Nylig i Oppland Arbeiderblad var å lese et møte på Gjøvik hvor det tilsynelatende samstemmig ble uttrykt støtte til de ansatte i barnevernet på grunn av alle kritiske innlegg i media – ikke minst i Oppland Arbeiderblad. De ansatte fikk «slengbemerkninger» og ukvemsord fra publikum, ble det uttalt. Det ble uttrykt at det var synd på de ansatte som hadde slik motvind i sitt arbeid. På møte var til stede både politikere og personell fra barnevernet. Dermed ser det ut til at man fikk med seg det meste – unntatt poenget.
For det saken dreier seg om er jo nettopp de foreldre og barn dom barnevernet har begynt å befatte seg med. En kontakt med barnevernet som de aller fleste opplever som truende. Av denne grunn har loven satt frister for barnevernet slik at de foreldre og barn som opplever barnevernet skal bli ferdig med denne truende situasjonen. Når barnevernet får bekymringsmelding fra skole eller barnehage eller sågar anonyme kilder, – så begynner barnevernet en såkalt undersøkelsessak. Det som de undersøker er foreldrenes omsorgsevne. Dette er en prosess for seg som ofte foregår med tilbørlig hensyn til verken foreldre eller de barn som det gjelder. Barnevernet framstår ofte som helt ufølsomt og uten å lytte til foreldre eller barn i det hele tatt. Vi er over synsingperioden.
Det ovenfor omtalte poeng framtrer derfor klart: Mens barnevern og politikere synes synd på de ansatte i barnevernet og kanskje overveier å bevilge enda mer penger til dem så glemmer vi de som virkelig har det stritt, nemlig foreldre og barn som stadig lever under undersøkelsessak fra barnevernet med risiko for å miste sine barn og barna sine foreldre med utsikt til samvær fire ganger i året (som er blitt standard).
Konklusjonen må være at det ikke er synd på barnevernet. Tvert om er det synd på dem som lider ved de undersøkelsessaker som barnevernet driver med og som svært ofte går utover den lovpålagte 3-måneders fristen. En frist som barnevernet bryter slik at foreldre og barn stadig får skremmende henvendelser og innkallinger til forhør hos barnevernet. Det er foreldre og barn som har det ille.
Dessverre er det slik at om barnevernet bryter fristene er det ingen som brys seg og det fører ikke til noen oppstrammer til barnevernet. Derfor kan de fritt fortsette å bryte fristene. Det finnes ingen lojalitet mot loven, og kritikk de får er dessverre berettiget. Å meddele publikum at det er synd på ansatte i barnevernet blir derfor å stille saken på hodet. Jeg hadde nær sagt: De får etter fortjeneste som en følge av det de gjør.
Øistein Schjønsby
Advokat med altfor mange
barnevernsaker i årenes løp
Leave a Reply