Ungdommer er blitt slått, isolert og behandlet av ufaglærte ved den private barnevernsinstitusjonen LillesandProsjektet på Sørlandet. Det sier tidligere ansatte.
Foto: Fred Arthur Asdal
Eieren av institusjonen har tjent gode penger, og nå skal han søke myndighetene om fortsatt drift.
Private institusjoner fikk i fjor en milliard kroner fra det offentlige, men kontrollen med pengene har vært dårlig.
Frank Glad og tre andre tidligere ansatte synes det er viktig å få fram hvordan institusjonen er blitt drevet. Etter at han forlot institusjonen, har det gått opp for ham hvor dårlig tilbudet var.
– Straff som pedagogikk
– I den perioden jeg arbeidet der, kjørte ledelsen et løp med fokus på økonomisk gevinst. I den grad det fantes en pedagogisk grunntanke, gikk den ut på å straffe ungdommene. Det er vondt å tenke på de barna vi kunne ha hjulpet, men som ble behandlet helt feil, sier vernepleier Frank Glad.
Frank Glad understreker at han ikke har noe hevnmotiv overfor LillesandProsjektet og dets ledelse når han nå velger å fortelle om forholdene.
– Jeg har fast jobb i det offentlige og har ingen ting å tjene på å gå ut med denne kritikken. For oss handler det om å komme fram med sannheten om hvordan deler av den private barnevernsvirksomheten drives, sier han.
12000 kr døgnet
Institusjonen tar til seg ungdommer og plasserer dem i små avdelinger, private hjem eller leiligheter. LillesandProsjektet kan få opptil 12000 kroner i døgnet fra det offentlige for en enkelt ungdom. Eieren av institusjonen, Hugo Svendsen, har en lønn på om lag en million kroner, og har bygd opp tre andre selskaper rundt institusjonen.
– Barnevernsinstitusjonen ble drevet bare for å få inn penger, mener Steinar Naglestad, som var med på å starte den første private barnevernsinstitusjonen på Sørlandet sammen med Hugo Svendsen. Han trakk seg tidlig ut.
Denne institusjonen var forløperen til LillesandProsjektet.
– Det viste seg med en gang at vi hadde totalt forskjellig pedagogikk. Jeg tror at disse unge trenger omsorg og varme, mens LillesandProsjektet la seg på et strengt regime med konsekvenser og straff. De tjente penger på å behandle ungdommen dårlig.
I dag driver han en liten institusjon på Lindesnes.
Isolert i to måneder
– Det er vanskelig å se sammenhengen mellom lov om barneverntjenester og en del av metodene anvendt i LillesandProsjektet, sier en annen tidligere ansatt, Lars Fjeldskaar, som er barnevernspedagog.
En vanlig behandlingsmetode på LillesandProsjektet er å isolere ungdom. De vanskelige barna blir sendt på ei hytte alene med en eller to ansatte. Turene kan vare fra to dager til to måneder. Ungdommer forteller at de opplevde isolasjonen som en grusom straff.
– Jeg følte meg ikke som et menneske. Jeg ble holdt borte fra folk i lange perioder. Jeg satt bare og så rett framfor meg, sier «Jonas».
Han var 16 år da han frivillig dro til LillesandProsjektet. Han ønsket en ny start på livet, og håpet han skulle få hjelp. I dag er han 22 år og hardbarket kriminell.
– Jeg oppfattet «Jonas» som en gutt som trengte omsorg, men flere av miljøarbeiderne var ufaglærte, og de behandlet ham som en hardbarket ungdom, sier hans tidligere advokat, Bente Nordli Mossige.
En gang ble Jonas isolert i nesten to måneder for å klatre i et tre. Fra toppen av treet ropte han til de ansatte at han var «høyt oppe».
– De trodde jeg sa at jeg var høy på stoff. Jeg ble lempet inn i en bil og kjørt på hyttetur som varte i to måneder, sier «Jonas».
For denne behandlingen fikk institusjonen om lag 4000 kroner i døgnet. Eieren av institusjonen hevder overfor Dagbladet at de ikke lenger isolerer ungdommer, men det siste tilfellet av isolasjon ble avslørt under et besøk av fylkesmannen i Aust-Agder i oktober 2003.
De tidligere ansatte var frustrert over metoder og ressursbruk, men de visste ikke om hverandres misnøye fordi institusjonen består av mange små enheter.
– Ledelsen plasserer ungdommer i private hjem og leiligheter rundt omkring, og det gjorde det vanskelig å ha kontakt med kolleger. Jeg hadde en ungdom hjemme hos meg, og jeg fikk besøk av ledelsen et par ganger i måneden. Da skulle de «veilede», instruere og gi penger til drift, sier Lars. Han mener at organisasjonsformen er med på å undergrave et faglig, reflekterende miljø.
– Vi behandlet ungdommene dårlig fordi vi ikke visste bedre, sier Henrik Nilsen. Han er gravemaskinfører og arbeidet på institusjonen i ett år. Han visste ikke hva ADHD var da han ble satt til å passe en ungdom med diagnosen.
– Jeg har dårlig samvittighet for å ha vært en del av det systemet. Da jeg fikk jobb der, kunne jeg ingenting om ungdommer eller pedagogikk. Etter åtte måneder fikk jeg mitt første kurs, sier Nilsen.
Han mener selv at det var den kraftige kroppen hans som skaffet ham jobben.
– Jeg kom ned til intervju, lederen så på meg og ga meg jobb.
Lederen ved prosjektet, Jon Haugen, avviser at kroppsstørrelse alene er et kriterium.
Tre av fire ufaglærte
28 prosent av ansatte i landets barnevernsinstitusjoner er ufaglærte, viser tall fra Statistisk sentralbyrå. I LillesandProsjektet var 75 prosent av de ansatte ufaglærte i 2002. Henrik Nilsen var blant majoriteten, de ufaglærte.
– Jeg ble satt til å jobbe med ungdom med store vansker. Til slutt satte jeg foten ned. Jeg skulle ha ansvar for en ungdom som var alvorlig psykisk syk. Han var farlig, og det skulle være kraftig bemanning rundt ham. Det endte med at jeg og en annen ufaglært skulle passe ham, sier Nilsen. I dag hevder ledelsen at 35 av de 80 ansatte har sosialfaglig bakgrunn.
LillesandProsjektet hadde i 2002 en omsetning på 47 mill., og et overskudd på 2 mill.
Da Dagbladet avtalte et møte med ledelsen i LillesandProsjektet i romjula, ba vi spesielt om at tidligere leder Hugo Svendsen skulle være til stede. Da vi kom til møtet var bare Jon Haugen til stede. Svendsen møtte Dagbladet seinere, men hadde da ingen kommentarer til artiklene.
Leave a Reply