Jeg er ikke motstander av barnevernet, for det er situasjoner der foreldre og barn trenger hjelp. Det er ikke et spørsmål om, men hvordan og når barnevernet skal hjelpe. Slik det fungerer i dag, er det en god sjanse for at foreldrene mister barna hvis de ber om hjelp. Dette gjelder ikke minst hvis du skiller deg ut. Jeg har tidligere skrevet om at noen av de som arbeider i barnevernet ikke aksepterer annet enn en A4-familie. Jeg har også vært inne på at fattigdom gjør en familie sårbar i forhold til barnevernet i En ødelagt barndom og Statssponset barnetrafficking i Norge. Familier med minoritetsbakgrunn er spesielt utsatt, for de kommer gjerne både utenfor A 4-formatet og de har ofte lav inntekt.
Dette er et gammelt problem som ble dokumentert da Barne-, likestillings-, og inkluderingsdepartementet (BLD) bestilte en rapport fra Statistisk sentralbyrå i 2009. Rapporten viser hvordan kontakten med barnevernet varierer med innvandrerbakgrunn. Det er tre grupper av barn og unge (0-22 år) som sammenlignes: 1) Barn uten innvandrerbakgrunn, 2) innvandrerbarn og 3) norskfødte barn med innvandrerforeldre.
Her er noen tall fra rapporten:
Det var per 1.1.2010 1 426 300 barn og unge i alderen 0-22 år i Norge. Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre utgjorde 11 prosent av disse, og de to gruppene var omtrent jevnstore. Det var 82 100 norskfødte barn med innvandrerforeldre, mens det var 76 800 innvandrerbarn.
Det var i 2009 46 487 barn som mottok tiltak fra barnevernet. Innslaget av innvandrerbarn og norskfødte barn med innvandrerforeldre økte fra 16 prosent av alle barn med tiltak i 2004 til 21 prosent i 2009.
Åtte av ti barn som var plassert utenfor hjemmet ved utgangen av 2009 var uten innvandrerbakgrunn, men det var 2,6 ganger så mange innvandrerbarn i forhold til barnebefolkningen, som barn uten innvandrerbakgrunn
Fosterhjem er det vanligste plasseringsstedet uansett innvandrerbakgrunn. Sju av ti barn med plasseringstiltak ved utgangen av 2009 var i fosterhjem. Av 6 600 barn og unge under omsorg ved utgangen av 2009 var 89 prosent uten innvandrerbakgrunn, 6 prosent innvandrere og 5 prosent norskfødte med innvandrerforeldre. Sett i forhold til barnebefolkningen er det derimot flest innvandrerbarn under omsorg, og færrest norskfødte barn med innvandrerforeldre.
Det var i 2004 31 731 barn uten innvandrerbakgrunn med tiltak, og det økte til 36 878 barn i 2009. Det var likevel en nedgang fra 84 til 79 % , for mens økningen i antall barn uten innvandrerbakgrunn med barnevernstiltak var på 16 % fra 2004 til 2009, var den tilsvarende økningen for innvandrerbarn på over 60 prosent.
Andelen barn under 16 år i Oslo med innvandrerbakgrunn er 31 %, men 54 % av alle barnevernsbarn i hovedstaden har innvandrerbakgrunn.
Disse tallene viser at det har vært en stor økning i innvandreres kontakt med barnevernet. Det blir sagt at en av grunnene er at det er vanlig i andre kulturer å slå barna, noe som er ulovlig i Norge. Jeg vil påstå at dette følger et mønster for norske myndigheter som i beste fall kan beskrives som unnfallenhet. Vi ser det i psykiatrien også at myndighetene ikke foretar seg noe i forhold til innvandrere som er psykisk syke, eller som har opplevd utrolig traumatiske ting i sine hjemland. Derfor ser vi av og til at psykisk syke innvandrere begår straffbare handlinger, også mord. Hvis det er et problem at foreldre fra andre kulturer slår barna sine, må myndighetene bli flinkere til å lære dem om at dette er forbudt og hvilke konsekvenser det kan få. På samme måte som det ikke er rett å anta at innvandrere automatisk skal velge den norske levemåten, er det heller ikke rett å anta at de automatisk skal forstå norsk barneoppdragelse.
Jeg har tidligere vært inne på at barnevernet i mange tillfeller tar barna uten grunn. Jeg skrev bl.a. om det i forhold til A 4-familien. Barnevernet reagerer ofte på de som skiller seg ut, for det skal du ikkke gjøre i Norge. I Norge sover vi i senger; alt annet er både unaturlig og helseskadelig. Det er selvfølgelig ikke det, men en skulle tro det slik barnevernet reagerer noen ganger. Tamilske Magathmajothy Selladurai har opplevd å miste omsorgsretten for sine tre barn. Han viser til at barnevernet mangler forståelse for andre tradisjoner og kulturer. Barnevernet reagerte bl.a. på at barna sov på matter, og ikke i en seng. Et indisk foreldrepar i Norge ble fratatt omsorgsretten blant annet fordi de spiste med hendene, sov i samme seng som barna og hadde lite leker hjemme. Det at de sov i samme seng som barna kan være problematisk, men det er en slik situasjon der myndighetene kan bruke andre ressurser enn fosterfamilie.
En annen ting er at fosterhjem, spesielt når vi snakker om små barn, ofte betyr at barna ikke lærer språket og kulturen foreldrene kommer fra. Det er et generelt problem at Barnevernet bruker for lang tid, og selv om det aldri var noe grunnlag for å ta barnet, kan det ta flere år å få barnet tilbake.
Jeg har også skrevet om at fattigdom gjør en sårbar for angrep fra barnevernet. Innvandrere er sterkt representert blant familier med lav inntekt, og barnevernet antar at det gjør barna utsatt. I stedet for å hjelpe familien, plasserer de barna i et fosterhjem og gir fosterforeldrene betydelig økonomisk støtte.
En artikkel fra Bergens Tidende viser at mange afrikanske mødre lever i frykt for barnevernet i Bergen. Flere av dem har mistet barna sine uten at de forstår hvorfor. Det er ikke bare p.g.a. vold, men skal være fordi det er mangel på klær, at de kommer for seint på skolen, det er mangel på synlig kjærlighet til barna etc. Jeg skal ikke røpe detaljer fra årene mine som lærer, men det er ingen tvil om at jeg har sett ganske graverende forhold i norske familier. Det var ingen av disse familiene som mistet barna, men de fikk andre støttetiltak, selv om det det i noen av de tilfellene kanskje hadde vært bedre med tiltak utenfor hjemmet.
Fatmata Sia Alpha innvandret fra Sierra Leone. Sønnen hennes sa i barnehagen at mora hans slo på afrikansk, men han hadde ikke noen merker på huden. Fatmata har hele tiden nektet for at hun har slått, og har fått støtte fra fastlege, familie og naboer. Før dette skjedde hadde hun søkt om en støttekontakt til sønnen, fordi hun mente han lekte mye alene, og hun trengte hjelp til å aktivisere han. Barnevernet mente hun klarte seg fint, og ga dermed et avslag. De forandret seinere mening og da het det at hun ikke viste empati for sønnen gjennom ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Jeg skal igjen ikke bryte taushetsplikten som lærer, men jeg har sett alvorlige familiekonflikter som har skadet barna. Barnevernet har likevel tilbudt alternativer til fosterhjem .
Den nigerianske avisa Vanguard er en av mange internasjonale mediebedrifter som har gitt Norge velfortjent dårlig omtale for praksisen med statlig kidnapping. Jeg har tidligere omtalt det som barnetrafficking. Avisa omtaler John Blessing og Emma Mansaray som bodde i Drammen. Da barnet var 5 måneder gammel ble mor og datter plassert i et mor-barn hjem. De ble fortalt at de skulle være der i en måned, og hensikten var at mora skulle bevise at hun kunne ta seg av barnet. Ifølge John ble mor og datter der i 3 måneder uten at de fant noe bekymringsfullt. De mistet likevel barnet sitt.
Vanguard viser også til noen andre tilfeller der den norske staten har blitt beskyldt for kidnapping, bl.a. et indisk barn og to tyrkiske barn. Det er forøvrig en grundig artikkel og journalisten har satt seg inn i norsk lov.
Det er en grunn til at mange ikke stoler på barnevernet. Det gjelder ikke bare i minoritetsmiljøer, for barnevernet bryter loven i forhold til norske familier også. Det virker nesten som at Barnevernet har som utgangspunkt at foreldre er onde mennesker som bare ønsker å skade barna sine. Hvis de får et ørlite hint om at det er problemer, velger de ofte konfrontasjon uten å nøle. Derfor har vi sett mange tilfeller der Politiet henter barna, gjerne seint på kvelden. Det har vært tilfeller der barnevernet hentet barna på skolen uten å varsle foreldrene. Noen ganger er dette basert på et rykte eller spekulasjoner fra ansatte i helsevesenet, og noen ganger sier barna noe de ikke forstår konsekvensen av. NRKs Brennpunkt har dokumentert at psykologer ”avhører” barn der de sier at noe har skjedd, og at barnet ikke får gå før de har fortalt hva som ble gjort mot dem. Det resulterer i avhør som varer i flere timer, og da kan en naturligvis ikke stole på informasjonen. Dette er metoder vi regner med fra Guantanamo, men ikke fra de som skal hjelpe norske barn. Den informasjonen de får er like usikker i begge tilfellene. Barnefjern.org har omtalt opplysningene som kom fram i NRK-programmet.
Jeg mener dette er spesielt alvorlig når vi bruker det mot innvandrere og barn av innvandrere, samtidig som norske myndigheter antar eller satser på at innvandrere skal velge å bli norske i løpet av en generasjon eller to. Det har vært den norske taktikken siden vi begyndte å invitere innvandrere til å bosette seg i Norge.
Hvis norske myndigheter fortsetter med denne praksisen i barnevernet, kan en lure på om de er motivert til å forandre på et system en ikke kan beskrive som noe annet enn ondt. Dette er en mulighet til å skaffe barn som norske familier kan adoptere. Dette er kjent i andre land også, og på engelsk omtaler de det som ”an adoption driven system.”
Patricia Fronek er foreleser ved sosionomutdanningen ved Griffith University i Australia. Hun er også president i Australian and New Zealand Social Work and Welfare Education and Research. Hun skrev nylig om et møte med britiske kolleger, og beskriver et slikt system i England. I det tilfellet fikk fosterforeldre et ultimatum, vi tar barnet hvis dere ikke adopterer.
Det er ikke mange barn som er tilgjengelige for adopsjon i Norge. Kanskje er vi på vei mot et system der nordmen kan adoptere innenfor Norge, og dermed slippe å reise utenlands?
Kilder:
http://www.ssb.no/a/publikasjoner/pdf/rapp_201139/rapp_201139.pdf
http://www.bt.no/nyheter/lokalt/–Verre-enn-krigen-vi-flyktet-fra-2703127.html#.U6_lMkAWdsJ
http://www.osloby.no/nyheter/Innvandrere-har-flest-barnevernsbarn-7014226.html#.U6_lXEAWdsJ
Leave a Reply