Jeg fikk en mail og en telefon fra utlandet igår kveld om en mor som er på flukt fra TERRORREGIMET BARNEVERNET, som jeg har lyst å gjengi her > TERRORREGIMETS MAKT.
Hvordan skal jeg begynne og hvordan skal jeg slutte denne historien? Alt startet i 2001. Min sønn gikk 4 klassetrinn på et vestkantliggende skole i Oslo. Der var det flertall av hvite elever. Da hans søster skulle begynne i første klasse, fikk vi beskjed om å ta han ut av skolen. De sa at ellers ville hans søster ikke få plass og at han dessuten ville få det bedre med barn av hans egen rase. (Han er halvt arabisk). Det viste seg at det siste halve året hadde han vært utsatt for massiv mobbing av lærerne på skolen. Dette informerte foreldrene til hans klassekamerater.
Min sønn endret personlighet. Jeg skrev til Diskrimineringsombudet og Fylkesmannen, der jeg informerte om at ett skolebytte ville være katastrofalt for min sønn. Men skolen flyttet han til en annen skole mot min vilje. Det gikk som jeg fryktet. 5 Ar uten skolegang og en kamp for å skaffe han hjelp. Få tiltak uten skolegang. Psykiatrien sviktet og jeg fikk ingen hjelp. De sa at omsorgssituasjonen måtte avklares først, og jeg hadde også en datter å passe. Barnet mitt som ble sviktet hadde behov for hjelp og fikk det ikke.
I februar iår tok barnevernet over omsorgen for mitt eldste barn. I begynnelsen av februar reiste han til Irak for å besøke sin far. Han ville ikke hjem til Norge igjen. Jeg reiste for å hente han hjem sammen med min datter. Jeg ble anmeldt for barnebortføring, tiltross for at jeg tok kontakt med UD fra første dag og informerte dem om at jeg var i Irak med ett sykt barn, som ikke fikk hjelp i Norge.
Jeg er nå i utlandet med min datter på 11 år og min sønn befinner seg på en barnevernsinstitusjon i Norge omgitt av fremmede mennesker. I Irak som er ett krigsherjet land fikk han legehjelp, for under denne vanskelige tiden utviklet han spisevegring. Hadde han ikke fått hjelp ville han dødd. TAKK NORGE!
Jeg har forlatt Norge med min datter. Kommer jeg tilbake, tar de henne også. Jeg måtte hjelpe min syke sønn og det skal min datter og jeg bli straffet for nå. Jeg ga beskjed til Den norske ambassade der jeg befinner meg nå at ville avlevere mitt norske pass, men dette ble jeg nektet, for det er ikke lov å vœre statsløs.
Jeg vil frasi meg mitt norske statsborgerskap. Min datter har ingen skolegang bortsett hva jeg gir henne av hjemmeundervisning. Jeg har tatt kontakt med Unicef, Barneombudet og diverse statsråder og svaret er den samme, Vi kan ikke gå inn på enkeltvedtak
Vi har mistet alt. Hvem er disse mennesker som burde gi hjelp og unnlater å gjøre det? Vi har ingen rettigheter og får ingen hjelp. Det er bedre å leve som statsløs. Når noen spør hvor vi kommer fra, svarer jeg at vi kommer fra Mars.
Jeg vil ikke tilbake til Norge, som begår så store overgrep mot forsvarsløse barn. Menneskehandel! Profiit på barn! Takk til dere i Norgespartiet som står på! Min fatter go jet er flyktninger. Noen flykter fra Taliban eller annen diktatur. Vi flykter fra terrorrregimet BARNEVERNET.
Hilsen en mor på flukt med sin datter.
Leave a Reply