Av Bjarte Gangeskar, avdelingsleder barnevern Eid kommune
Det har over en lengre periode vært en «storm» rundt barnevernet i Norge. Alvorlige beskyldninger om inkompetanse og maktovergrep er nærmest dagligdags. Demonstrasjoner i både inn- og utland samt «bekymring meldinger» fra profilerte psykologer og advokater gjør selvsagt inntrykk på folk flest. Spørsmålet er om dette gjør tilstrekkeleg inntrykk på oss som jobber i barnevernet eller om det samlede «trykket» blir så sterkt at vi rett og slett graver oss dypt ned i skyttergraven og lukker ørene for i det hele tatt kunne holde ut i hverdagen.
Jeg kjenner selv på en «refleks» der jeg ønsker å avfeie kritikken som grunnløs. Likevel tror jeg det er viktig at vi tør erkjenne at noe av det som kommer frem faktisk er rett og kan bidra til et bedre barnevern og en bedre arbeids hverdag for oss som jobber i tjenesten. Betingelsen er at vi får til en konstruktiv dialog med kritikerne våre. Dette ansvaret hviler likevel ikke på ansatte i barnevernet alene. Her må media og fagfolkene bak den mye omtalte bekymringsmeldingen bidra mer konstruktivt enn det som har vært tilfellet til nå. Kritikken hittil har vært for generell og delvis gitt en feilaktig fremstilling av både det kommunale barnevernet, fylkesnemnda og rettsapparatet sin rolle. Kritikken er som regel også framstilt uten innspill til forbedringer.
Slik jeg ser det, kommer kritikken mot barnevernet fra tre kanter:
• Foreldre som faktisk har opplevd å miste omsorgen for sine barn og som har en reell og personlig opplevelse av at dette er et stort overgrep mot både dem og barnet.
• Fagfolk som har negative opplevelser med den jobben barnevernstenesten har gjort i en eller flere enkeltsaker.
• Ytterliggående barnevernsmotstandere som mener at barn er foreldrene sine eiendom og som hater alle offentlige inngrep og regulering fra storsamfunnet sin side.
Skal vi klare å ta til oss den delen av kritikken som jeg tror er ment konstruktivt, må vi identifisere de utspillene som kommer og skille mellom hva slags type kritikk vi står overfor. Den største utfordringen er at disse tre gruppene ofte blir «sausa» sammen og derfor kan det se ut som de har felles interesser. De to første gruppene er verd å lytte til og ta på alvor, men den siste kan vi ikke bruke tid på utover å melde fra om det som er personlig sjikane og trusler.
Skal vi bli bedre må vi tåle både innsyn i arbeidet vårt og kritikk. Utfordringen er å finne en arena der vi kan drøfte dette i gjensidig respekt og med en erkjenning at barnevern feltet er komplekst, utfordrende og alltid vil skape debatt. Den arenaen blir ikke skapt når barnevern ansatte blir beskyldt for generell inkompetanse og en egen trang til å bruke makt. Men, arenaen blir heller ikke skapt dersom vi ikke kan erkjenne at feil blir gjort.
Den kritikken som oftest kommer frem i media er når noen, med rette eller urette, mener at det er gjort for store inngrep for tidlig. Vi hører dessverre ikke så ofte om de barna som har lidd fordi barnevernet har gjort for lite – for seint.
Leave a Reply