Inngripen i familiens private sfære krever kompetanse og klokskap. Tiden er overmoden for at det kreves masterutdanning for ansatte som skal gjøre disse viktige vurderingene.
Jevnlig settes barneverntjenesten under lupen. Vi har blant annet lest at «det er noe grunnleggende galt med barnevernet», at «barnevernet tar for mange barn fra foreldrene». Men også at «voksne må tåle å føle seg krenket», og «barnevernet reddet livet mitt». Barnevernet blir kritisert for både å gripe inn for tidlig (at foreldre og barn skilles uten legitim grunn) og gripe inn for sent (at barn ikke beskyttes, av hensyn til foreldre).
I de senere år har særlig det norske barnevernets møte med innvandrerfamilier fått mye oppmerksomhet. Her beskyldes barnevernet for manglende kultursensitivitet, at familier ikke opplever at deres kulturelle bakgrunn blir respektert og tatt hensyn til i samhandling og tiltak.
Debatten tydeliggjør at barnevernet er satt til å utøve et svært sammensatt og komplekst samfunnsmandat, der både faglige, etiske, normative og rettslige spørsmål spiller sammen. Det er en utfordring at det i kjølvannet av barnevernskritikk ofte oppstår feilaktige bilder av barnevernet – både fordi de gode historiene ikke er godt nyhetsstoff og fordi komplekse problemstillinger sjelden ytes rettferdighet i tabloid format. Forskning viser for eksempel at flertallet av foreldre som har kontakt med barnevernet, er fornøyde med hjelpen de får.
Les også: – Politikerne forstår ikke hvor alvorlig situasjonen i barnevernet er
Barnevernet beveger seg i et særskilt komplekst terreng. De skal beskytte barn og sikre at barns rettigheter blir ivaretatt. Inngripen i familielivet kan likevel kun skje når det anses strengt nødvendig (EMK § 8).
Oppfatningen av at barnet er et selvstendig rettssubjekt avspeiler seg både i norsk lovverk og i økende grad barnevernets praksis. Terskelen for å gripe inn i familier mot foreldres vilje er likevel fortsatt høy, og foreldre har i stor grad rett til å avslå hjelpetiltak i hjemmet. I sin konsekvens er dette en juridisk barriere for barns rett til hjelp. Det kan medføre både at barn forblir i en skadelig omsorgssituasjon og at det utføres flere omsorgsovertakelser som potensielt kunne vært unngått med mindre inngripende tiltak på et tidligere stadium.
I 2014 påla regjeringen barneverntjenesten gjennom en lovendring å yte forsvarlige tiltak og tjenester. Barne- og likestillingsminister Solveig Horne (Frp) varsler i år endring i barneverntjenesteloven som gir barn rett til hjelpetiltak, og barnevernet flere virkemidler til å kunne hjelpe barn tidligere. Også i saker der foreldre motsetter seg dette. Endringene vil fylle hull i dagens lovverk med hensyn til å øke barns selvstendige rett til hjelp, til rett tid.
Det gjenstår å se hva forslag om rett til hjelpetiltak for barn vil innebære for de ulike partene i en barnevernssak og hva et forsvarlighetskrav rent konkret skal bety i ulike saker. Men det vil stille ytterligere økte krav til kvalitetssikring av de tiltak og hjelpetilbud som settes inn i familier, og økt krav til kompetanse hos dem som er satt til å utøve dette ansvaret. For med makt følger ansvar, og mer ansvar krever mer kompetanse. I dag er det imidlertid fortsatt ingen krav om spesialisert utdanning for å jobbe i barnevernets førstelinjetjeneste.
Det er nå 15 år siden et regjeringsoppnevnt ekspertutvalg (NOU 2000:12) fastslo at treårig høyskoleutdanning er nødvendig, men ikke tilstrekkelig for å inneha stillinger i barnevernet. For å styrke kompetansen foreslo utvalget krav om ett års målrettet etterutdanning og ett års praksis med faglig veileder, samt at en autorisasjonsordning burde utredes.
I NOU 2009:8 påpekes det igjen mangler ved bachelorutdanningen når det gjelder kvalifisering for arbeid i barnevernet. Utvalget anbefalte at det burde stilles tydeligere krav til innholdet i utdanningen, det burde etableres flere mastergrader, innføres turnusår, samt autorisasjon- eller sertifiseringskrav for arbeid i barnevernets førstelinjetjeneste.
Barnevernpanelets rapport fra 2011 understreket også behovet for et femårig utdanningsløp for ansatte i barneverntjenesten. Det er både bevilget ressurser og iverksatt tiltak med det formål å øke kompetansen i barnevernets førstelinjetjeneste. Svært mange som arbeider i barnevernet har også tilegnet seg ekstra kompetanse gjennom relevant og omfattende tilleggsutdanning.
Problemet er likevel at så lenge det ikke er satt formelle krav til utdanningsnivå og hvilken kompetanse som kreves for å fylle stillinger i barnevernets førstelinjetjeneste, forblir alle kompetansehevende tiltak i altfor stor grad avhengig av kommunenes ressurssituasjon og den enkelte barnevernsarbeiders private initiativ.
Vi mener tiden derfor er overmoden for et krav om femårig utdanning for ansatte i den kommunale barneverntjenesten. Når makten og kompleksiteten øker, kreves økt kompetanse i å skape gode møter med foreldre og barn, samt kvalitetssikre vurderinger knyttet til barns omsorgssituasjon og tiltak som skal iverksettes.
Et slikt krav vil samtidig være en håndsrekning til kommunene, ved at kompetansesituasjonen i barnevernet i mindre grad gjøres avhengig av den til enhver tid gjeldende ressurssituasjonen. Vi leser for eksempel i Bergens Tidende at den økonomiske krisen i Bergen kommune blant annet skal løses med kutt i barnevernsbudsjettene.
Kritiske røster har tidligere uttrykt bekymring for at et masterkrav kan føre til en akademisering – at ansatte blir teoretisk flinke, men uten praktiske ferdigheter. Vi mener masterprogrammer som kvalifiserer for barneverntjenesten bør nettopp søke den gode balansen mellom teori og praksis, samt gi faglig spesialisering innenfor barneverntjenestens kjerneområder, som for eksempel omsorgsvurderinger, samtaler med barn og foreldre og tiltaksarbeid.
En masterutdanning som ivaretar dette må derfor sikres finansielle rammevilkår. På departementets kostnadskategoriskala for finansiering av høyere utdanning er for eksempel utdanning som sosionom og barnevernspedagog, på en skala fra A til F, i dag plassert nest nederst, i kategori E.
Samfunnet må både ta innover seg at det koster å utdanne barnevernsarbeidere som har de nødvendige kunnskaper og ferdigheter til å håndtere det komplekse mandatet de er satt til å håndtere. Dette reflekteres ikke i den nevnte plasseringen på kostnadsskalaen i dag.
Så, barne- og likestillingsminister Solveig Horne: Tar du ballen for et helt nødvendig kompetanseløft i barnevernet?
Ragnhild Hollekim, Marte K. Fylkesnes, Anette C. Iversen og Tonje Madsen Tiilknyttet masterstudiet i barnevern, HEMIL-senteret, UiB
Leave a Reply