneavdelingen. Hun var blond med halvlangt hår. Hun smilte til meg og spurte om hvordan vi hadde det, jeg takket for omtanken og svarte at vi hadde det bra. Maline var god og varm, hun åpnet øynene sine og hadde ingen synlige komplikasjoner etter fødselen. Hun spør meg om hun kan få ta med Maline inn på et annet rom for en sjekk, hun mente dette var vanlig prosedyre etter fødsel. Jeg syntes det hørtes veldig fint ut og løftet henne opp til sykepleieren.

Det var det dummeste valget jeg noen gang har tatt i mitt liv, valget om å stole på helsepersonellet på Gjøvik sykehus. Knappe fem sekunder gikk det fra Maline ble båret ut til barnevernstjenesten og politiet bombanderte rommet mitt.

Barnevernskonsulenten jeg tidligere hadde vært i kontakt med stod ved døråpningen. Øynene hennes viste en forferdelig glede og fryd, hun smilte i det hun viftet med vedtaket. Så fortalte hun meg at Maline var plassert et helt annet sted og at jeg ikke fikk se henne noe mer. Politiet smilte enda mer og stod klare med slagvåpene sine. Jeg reiste meg opp på beina imens blodet fosset ut av meg, tok på meg buksen og hvisket stille i øret på barnevernskonsulenten «du og barna dine skal brenne godt i helvete». Deretter gikk jeg fra sykehuset. Det hadde gått knapt 20 minutter etter fødsel før jeg var ute fra sykehuset og helt på egenhånd.

Fylkesnemnda i Hedmark og Oppland fikk saken først etter fire uker. På disse fire ukene hadde vi verken fått informasjon om Maline hadde det bra eller fått noen slags for oppfølgning fra barnevernstjenesten. I disse fire ukene stod jeg og Steffen igjen uten noen form for støtte eller tilbud om hjelpetiltak, vi fikk heller ingen informasjon om Maline levde og utviklet seg normalt. Barnevernstjenesten møtte vi først i fylkesnemnda, her hvor barnevernskonsulenten formidlet:

Barnevernstjenesten vurderer videre at det er basert på foreldrenes historikk med suicidalforsøk er en reel fare for at en eller begge kan bli suicidal eller skade barnet i affekt av å bli forhåndvarslet.

Barnevernstjenesten var med andre ord redde for at jeg og Steffen ville skade barnet vårt som vi elsket høyere enn alt annet. Barnevernet var også redde for at jeg eller Steffen (eventuelt begge) ville begå selvmord eller alvorlig skade på oss selv. Det ble derfor et lite problem for barnevernstjenesten når spørsmålet ble reist om hvem som hadde vært bekymret for at vi ville begå skade på barnet våres, når Gjøvik sykehus uttalte seg i saken:

Det var ingen bekymring fra de offentlige legetjenestene eller psykologer som hadde kjenskap til oss at vi ville begå skade på barnet våres. Det var heller ingen bekymring rundt suicidalitet på verken meg eller Steffen. Problemet fortsatte for barnevernstjenesten da det ble reist spørsmål om barnevernet hadde satt inn riktige tiltak før omsorgsovertakelsen og etter omsorgsovertakelsen. Hadde barnevernet vurdert nåværende situasjon, hadde dem vurdert omsorgsevnen våres, hadde dem oppsøkt oss etter omsorgsovertakelsen?

Nei, barnevernstjenesten i Søndre Land (i dag Land barnevernstjeneste) hadde ikke gitt oss den oppfølgningen vi hadde lovmessig rett på. Barnevernstjenesten i Land var mer opptatt av lønnsforhøyelse av fosterforeldrene til Maline og Elsa Johanne, det måtte jo til det når fosterfar hadde fått plaster på fingeren sin – så han var sykemeldt!! 

___________________________________________________________________

Så kjære barnevernstjeneste i Land kommune, kjære fosterforeldre og kjære medarbeidere for Land barnevernstjeneste. Det at dere prøvde å ødelegge barnet våres på samme måte som Ringerike kommune gjorde ovenfor meg og min familie, det er èn ting – men det at dere greier å være såpass tjukke i hodet deres at dere ønsker å starte krig med ihvertfall meg, det er deres dummeste valg. For selv om dere var redde for at jeg skulle skade barnet mitt, så er faktumet et annet: jeg skader ikke mennesker jeg er glad i, jeg bruker hele livet mitt på å skade mennesker som skader mennesker jeg er glad i! Så nå kan dere kysse dere sjøl i rasshølet, også anmelde meg for trussel!

Kjære Maline.
I fremtiden vil du og søsteren din Elsa Johanne høre at mammaen og pappaen deres ikke er glad i dere. Det stemmer ikke, det er ikke et faktum. Det er ingen mennesker som elsker dere to mer enn det vi gjør. Vi vil foralltid elske dere. Vi som mammaen og pappaen deres måtte ta et valg, vi måtte ta et valg for dere. Vi måtte undertegne på et adopsjonspapir, men det har aldri og vil aldri handle om at ikke vi var glad i dere. Vi vet hva det vil si å være et fosterbarn, altså under barnevernets omsorg og ansvar. Når man er et fosterbarn vil man oppleve å bli misbrukt av barnevernstjenesten, både psykisk og fysisk. Man kan oppleve å bli seksuelt misbrukt av saksbehandlere, man kan oppleve vold, man kan oppleve at barnevernstjenesten bruker over millioner av kroner på å ødelegge deres fremtid. Jeg fikk ikke beholde dere fordi jeg hadde vært under barnevernets omsorg, fordi barnevernet ikke greide å gi meg en god oppvekst. Hadde vi gjort det samme med dere, ville dere aldri fått muligheten til å stifte familie når den tid kommer. Derfor er dere i dag adoptivbarn og det er gjort i absolutt kjærlighet og beskyttelse fra våres side.

Så kjære Maline.
I dag bor du i Bergen med dine adoptivforeldre. Jeg håper for din skyld at disse foreldrene passer godt på deg. At dem gir deg alt av kjærlighet og omsorg, trygghet og kontinuitet. For du er verdens fineste jente, du er så velskapt og så ønsket til denne verden. Uansett hva du noen gang vil høre, så aldri glem det at du er høyt og dypt elsket, du savnes hver eneste dag. Selv om vi måtte avslutte saken din, så har vi ikke avsluttet kampen for at du aldri skal ende opp som et vrak av et barnevernsbarn. Til slutt, jeg elsker deg og det gjør pappa også!