(Kommentar): Etter at vi skrev om barnevernet og de overgrep som noen mener barnevernet står for, har vi fått mange underlige henvendelser. Vi er ikke naive. Vi vet at mange foreldre vil finne unnskyldninger selv om de faktisk har forbrutt seg mot sine egne barn. Vi vet at vi må høre flere sider av virkeligheten.
Men likevel forunderer mye oss. Hvordan kan barn bli brutalt fratatt sin mor, far og storfamilie uten at noen påstår at det foregår overgrep på noe plan? Hvordan kan det ha seg at syn på bareoppdragelse og matvaner er grunnnlaget for å ta barn fra foreldre.
Barnevernet har gjort skam på Norge forrige uke. De har fratatt et ressursrikt indisk ektepar deres to barn. Foreldrene har appellert til den stat der de har sitt statsborgerskap og saken er nå hevet til utenriksministernivå. Og så kommer det frem at begrunnelsen for «barnekidnappingen» verken er juling eller stokkepryl. Det serveres for mye yoghurt!
Nå har jeg vært i Østen. Det er unektelig mer og bedre yoghurt på bordet der enn her. Frukt også. Kanskje barna fikk et tradisjonelt indisk kosthold? Et kosthold over en milliard mennesker faktisk har!
Den andre beskyldningen som kom frem, var at barna hadde for få leker. Samtidig viste norsk TV mange leker hjemme hos barna. Men ærlig talt – manglende ferdigkjøpte plastikkleker er ikke grunn for å ta barn fra foreldrene. Faktisk kan våre norske overveldende leketøysvaner skade barnas fatasi mer enn vi aner.
En mor ringte og fortalte at hun var rullestolbruker. Nå ville barnevernet frata henne 8-åringen hennes. Slo hun barnet? Nei. Var det omsorgssvikt? Nei. Ingen påsto det. Hun var ikke flink nok med grensesetting var anklagen. Derfor mistet hun foreldreretten, selv om sønnen bare ville hjem. Med til historien hører at denne moren også har oppdratt en meget flink og velfungerende 18 åring som fremdeles bor hjemme. Skandaløst mener jeg.
– Jeg blir hundset av en institusjon som ikke har noen tanke om behovet for rettsvern, sier den fortvilte moren. – Nå må noen begynne å passe på banevernet!
Og så snakket jeg med et ektepar som var blitt fratatt barna på andre året nå. Mor var sykepleier og far var gründer og var på Haugeseminaret. Kristne mennesker. Barna hadde fått ris på rumpen, og far beklaget at de hadde gjort det. Men var det i en slik grad at barna var skadelidende? Nei. Ingen hadde egentlig påstått det.
Jeg mener at å rise barn er dumt, galt og uverdig. Dessuten virker det ikke. Men det disse foreldrene burde få var rettledning. Det kunne hjulpet mye, og ville definitivt vært bedre for barna enn å bli overlatt til en institusjon som slett ikke har noen suksessrenome.
Et foreldrepar jeg kjenner har like før jul mistet sine to barn. I politiavhøret kommer det frem at barna slett ikke mener at far gir dem ris. Likevel mener barnevernet at det har forekommet. Mor er ikke anklaget overhodet. Far nekter. Og barna er fjernet fra hjemmet og fikk ikke en gang komme hjem til jul. Vi vet at det er et stort og alvorlig inngrep mot barna å bli fjernet fra et «rimelig møblert hjem» og foreldre som elsker dem. Hvorfor satser ikke barnevernet på besteforeldre, tanter og onkler? I denne familien er det titalls andre barn og voksne som gjerne vil stille opp, hvis barnevernet er engstelig for barnas situasjon.
Vi er sjokkert over manglende kvalitet i barnevernet. Å fjerne barn fra sin familie er svært alvorlig. Da må man vite at situasjonen barna er i er utålelig. Det skal ikke dreie seg om syn på barneoppdragelse, leker og matvaner.
Jeg er redd at barnevernet har utviklet seg til en stat i staten. Rettssikkerhet for de berørte finnes knapt. Og det selv om statens renome som barneoppdrager er elendig.
Anita Apelthun Sæle
Leave a Reply