Av Bente Ohnstad, førsteamanuensis i rettsvitenskap ved Høgskolen i Innlandet, Lillehammer.
Man leser og hører stadig om bekymringsmeldinger som blir sendt barnevernet fra skoler og helsetjenesten. Senest i Aftenposten den 26. oktober d.å. kan man lese om skoler som sender «bekymringsmelding» til barnevernet når foreldre klager på undervisningen til barn med ADHD.
«Bekymringsmeldinger» sendes uten at foreldrene er trukket inn i prosessen og uten at de har ytret ønske om bistand fra barnevernet. Dette skjer erfaringsmessig også i helsetjenesten. Det har tilsynelatende spredt seg den misoppfatning at når fagpersonell er bekymret for et barn, kan barnevernet kontaktes uten hensyn til bestemmelsene om frivillig medvirkning, taushetsplikt og samtykke.
Det er fint at faglig ansatte i skole- og helsetjenesten bryr seg om barns oppvekst og utvikling. Det skal de gjøre. Og det er ofte god grunn til bekymring og til å kontakte barnevernet og andre hjelpeinstanser når det ser ut som om barnet har det vanskelig eller viser tegn til mistilpasning. Men det er ikke alltid at de som sender melding husker – eller vet? – at en «bekymring» ikke er nok til å sette til side alle regler om samarbeid og dialog med foreldre. Det er kun i særskilt alvorlige situasjoner at personellet kan gi melding til barnevernet uten å følge reglene om frivillighet, medvirkning og samtykke fra foreldrene. Og foreldrene kan takke nei til tilbud om hjelp viss de mener de ikke har behov for det. All hjelp er basert på frivillighet, og rett til å delta i beslutningsprosessen.
Taushetsplikten som gjelder i all offentlig forvaltning skal beskytte enkeltindivider mot unødig spredning av personopplysninger. Alle mennesker har krav på en beskyttet sfære rundt sitt privatliv og vern om personlig integritet. Taushetsplikten er et virkemiddel for å gi et slikt vern. Brudd på taushetsplikten er et brudd på rettssikkerheten til foreldre (og barn). Alle ansatte i skoleetaten og i helsetjenesten har et personlig ansvar for å overholde taushetsplikten. Arbeidsgiver har på sin side plikt til å sørge for at taushetsplikten blir gjort kjent for den ansatte.
Men i spesielle unntakstilfelle kan taushetsplikten settes til side. Dette er blant annet regulert i opplæringsloven § 15–3 og helsepersonelloven § 33. Bestemmelsene pålegger meldeplikt til barnevernet ved mishandling, alvorlig omsorgssvikt eller når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsproblemer.
«Alvorlig omsorgssvikt» kan være tilfeller der foreldre ikke dekker barnets grunnleggende behov, eller det er alvorlige mangler ved foreldrenes omsorgsevne.
Det er med andre ord strenge vilkår for å melde fra til barnevernet uten at dette skjer i samråd med foreldrene (og/eller barnet). Dersom ansatte i skoleetaten eller i helsetjenesten mener at en familie trenger hjelp fra for eksempel barnevernet, må man først og fremst høre med familien om de ønsker slik hjelp. Det er bare i tilfeller som nevnt i opplæringsloven § 15–3 og helsepersonelloven § 33 at personalet kan gi opplysninger uten hinder av taushetsplikt.
Det er ikke et krav om sikker kunnskap – det er andre som skal etterforske. Det skal likevel gjøres rede for objektive funn som gir grunn til mistanke. Melding skal ikke sendes ut fra antakelser eller en generell bekymring, men på bakgrunn av konkret mistanke. Og mistanken skal altså knyttes til alvorlig omsorgssvikt, overgrep eller barnemishandling.
Et tredje kriterium et at barnet har vist vedvarende alvorlige atferdsproblemer. Vedvarende alvorlige atferdsproblemer handler om barn som for eksempel unndrar seg voksenkontakt, oppsøker uheldige miljøer, skulker skolen p g a rus, eller driver med alvorlig kriminalitet. Funnene skal dokumenters.
Barnevernet har på sin side plikt til å undersøke en sak når de mottar melding. Dette selv om meldingen er gitt på feil grunnlag. Barnevernet skal først og fremst gi hjelp og støtte. All hjelp er basert på at foreldrene ønsker hjelp. De har krav på å bli hørt, få nødvendig informasjon og gi samtykke til både melding og til tiltak. Viss denne hjelpen ikke er nok, eller dersom foreldrenes problemer er for store, kan det være aktuelt å sette i verk tiltak uten at foreldrene samtykker. Men da må altså vilkårene i loven for å gripe inn uten foreldrenes samtykke være oppfylt.
«Bekymringsmelding» er ikke et trylleformular som suspenderer alle regler som skal beskytte mot unødig spredning av personopplysninger. Den opphever heller ikke andre prosessuelle regler for informasjon, medvirkning og samtykke. Både ansatte i skolen og i helsetjenesten er forpliktet til å samarbeide med foreldre dersom man er bekymret for et barn. Vilkårene i opplæringsloven og helsepersonelloven for å sette taushetsplikten til side må være oppfylt dersom en skal gå utenom foreldrene.
Her trengs åpenbart kunnskap både i skoleverket, helsetjenesten og kommuneadministrasjonen når det skal gis melding og hvordan det eventuelt skal gjøres. Og ikke minst når det ikke skal sendes melding. Det er galt om det ikke blir gitt melding når det foreligger alvorlige forhold. Men det er også galt å sende inn melding der det ikke er grunnlag for det, og hvor man setter til side alle prinsipper for involvering, deltakelse i beslutningsprosessen, informasjon, taushetsplikt og samtykke. Det bryter med den tilliten personellet skal forvalte og skaper et dårlig klima for samarbeid. Og det er en trussel mot foreldrenes krav på rettssikkerhet hvis fagpersonell sender bekymringsmelding uten at det foreligger objektive funn som tilsier at barnevernet skal kobles inn uten at foreldrene på forhånd involveres.
Førsteamanuensis i rettsvitenskap ved Høgskolen i Innlandet, Lillehammer
Leave a Reply