Jeg spurte en god venn om hen ville skrive om sin erfaring med barnevernet slik at hens historie kunne deles, men fikk da til svar at det var alt for traumatiserende å skrive om det.
Antageligvis også å snakke om det.
Jeg har hatt mange samtaler med folk som har vært utsatt for barnevernet, og også vært utsatt for dette selv, og kan bekrefte hvor traumatisert man faktisk blir.
Det å bli fremstilt som de verste overgripere i barnevernet dokumenter og bli kryssforhørt i rettssystemet uten å i det hele tatt bli lyttet til ER TRAUMATISERENDE.
Allikevel klarer disse menneskene å fungere i hverdagen, og å overleve.
Man blir faktisk behandlet verre enn kriminelle, og så i tillegg skal man latterliggjøres som en person som ikke forstår hva som er barnets beste, eller bli stakkarsliggjort og behandlet som om man bare er dum fordi man kjemper…..
Å kjempe for sine barns rettigheter krever en styrke de færreste visste at de hadde før denne kampen begynner, og slike mennesker betegnes som ressurssvake.
Nå er det på tide vi blir tatt på alvor!!!
Jeg personlig innehar en masse kunnskap om barn og deres behov, men blir «overkjørt» av mennesker uten livserfaring ved hjelp av fagpersoner og dommere som ser på meg som en slags barnemishandler og må holdes langt borte fra mitt eget barnebarn.
Politikere og andre som sitter med pengesekken eller er med på denne traumatiserende behandlingen av gode mennesker må sannelig åpne øynene.
Jane Kile
Leave a Reply