Trenger å dele min historie om min datter og barnevernet.

Først vil jeg få si at jeg er klar over at Barnevernet gjør veldig mye bra for våre barn, og er til stor hjelp for mange. Men dette er altså min historie og jeg trenger å få lov til å «buse ut litt». Håper ingen føler seg støtt. For jeg tar IKKE alle avdelinger eller barnevernsansatte under en kam.

Jeg er så fortvilet!!
Min datter er i dag 10 år. Og Barnevernet har nå begjært omsorgsovertakelse av henne.
Jeg har siden jenta mi var ca 1 år bedt om hjelp, hvor jeg har hatt sterke misstanker om at hun hadde ad/hd (både jeg og hennes far har det, og det er genetisk arvelig) Jenta mi slet veldig sosialt, ble mobbet og miss trodd hele tiden.
Og hun endte opp som en 8 åring med depresjon, dårlig selvtillit og begynte å utøve såkalte rampestreker ol for å bli sett. Og hun ønsket som en uskyldig liten jente hun var å bare ende sitt liv.

Et barn Skal ikke måtte lide så mye før hun blir hørt, og etter min mening skal et barn overhode ikke måtte ha slike følelser bare for at autoritetene mener de vet best!!

Vi forsøkte å nå frem uttalige ganger, både hos barnevern, helsestasjon, ppt , skole osv osv, men vi bare ble avvist med at det var trassalder. Etter hvert begynte de å legge all skyld på meg og mente jeg hadde store mangler ved min omsorgsevne.
Dette bl.a med begrunnelser i at jeg hadde flyttet 14 ganger, og at jeg hadde blitt banket av hennes biologiske far. (som jeg forlot da hun var året, men barnevernet mente jeg skulle ta inn igjen og sa jeg måtte tenke på at barna trengte en far. Men det nekta jeg på, ville ikke utsette barn for hans nærvær.
Rømte også ved en anledning til krisesenter hvor barnevernet var den som informerte hennes far hvor vi var. Noe som de selv har dokumentert i en rapport (utrolig nokk),
Og at jeg har mottatt sosialhjelp pga min gjeld, og fordi jeg ikke har hatt fast jobb men bare strøjobber, og at jeg har hatt rehabilitering over lengre tid.

Uansett hva jeg sa eller gjorde så mente de jeg bare kom med påstander og ikke viste hva jeg snakka om og mente jeg ikke forsto hva ting dreide seg om. Til slutt klarte jeg ikke lengre se min datter bare visne mer og mer. Så jeg dro egenhendig ned til BUP der nekta jeg å forlate igjen før jenta fikk hjelp. Fikk time tre dager etterpå, men der avfeide de mine mistanker om ad/hd allerede etter første familiesamtale da UTEN å ha tatt noen tester. I stede ga de henne en Diagnose som Overhode ikke hørte hjemme noen steder og som ingen av hennes nære kunne se stemte med henne! Den innebar bla at jenta var en fare for seg selv og omgivelsene og skulle identifisere seg med en morder. HALOOO!! Jenta er her 8 år og skal være moderisk???.

Jeg og legen vår (som for øvrig var ny i byen og som lege for oss, som også var den første til å høre på hva vi hadde å si ) så oss uenig i denne og ba om en andre vurdering hos spesialist.. Og der kunne spesialisten bekrefte at jenta hadde klassiske tegn på ad/hd. Og at det var det som var hennes problem.
Hun gjorde det likeså klart for Barnevernet som allerede på dette tidspunkt hadde begynt arbeidet med å fjerne henne fra hjemmet. De hyret også inn en sakskyndig som skulle vurdere familien. Han hadde ingen ting å utsette på kjemien i vår familie, vi virket for å være en god og harmonisk familie. Han kunne heller ikke under besøket se noe av barnevernets påståtte adferd. Men han skrev altså sin rapport ut i fra den gamle diagnosen, og mente at det pga den var best å ta henne ut av hjemmet. Han fikk heller ikke opplyst om at den ikke lengre eksisterte.

Vi ønsket at barnevernet på ny skulle få sakskyndige til å gå gjennom saken, men da uten at en ikkeeksisterende diagnose ble lagt til grunn. Men vi fikk aldri svar fra dem. Neste vi hørte fra dem var at de sendte begjæringen til fylkesnemnda hvor de vil overta omsorgen for jenta frem til hun er myndig. Og hvor vi som foreldre og hennes søsken skal få se henne en helg annen hver mnd og dette under tilsyn av barnevernet. (som om vi skulle være en fare for henne).
De har der også beviselig lagt frem utallige vesentlige mengder, feil, og løgner. Bl.a. så har dem unnlatt å legge ved at diagnosen de hadde lagt til grunn ikke lengre eksisterte. Dette er regelrett ”underslag” av bevismateriale, og de bygger en sak om omsorgsovertakelse på en diagnose som ikke eksisterer!
Hvordan kan de gjøre det? Er jo spesialister som avkrefter dette og konstaterer at jenta vår KUN har ad/hd og at ad/hd IKKE er forenelig med den de påstår hun har.

Jeg (mamma) hadde også blitt feildiagnostisert før det ble konstatert at jeg hadde ad/hd. Denne vil de heller ikke gi slipp på. Og de har gjort det samme når det gjelder meg. Altså baserer begjæringen på gammel diagnose og unnlater å fortelle med et ord at vi har spesialist uttalelser på at dem ikke eksisterer og ikke er forenelig med min nåværende diagnose ad/hd. Så de mener altså at jeg med min ikkeeksisterende diagnose ikke vil kunne etterkomme min datters behov som medfølger hennes ikkeeksisterende diagnose….!???
Og når det gjelder ad/hd eller noen av de andre nevnte tingene de legger til grunn her er ikke god nok grunn til omsorgsovertakelse. Gu.. trøste da er det mange foreldre rundt om i landet som vil miste sine barn for å si det slik.
Vi når overhode ikke gjennom hos Barnevernet. De har lukket ørene helt for oss. De vil ikke en gang svare advokaten vår. Vi vet ingen ting om hvordan dette vil ende. Eneste vi vet er at barnevernet nekter å innrømme sine feil så langt. Men når saken kommer opp skal de jammen få passet sitt påskrevet. Vi har heldigvis dokumentasjoner på deres alvorlige feilbehandling av jenta mi og ikke minst hele familien.

Jeg tror den beste erstatning for barn som lider under barnevernets trakassering vil være at staten tar en skikkelig gransking av hva som faktisk skjer rundt om kring hos de forskjellige barnevernskontorene her i landet. Og Samtlige Barnevernsansatte som gjør slike alvorlig feil bør miste jobben og bli strafferettslig fulgt på lik linje med andre lovbrudd. Lovbrudd som skjer alt for ofte dessverre og som igjen ødelegger barna våre for livet.
Men neida de sitter pal der og får hesje på slik de vil. Om noen har noen gode råd eller tips til hva vi kan gjøre så motas disse med stor takknemlighet.

Vi har heldigvis god støtte fra familie og venner. Og de er like uforståelig til saken som det vi er. Og ingen av oss fatter og begriper ikke hvorfor de nå som hun endelig har fått den behandling hun trenger, skal begynne å rive henne i stykker. Vi alle sammen vil jo bare at hun skal ha det godt.

Og hun har klar effekt av Ritalin som hun nå får. Denne klarte skolen for så vidt å spolere med at de påsto at den ikke funket. Noe som førte til at hun ble tatt av ritalin for så å bli satt på en blindtest. Og bra var jo for så vidt det, for den viste at hun hadde positiv effekt av den. Og har du ikke ad/hd så skal denne visstnok ikke funke. Læreren her som påsto den ikke funka hadde hatt henne som elev en kort uke før hun starta medisinen. Og vi mener at en uke er noe svakt grunnlag for å se forandringer. Men det mente barnevernet at det bare var bra… Ja for da var hun jo objektiv. Går jo ikke å være objektiv i den grad når man skal se barnet hvordan det var og hvordan det ble om dere skjønner.

Vi har for hennes del også bedt om besøkshjem, og fikk det. Men det viste seg etter ca 1 år med jevnlig besøk at jeg bokstavelig talt hadde sendt jenta mi i armene på barnevernet hver gang. For vi fikk høre fra andre at denne dama jobbet i praksis hos barnevernet her, noe hun visstnok gjør enda. Detter har de holdt skjult for oss. De vet foreløpig ikke at vi vet. Jeg nøler veldig med å sende henne dit, men advokaten mener vi ikke skal stoppe den ordningen.
Vi fikk tips fra en annen mor med barn som har ad/hd at støttekontakt er et godt alternativ. Og vi luftet vårt ønske om dette hos barnevernet, men neida… Det ble det ikke noe av. Ang barnepsykolog så har hun vert der, uten at de fant noen ting.

Jeg elsker barna mine. Og tid til dem er noe jeg setter høyt. Jeg elsker å ha dem rundt meg og vi er veldig knyttet til hverandre alle mann. Jeg prøver å ikke la dette gå inn på meg. For jeg vet med meg selv innerst inne at jeg ikke er ei dårlig mor, slik de skal ha det til. De har enda ikke til dags dato kunnet kommet med noe konkret annet en den diagnosen som ikke er lengre. Hadde jeg f.eks faktisk vert voldelig, narkoman, kriminell forsømt barne eller lignende hadde jeg forstått.

Men, kan dem virkelig ta henne fra meg pga de tingene jeg skriver om? Jeg klarer bare ikke tenke på tanken. Hun er veldig knyttet og avhengig av meg og vi har et veldig åpent forhold. Noe jeg mener er viktig for henne å kunne ha, slik hun har hatt det.

Tør ikke tenke på hva som vil skje med henne når hennes eneste trygghet blir borte.

Jeg har vert den hun har søkt til og jeg har stått på for henne og ikke minst vert der for henne. Ikke for å snakke om hennes stefar som fungerer som en kjærlig pappa, og bærer navnet pappa etter hennes eget ønske. Og for å ha det sakt så er vi gifte. det er viktig at vi får slått oss til ro osv, det har vi. Vi flyttet hit i 2005 og eier huset vi bor i.

Riktignok er jeg under rehabilitering, men på vei ut i attføring da jeg er ferdig behandlet med tanke på diagnose og medisinering. Min mann er arbeidsledig, men jobber for trygd. Noe han har gjort siden 2005.

Ang advokaten…
Jeg er så forferdelig usikker på han. Det begynte med at vi skulle møtes (for første gang) hos Barnevernet. Da jeg møtte opp, var han allerede inne sammen med dem og hadde vert der ca en halv time. Vi stusset på det, men tenkte han ville informere oss senere. Men vi fikk aldri vite hva de snakket om.
Han virker svært avslappet til saken syns vi. Men samtidig skal han visstnok være dyktig. Uten at jeg vet det for sikkert.

Jeg ønsket å gå til de plassene der ting var vridd på for å få rettet opp missforståelser, eller vridning på ting kan jeg vel si. Men det måtte jeg ikke gjøre.

Han mener jeg bare skal sitte her å vente. Men jeg insisterte på å få vite hva han syns/mente ang saken. Og fikk svaret: jo den er absolutt prosederbar, men dere må ikke ta det for gitt at dere vinner. Jeg må innrømme at jeg er livredd for at jenta mi nå skal bli ødelagt, og hele opplegget gjør oss litt paranoide.
Man ser på alt de har sagt og gjort mot oss, så lurer man jo fælt hvor mye de egentlig er der for barna. Ja jeg mener vi ba om hjelp for henne, og når vi endelig nådde gjennom og fikk det. SÅ skal de ta henne fra oss fordi VI ikke forstår hennes behov? Man kan jo spørre seg hvem som ikke ser behovet her.
Med tanke på alle de årene vi har kjempet men at de ikke har villet hørt, men heller jobbet «mot» oss. Virka nesten som om at vi…ja hva skal jeg si, virker som at de nekter å la oss få rett for da må de innrømme feil og de påstandene her er ganske alvorlige. Og så skal de jo sies at de har jo en stilling og en avdeling og forsvare. Ikke bare seg selv som person om dere forstår.. Vi og hele familien rundt oss mener det er gått prestisje i saken.

For å si det sånn. Pr i dag og de siste 5 årene har vi vert etablert og stabile, og nå også på vei ut i arbeidslivet. Med andre ord hun HAR trygge rammer rundt seg. Men de bruker nå saker som har vert helt tilbake til da hun var baby (altså ti år gamle ting), altså hvordan hennes far var mot meg som grunnlag for vår omsorgsevne. Samt den ikkeeksisterende diagnosen. Burde de ikke hatt noe mere håndfast liksom?

For å si det sånn… En kvinne som blir banket opp av mannen sin, kan jo ikke akkurat noe for det. Og jeg ba om hjelp men det gikk jo heller dårlig som nevnt. Jeg skulle ønske noen slaks granskingskommisjon kunne kommet hit å sett litt på hva de holder på med her vi bor. jeg vet om flere som har mistet sine barn her pga filleting for å si det rett ut. Kanskje dere kan tipse meg om hvordan man går frem for å få noe sånt gjort?

Må få tilføye at dette er faktisk en svært forkortet fortelling, da deres trakassering har pågått i mange år. Vi sitter pr i dag bare og venter vi vet ikke en gang om når saken vil komme opp i Fylkesnemnda….

Comments

comments