De to søstrene ble fjernet fra foreldrene og separert fra sine eldre søsken av barnevernet i Sør-Odal kommune. Våren 1994 ble Eva (2) og Sigrun (4) plassert hos et kristent ektepar med tilknytning til en sekt. Der ble småjentene underlagt et strengt regime og seksuelt misbruk av fosterfaren.
– Allerede da vi var på besøk der den første gangen ble vi skamklipt. Kort tid etterpå ble vi kjent med «sjokoladefellen»: De satte frem en liten skål med sjokolade i. Hvis vi grep etter en sjokoladebit, fikk vi en smekk, forteller søstrene.
Den beste bursdagsgaven
I dag er Sigrun og Eva 22 og 21 år gamle. Sigrun bor med kjæresten sin i Sør-Odal kommune mens Eva bor i Solør, fem mil lenger nord, like ved søstrenes biologiske mor.
– Navlestrengen strekker ikke så langt, sier Eva. Søstrene er svært knyttet til moren etter at de var adskilt fra henne i ni år. På dagen da Eva fylte 11 år, fikk jentene endelig komme hjem til moren igjen. Det var sommeren 2003.
– Det er den beste bursdagsgaven jeg noen gang har fått, sier Eva.
Sterke opplevelser
I dag, ti år etterpå, sitter søstrene og blar i et fotoalbum de akkurat har fått av moren sin, med bilder de aldri har sett tidligere. Begge blir sittende og stirre på et bilde, stille og tause, men tydelig preget. Bildet de reagerer på, viser en voksen kvinne som holder de to småjentene i hver sin hånd. Den største jenta vinker, mens den minste ser ut til å rive og slite seg løs fra kvinnehånden som holder henne fast.
– Dette bildet tok mamma da hun reiste fra oss etter det første besøket, sier Sigrun. Det var våren 1994, da jentene var to og fire år gamle. Det var innledningen på ni års tilværelse som barnevernsbarn i Sør-Odal kommune, der den siste perioden besto av seksuelle overgrep begått av deres egen fosterfar. Mannen ble i september 2002 dømt til fengsel i to år og fire måneder for gjentatte overgrep.
– Jeg husker at vi snakket om at vi bare skulle gråte hele dagen, da måtte de vel skjønne det, sier Sigrun. Men én gang tok hun motet til seg: Da barnevernet hadde et av sine tilsynsbesøk, det var en sommerdag i 2000, sa hun at det var noe hun ville si. Da valgte barnevernets representant å samle hele familien på verandaen for et møte.
– Vi kaller det «verandamøtet». Eva lå på verandaen over og hørte på. Men da jeg måtte sitte i sofaen ved siden av fosterfaren min, turde jeg ikke sin noe likevel. Så da ble fosterfaren vår sint og slo hardt i bordet. Da reiste barnevernet seg og gikk. Etter det så vi ikke noe til dem på ett år, sier Sigrun.
Bekymrede sambygdinger
Sambygdinger av fosterforeldrene sier til Aftenposten at de hadde kontaktet kommunen på et tidlig stadium.
– Jeg sitter med kopi av et 26 sider langt brev til Sør-Odal kommune der jeg uttrykker bekymring for jentenes situasjon, sier en kvinne som bodde i nærheten av fosterfamilien.
Imens foregikk det møtevirksomhet og brevveksling mellom Sør-Odal kommune og Hedmark fylkeskommune. Fosterforeldrene engasjerte egen advokat. Fylkesmannen i Hedmark ble involvert.
På ett tidspunkt fikk kommunens sosialleder inntrykk av at hun ble beordret til å la fosterfamilien være i fred. Et internt notat viser at hun 23. juni 2000 skrev brev til fylkesmannen for å avklare om det virkelig var slik at det kommunale barnevernet ikke skulle utføre kontroll. To måneder etterpå fikk hun svar, der fylkesmannens representant svarte at det ikke hadde vært meningen å instruere kommunen om noe slikt.
– Jeg husker saken vagt, men kan ikke huske detaljer, sier fylkesmannens representant i dag.
I oktober 2000 skrev kommunen et brev til Hedmark fylkeskommune, der sosiallederen og barnevernet ber fylkeskommunen overta ansvaret
Utenforstående varslet
Imens ble jentene utsatt for overgrep, de følte at situasjonen eskalerte og at de ble møtt med fiendtlighet og aggresjon at overgrepene skjedde oftere enn før. Overgrepene ble stanset sommeren etterpå, 17. juli 2001. Da klarte Sigrun endelig å fortelle om det som foregikk. Men ikke til barnevernet, hun fortalte det til sin fostermor, overgriperens kone.
– Da reagerte hun momentant, hun tok oss med til søsteren sin. Og da vi kom dit, ringte søsteren hennes til politiet, og alt var over, forteller søstrene.
Etter en runde i rettsapparatet fikk jentenes biologiske mor sine to døtre hjem igjen. Da jentene ble eldre, flyttet de ut til hver sin leilighet, men de er preget av overgrepene og opplevelsene og har hatt problemer med å gjennomføre skolen og jobb.
Gjensyn
Våren 2010 kontaktet Sigrun sosialkontoret i Sør-Odal kommune for å få hjelp til livsopphold. Da viste det seg at saksbehandleren var identisk med kvinnen som hadde vært kommunens sosialleder mens søstrene var i fosterhjemmet.
– Hun la plutselig fra seg papirene og spurte om jeg var klar over at jeg har rett på erstatning. Så tok hun opp telefonen og ringte en advokat som sørget for at vi får hjelp, sier Sigrun.
Aftenposten snakket i går med den tidligere sosiallederen på telefon. Hun er innlagt ved sykehus og var ute av stand til å gå detaljert inn i saken.
– Men jeg kan bekrefte at jeg hadde mistanke om at noe var galt, det hadde jeg lenge, sier hun. Hun ville ikke si noe om at hun ikke slo alarm da hun fikk mistanken.
Nekter ansvar
Nå forbereder søstrene søksmål med krav om ansvarliggjøring og erstatning. De reagerer på at kommunen og fylket krangler om hvem som har ansvaret.
Søstrene har engasjert advokat Håkon Laugerud som har bedt Sør-Odal kommune vurdere et utenomrettslig oppgjør.
– Kommunen har selv utplassert barna og bidratt til valg av fosterfamilie. Deretter har kommunen fattet mistanke om at noe er galt fatt, og sogar gitt advarsel oppover i systemet om utsikten til erstatningsansvar ved å forholde seg passiv, uten å foreta seg noe, sier Laugerud.
Men kommunens advokat Vidar Launy mener det ikke er påvist grunnlag for at kommunen er erstatningspliktig for søstrene. Kommunen finner det derfor meningsløst å ha utenomrettslige drøftelser om saken.
Sosiallederen i Sør-Odal kommune sendte brev til Hedmark fylkeskommune i oktober 2000 der hun ba Hedmark fylkeskommune vurdere å overta ansvaret for saken og vurdere et erstatningsansvar. Fylkeskommunen svarte at den kunne bidra med fosterhjemsbesøk to ganger årlig, veiledning og oppfølging.
Derfor følte sosiallederen at fylket både påtok seg ansvaret for å følge opp fosterfamilien, og ansvaret for et erstatningskrav. Det er ikke fylkeslegen i Hedmark enig i:
– Det er uansett ingen tvil om at det er kommunen som har ansvaret, det går tydelig frem av barnevernsloven, sier fylkeslege Trond Lutnæs.
Erstatningssaker
Den eldste datteren til Alvdal-moren som er dømt for overgrep mot sine barn, fikk 1,9 millioner kroner i erstatning. Gjerdrum kommune har erkjent at kommunens barnevernsapparat begikk grove feil.
Alvdal kommune inngikk forlik med barna fra overgrepssaken i Alvdal. Sønnen og datteren til den hovedtiltalte moren fikk til sammen 4,1 millioner kroner i erstatning fra kommunen.
Bakgrunnen for erstatningskravet, er at barnevernet i Alvdal forsømte seg.
Borgarting lagmannsrett tilkjente i 2011 tre søstre 5,2 millioner kroner i erstatning fra Drammen kommune. Bakgrunnen er at barnevernet fikk bekymringsmeldinger om vold og omsorgssvikt mot barna i 12 år, uten å gripe inn.
I Agder lagmannsrett i 2004 ble en kommune dømt til å betale en kvinne 50.000 kroner i erstatning fordi barnevernstjenesten kunne bebreides for at det ikke tidligere var grepet inn med omsorgsovertagelse da hun var barn og ble utsatt for vanskjøtsel og mishandling fra moren.
Ni av de ti søsken fikk 150.000 kroner hver i erstatning etter at de mishandlet under oppveksten. Både naboer og skolen skal ha kontaktet kommunen om forholdet, men nødvendige tiltak ble ikke satt inn. En av de ti ble først tilkjent 3,7 millioner kroner i erstatning i tingretten. Det beløpet tok lagmannsretten fra henne, fordi saken var foreldet.
Leave a Reply