Den ankende part, Oslo kommune, har i hovedtrekk anført:

Fylkesnemndas vedtak skal opprettholdes i sin helhet.

Barnevernloven kommer til anvendelse, jf loven § 1-2. Mor valgte å dra til Norge for å føde tvillingene. Både mor og tvillingene har en klar og sterk tilknytning til Norge.

Vilkårene for omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-12 første ledd bokstav a er oppfylt. Det foreligger alvorlige mangler ved mors evne til å gi praktisk og emosjonell omsorg for tvillingene. Mor har reduserte kognitive evner og problemer med å kommunisere. Observasjonene ved Aline viser at mor ikke reagerer adekvat på tvillingenes behov for trøst og nærhet. Vurderingen av mors omsorgsevne må ses i sammenheng med barnevernssaken fra 2007 til 2013 der oppvekstforholdene for hennes datter F ble beskrevet som klart uholdbare. Alines observasjoner stemmer godt med det fylkesnemnda la til grunn om mors omsorgsevne da omsorgen for F ble overført til barneverntjenesten.

Mor må ha vært fullt innforstått med at oppholdet på Aline forutsatte at hun under oppholdet selv skulle ivareta omsorgen for tvillingene og at formålet var utredning av hennes omsorgsevne. Alines observasjoner har ingen sammenheng med mors reduserte fysiske tilstand under oppholdet.

Mors manglende omsorgsevne er av en slik karakter at den ikke kan avhjelpes, jf barnevernloven § 4-12 annet ledd. Til tross for omfattende forsøk på råd og veiledning har de fundamentale mangler ved mors omsorgsevne ikke latt seg avhjelpe. Dette skyldes mors personlighet og mangel på intuisjon. Iverksettelse av hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-2 annet ledd vil ikke kunne skape tilfredsstillende forhold for tvillingene.

Usikkerheten om fars mulighet for å ta del i omsorgen for tvillingene er så stor, at det er mors omsorgsevne alene som er avgjørende ved vurderingen etter barnevernloven § 4-12.

Når det gjelder fastsettelse av samværsrett etter barneloven § 4-19 annet ledd, er utgangspunktet ved langvarige omsorgsovertakelser en samværsfrekvens på tre til seks samvær pr år, jf Rt-2012-1832 avsnitt 37. På denne bakgrunn bør samværet med mor fastsettes til fire ganger i året av hver tre timers varighet. Det er nødvendig at barnevernet gis mulighet til å føre tilsyn under samværene mellom mor og tvillingene.

Det er nedlagt slik påstand:

1.	Barneverntjenesten i Oslo kommune skal ha omsorgen for C og D, begge født 0.0.2014.

2.	Barna plasseres i fosterhjem.

3.	Barna gis rett til samvær med sine foreldre 4 – fire – ganger per år med tre timer hver gang.

4.	Barneverntjenesten gis anledning til å sette inn tilsyn under samværene.

Ankemotpartene, A og B, har i hovedtrekk anført:

Tingrettens dom er riktig både i resultat og begrunnelse.

Mors problemer i tvillingenes første levedager må ses i lys av at hun var svekket etter fødselen og har nedsatt hørsel. Disse forholdene har bidratt til en mangelfull kommunikasjon og misforståelser under oppholdet på Aline. Det kan ikke legges til grunn at det foreligger forhold som tyder på at mor ikke er i stand til å gi tvillingene den nødvendige omsorg. Tvert i mot foreligger det opplysninger om at mor ivaretok sine barn på en god måte under oppholdet på Ahus til tross for hennes reduserte tilstand etter fødselen.

Det er heller ikke noe som tyder på at mor ikke kan ta i mot veiledning eller andre hjelpetiltak. Under oppholdet på Ahus ble det fastslått at mor forstod veiledningen som ble gitt henne. Hun samtykket til å ta opphold på Aline i samsvar med de råd som ble gitt henne. Utfordringene med vekten til D har uberettiget blitt brukt som et argument av kommunen for å nedvurdere mor som omsorgsperson.

Det akutte problemet knyttet til D’ vekt og tilstand ble løst i løpet av kort tid og det foreligger nå ingen akuttsituasjon som kan tilsi en omsorgsovertakelse. Mor har vist å være i stand til å ta vare på små barn. Det var hun som hadde ansvaret for å fostre opp E og F da de var i den kritiske fasen som mindreårige. Selv om det underveis oppstod problemer i omsorgen – særlig for F – har begge barna vokst opp og utviklet seg til friske og sunne barn både psykisk og fysisk. Problemene med omsorgen for F var for en stor del relatert til psykososiale forhold som dårlig økonomi, dårlige boforhold og ustabile og turbulente forhold til menn. Situasjonen for mor er nå en annen.

Vedtaket om omsorgsovertakelse er forhastet og urimelig. Barnevernmyndighetene har overhodet ikke tatt i betraktning at tvillingene har en far som vil bistå under omsorgen av tvillingene.

Subsidiært er det gjort gjeldende at samværet med mor bør utvides, og at det ikke foreligger grunnlag for tilsyn under samværene.

Det er nedlagt slik påstand:

Prinsipalt: Anken forkastes.

Subsidiært: Samvær fastsettes etter rettens skjønn.

 

Lagmannsretten bemerker:

Retten skal ta stilling til om vilkårene for at barnevernmyndigheten overtar omsorgen er til stede slik som fylkesnemnda kom frem til i vedtak 29. september 2014. Rettens prøving av vedtaket omfatter alle sider av saken, jf tvisteloven § 36-5 tredje ledd. Det betyr at retten ved den rettslige prøvingen har samme kompetanse og ansvar som fylkesnemnda, og at retten på selvstendig grunnlag skal utøve det forvaltningsmessige skjønn som følger av barnevernloven § 4-12 og 4-19, jf Rt-2009-334 avsnitt 27. Vurderingen skal finne sted på grunnlag av forholdene på domstidspunktet, jf Rt-2006-1672 avsnitt 40.

Barnevernloven får anvendelse i saken da mor og tvillingene har opphold i Norge, jf barnevernloven § 1-2. Dette er heller ikke bestridt av mor.

Barnevernloven § 4-12 førte ledd bokstav a fastsetter grunnvilkåret for omsorgsovertakelse. Bestemmelsen lyder slik:

Vedtak om å overta omsorgen for et barn kan treffes

a)	dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling.

I tillegg til spørsmålet om det foreligger alvorlige mangler ved mors omsorgsevne, må retten vurdere om overtakelse etter omstendighetene er nødvendig eller om hjelpetiltak kan virke tilstrekkelig avhjelpende. Videre må omsorgsovertakelsen fremstå som det beste for C og D. Vurderingstemaet er nærmere presisert av Høyesterett i Rt-2006-1672 avsnitt 39:

Det er imidlertid ikke tilstrekkelig for at det skal kunne treffes vedtak om omsorgsovertakelse, at vilkårene i § 4-12 første ledd er oppfylt. For at slikt vedtak skal kunne treffes, må det etter § 4-12 andre ledd være «nødvendig ut fra den situasjon barnet befinner seg i», og etter § 4-1 være til beste for barnet. I § 4-12 andre ledd er det presisert at vedtak om omsorgsovertakelse derfor ikke kan treffes «dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak etter § 4-4 eller ved tiltak etter § 4-10 eller § 4-11». Det at vilkårene for omsorgsovertakelse er strenge, er ytterligere presisert i lovforarbeidene. Jeg viser her til Ot.prp.nr.44 (1991-1992) om lov om barneverntjenester (barnevernloven), side 110 og Innst.O.nr.80 (1991-1992), side 21, hvor det blir fremholdt at «ikke ethvert avvik fra det man kan kalle vanlige normer eller situasjoner skal gjøre det berettiget å treffe vedtak om ansvarsovertakelse», men at «situasjonen må være forholdsvis klart uholdbar».

De strenge vilkårene for omsorgsovertakelse har bakgrunn i den fundamentale rett som foreldre og barn har til samvær med hverandre, jfEMK artikkel 8 om rett til beskyttelse av privatlivet og familielivet og barnevernkonvensjonen artikkel 9 nr 3 og artikkel 3 nr 1 om rett til samvær og barnets beste. Rettighetene er et utslag av det såkalte biologiske prinsipp som er omhandlet i NOU 2012:5 side 49:

Det biologiske prinsipp har, i likhet med øvrige grunnprinsipper i barnevernretten, flere rettslige funksjoner. At prinsippet utgjør en grunnverdi som barnevernloven bygger på og gjenspeiler verdier som ligger til grunn for sentrale menneskerettigheter, får betydning for tolkningen av regelverket og for den konkrete skjønnsutøvelsen i enkeltsaker. Prinsippet har derfor betydning for om, og eventuelt hvilke rettslige bånd foreldre og barn skal ha.

Lagmannsretten går med dette som utgangspunkt over til den konkrete vurderingen i saken.

Mor har gjort gjeldende at tvillingenes omsorgssituasjon må vurderes på grunnlag av at hun er gift, og at hun vil ta med seg barna til Den dominikanske republikk for at familien skal ta fast bolig der. Far har i sin forklaring gitt uttrykk for at det er hans ønske å bli forent med familien i Den dominikanske republikk, at han også har et sterkt ønske om å ta del i omsorgen av tvillingene, men at det ikke er aktuelt for ham å reise eller flytte til Norge. Den dominikanske republikk har ved sin ambassade i Stockholm engasjert seg i saken. Ambassadøren har hatt møte med barneverntjenesten og forsikret at myndighetene er innsatt i saken, og at familien vil kunne motta hjelp til omsorgen av tvillingene av de dominikanske myndighetene om det skulle vise seg å være behov for det. I forklaringen til chargé d’affaires ved ambassaden i Stockholm kom det frem at Den dominikanske republikk ville være behjelpelig med å fremskaffe reisedokumenter for mor og tvillingene, samt å bekoste flyreisen og yte assistanse under reisen.

Lagmannsretten er enig i at far og mor sammen i Den dominikanske republikk vil tilby tvillingene en bedre omsorgssituasjon enn om mor alene skal ha omsorgen for barna i Norge. De opplysningene som har kommet frem under ankeforhandlingen om far og hans sosiale situasjon, gjør at lagmannsretten ikke kan legge til grunn noe annet enn at tvillingene ved å reise til Den dominikanske republikk for å bo der sammen med sine biologiske foreldre, vil komme i en tilfredsstillende omsorgssituasjon.

Det knytter seg imidlertid stor usikkerhet til om dette omsorgsalternativet vil bli realisert. Mor har på direkte spørsmål fra lagmannsretten uttalt at hun ikke vil forlate Norge uten å kunne ta med seg datteren F. At denne betingelsen vil la seg oppfylle er – i hvert fall i overskuelig fremtid – ikke sannsynlig. F, som er ti år, bor i fosterhjem der hun har vært siden 2013. F har det godt i sitt fosterhjem. Hun har etter det opplyste selv ikke noe ønske om å flytte til Den dominikanske republikk sammen med sin mor. Lagmannsrettens eventuelle dom om at omsorgen for tvillingene skal føres tilbake til mor, vil ikke kunne endre Fs tilknytning til fosterhjemmet i Norge.

Dette betyr at lagmannsretten må legge til grunn en omsorgssituasjon der mor alene har omsorgen for tvillingene i Norge – i hvert fall for en så lang periode at dette må være det relevante utgangspunkt for vurderingen etter barnevernloven § 4-12 første ledd bokstav a. Mors evner som omsorgsperson for tvillingene uten støtte fra hennes ektemann og barnas biologiske far vil derfor ha avgjørende betydning i saken.

Mors omsorgsevne er som allerede nevnt, gjort til gjenstand for en omfattende saksbehandling hos barnevernsmyndighetene. Den starter med at Oslo kommune, bydel X, 4. mai 2007 mottar en bekymringsmelding fra Fs tante som blant annet gikk ut på at mor er «ustyrlig med penger» og at hun har «hysteriske sinne-anfall». Den ender med at fylkesnemnda i vedtaket 29. september 2014 legger til grunn at mor ikke vil «makte å skape den nødvendige struktur, trygghet og forutsigbarhet som små barn er helt avhengig av», at hun heller ikke vil «klare å gi barna tilstrekkelig utviklingsstøtte» og endelig at det ikke er «mulig å sette inn andre hjelpetiltak som kan bringe omsorgssituasjonen opp på et forsvarlig nivå uten at mor blir overvåket døgnet rundt». I den mellomliggende periode er mors omsorgsevne belyst gjennom en rekke hjemmebesøk hos mor, samtaler med mor og tiltaksplaner som har hatt tilknytning til datteren F. I tillegg til denne dokumentasjonen må lagmannsretten legge vekt på det umiddelbare inntrykket mor har etterlatt i sin forklaring og opptreden under ankeforhandlingen og forklaringene fra vitnene.

En samlet lagmannsrett finner at mors evner som omsorgsperson er under et forventet normalnivå. Det foreligger mangler i lovens forstand både i relasjon til den praktiske daglige omsorg og den personlige kontakt og trygghet som hun kan gi tvillingene. I en epikrise fra DPS Groruddalen datert 21. august 2013 har mor etter analyseverktøyet ICD-10 fått diagnosen F43.2 Tilpasningsforstyrrelse, det vil si at hennes personlighet er preget av en hemmet psykososial funksjon. Mor har liten skolegang og har ikke lært seg norsk til tross for at hun kom til Norge i 2005. For å uttrykke seg i relasjon til barnevernmyndighetene og andre myndigheter er hun avhengig av tolk. Barnevernmyndighetenes observasjoner av henne i samspill med barn viser at hun kan ha problemer med å fange opp barns behov og gi disse en adekvat oppfølging i handling. Hun kan «falle ut» i samvær og samtaler. Hun har redusert evne til å lytte til det som blir formidlet til henne fra hennes egne barn og andre. Hun er impulsiv og har redusert evne til å innse konsekvensene av egne handlinger og planer for fremtiden, hvilket har gitt seg utslag i uheldige valg av samboere og boforhold. Mors betingelse om å skulle ta med seg F for å flytte med tvillingene til far på Den dominikanske republikk er – etter lagmannsrettens syn – et utslag av den samme manglende evne til å forholde seg til det som er realistisk, og til det som framstår som et bedre alternativ for tvillingene og den samlede familie.

I synet på om de problemer som nå er beskrevet representerer så alvorlige mangler ved mors omsorgsevne at det ikke ved hjelpetiltak kan skapes en tilfredsstillende situasjon for tvillingene, har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

Lagmannsrettens flertall – de tre fagdommerne – er kommet til at det er overveiende sannsynlig at mor med hjelp og tiltak vil kunne skape en tilfredsstillende situasjon for tvillingene, jf. barnevernloven § 4-12 annet ledd.

Flertallet vil innledningsvis peke på at de problemer som er beskrevet når det gjelder omsorgen for tvillingene, i første rekke har sammenheng med at D var født svært liten og at det å få i ham nok mat var særlig utfordrende og kritisk. I tillegg kommer at det i denne situasjonen var ytterligere krevende for mor å ha omsorgen for to nyfødte etter å ha født med keisersnitt. Dette utgangspunktet er ikke noe som i seg selv kan belastes mors omsorgsevne.

Fra oppholdet på A-hus i tvillingenes første leveuke har mor fått gode skussmål for sin omsorg av tvillingene. I et notat fra barselavdelingen 27. mars 2014 heter det blant annet følgende:

Mor har tatt ansvar for barna ift tørrebleier og mat til måltider.

Det er ikke registrert noe spesielt annet.

Mor har satt på mobiltelefon vekking for å vokne for å gi barn amat.

Mor har vst fin oppfølging av barna.

Hun har endret adferd i positiv retning.

Hun var sliten til å begynne med, men noe som er helt vanlig.

Hun sier at mor er forberedt på og gitt uttrykk for at det kan bli vanskelig med to barn. Feks, i forhold til at den ene får mat, den andre gråter osv.

Mor viser adekvat oppfølging.

Mor reiser hjem i dag kl.14.00, men taxi.

Jordmor har snakket med helsesøster i dag, og hun kommer hjem til mor i morgen kl.10.00, for blant annet veiing.

I en senere uttalelse fra A-hus 25. juni 2014 innhentet fra barneverntjenesten, kommer det frem at

Kvinnen og hennes barn lå i avdelingen i 7 døgn f.o.m 20.03.14 t.o.m 27.03.14. Barselenheten har kun hatt kontakt med kvinnen under dette oppholdet. Kvinnen var forløst med keisersnitt og ble fulgt opp etter ordinær rutine etter operasjonen. Hun fikk ingen medisiner utover vanlig smertestillende medisin etter keisersnitt. Kvinnen ivaretok sine barn på en god måte under oppholdet. Hun ammet dem, ga dem tillegg og stelte dem selv. Hun viste kjærlig omsorg for barna, men hun ga innimellom uttrykk for å være sliten. Siste natten takket hun allikevel nei til avlastning av barna. Det er ikke dokumentert noe negativt i forhold til hennes omsorgsevne.

Mor ga selv uttrykk for bekymring til helsesøster om at D ikke sugde nok melk og hadde gått ned i vekt på det første hjemmebesøket 28. mars 2014. Helsesøsters og mors bekymring førte til at mor og tvillingene oppsøkte sykehuset samme dag. Det ble da konstatert at D til tross for vektnedgangen reagerte «adekvat» og var et «sprekt og vitalt» barn.

Mor og tvillingene ble likevel fulgt tett opp av barnevernstjenesten. Barnevernvakten meldte 30. mars 2014 om fortsatt bekymring for tvillingenes omsorgssituasjon. I den avsluttende vurderingen i meldingen fremkommer følgende:

Barnevernvakten har de siste to dagene sett mor og barna sammen i ca 3,5 time. Hun har skiftet på og stelt barna på en adekvat måte, og har vist oss skjemaet hvor hun fører opp hvor ofte og hvor mye de spiser. Barnevernvakten ser at mor får til å rape guttene etter måltidene, skifte på dem og gi de mat. Likevel kommer det også frem at mor strever noe med å få begge guttene til å spise samtidig, samt å følge med på hvor mye de faktisk spiser. Barnevernvakten mistenker at mor ikke produserer særlig melk enda, og at de ikke får mer enn noen milliliter av brystmelk. I dag var den største gutten uten teppe i nesten 1,5 time, og Barnevernvakten er bekymret over at mor ikke tok frem teppet og holdt ham varm i denne tiden.

Slik Barnevernvakten vurderer situasjonen bør noen observere samspillet mellom mor og barna over tid, både for å veilede henne og for å se om hun tar til seg denne veiledningen. Dette vil være avgjørende for å undersøke om mor evner å gi guttene forsvarlig og god omsorg.

Saken formidles videre til Barneverntjeneste i Y.

Denne bekymringen førte til tilbudet til mor om utredningsoppholdet på Aline, hvilket mor takket ja til.

Flertallets konklusjon så langt er at selv om situasjonen for tvillingene – særlig for D – av barneverntjenesten ble vurdert å være kritisk, er det naturlig å se dette mer som et utslag av et særlig fysiologisk behov hos D enn som utslag av mors reduserte omsorgsevne.

Mors omsorgskompetanse og hvordan dette påvirket tvillingene, var imidlertid ett av de mange forholdene som skulle utredes på Aline med sikte på å ta stilling til «hvilke tiltak som anbefales og begrunnelsen for dette». Aline konkluderte på grunnlag av ulike observasjoner allerede etter ti dager med at det forelå «alvorlig mangler i samspillet og den emosjonelle omsorgen som guttene får fra sin mor» og i hennes «organisering av den daglige praktiske omsorgen».

Flertallet vil ikke trekke i tvil at det forelå forhold ved mors oppfølging av tvillingene under oppholdet på Aline som talte for at de skulle sikres en annen omsorgsbase på kort sikt for å ta kontroll på mors problemer med mating. Etter flyttingen til beredskapshjemmet gikk D fort opp i vekt og hans fysiologiske behov for mat og vektøkning ga ikke lenger grunn til bekymring.

Flertallet mener likevel at oppholdet ved Aline gir et noe spinkelt og tilfeldig grunnlag for fylkesnemndas etterfølgende vedtak 29. september 2014 om omsorgsovertagelse. Alines observasjoner fant sted i løpet av en langt kortere periode enn de åtte til ti uker som er det vanlige. De fant sted under en periode der mor var både fysisk og psykisk redusert etter en tvillingfødsel med keisersnitt. Selv om mor i forbindelse med avtalen med å ta opphold ved Aline – og senere ved inntakssamtalen – ble gjort oppmerksom på at oppholdet var i utredningsøyemed og at mor selv måtte ta hånd om tvillingene, kan det ikke ses bort fra at mors forventninger om også å motta hjelp og avlastning for selv å hvile, kan ha bidratt til misforståelser og feiltolking. Flertallet mener at det å ha blitt gjort til gjenstand for utredning og observasjon så kort tid etter en vanskelig fødsel, må ha innebåret en ekstrabelastning for mor i en situasjon som allerede var krevende. Det er på dette punkt illustrerende at beredskapsmor i sin forklaring ga uttrykk for at det var nødvendig med omfattende hjelp for å ta hånd om tvillingene i den første tiden da de var i hennes hjem.

Flertallet har merket seg at det både i Alines bekymringsnotat av 20. mars 2014 og i fylkesnemndas vedtak er referert til at mor fra tidligere var vurdert som en uegnet omsorgsperson for F. Flertallet har derfor vurdert hvilken betydning denne forhistorien skal ha ved avgjørelsen av om mor også skal fratas omsorgen for tvillingene. Etter flertallets syn var mange av problemene med mors omsorg av F relatert til en annen situasjon enn den som er relevant for tvillingene. I perioden da mor alene hadde omsorgen for F, flyttet hun mye rundt og levde i forhold som var dårlig tilpasset det å ha omsorgen for en liten datter. Mor er i dag gift med tvillingenes biologiske far som ønsker å ta del i omsorgen av barna sine. Hun kan tilby en egnet bolig for tvillingene som ved hjemmebesøk 17. juni 2014 fremsto som «ryddig og pen». Mens mors tidligere livsførsel kunne være preget av overdrevet inntak av alkohol, har mor i dag tilknytning til en kristen menighet og har forklart at hun er avholdende fra alkohol og andre rusmidler. Flere av mors venner og bekjente fra menigheten ble ført som vitner under ankeforhandlingen. Det må på bakgrunn av denne bevisførselen legges til grunn at mor i dag har et bedre sosialt nettverk enn tilfellet var da hun hadde omsorgen for F.

De grunnleggende problemene knyttet til mors personlighet og sosiale evner er imidlertid ikke endret fra situasjonen med F. De kan sikkert fortsatt føre til at det kan oppstå problemer i mors omsorg av tvillingene. I motsetning til fylkesnemnda kan flertallet på grunnlag av forhistorien og den omsorg mor fikk anledning til å vise for tvillingene, ikke legge til grunn at disse problemer ikke lar seg avhjelpe gjennom veiledning og tiltak. Det er dokumentert at hjelpetiltakene hadde god virkning for omsorgen av F. I vedtak 5. februar 2009 heter det således blant annet følgende:

Barneverntjenesten ser at mor i svært stor grad har nyttiggjort seg råd og veiledning både fra barneverntjenesten og miljøarbeider. Jenta fungerer fint i barnehagen, og mor følger godt opp. Mor klarer å forholde seg til og forstå det norske samfunn. Mor føler selv at hun hat hatt utbytte av oppfølgning fra barneverntjenesten, men ønsker nå å avslutte saken.
Barneverntjenesten ser det derfor som naturlig at saken avsluttes.

I tilsvarende retning fremgår det vedtak 12. desember 2011 at:

Barneverntjenesten vurderer at mor har nyttiggjort seg av veiledningen fra miljøarbeider slik at hun og jenta har fått en bedre hverdag. Barneverntjenesten ser det som viktig at mor får hjelp fra enhet for psykisk helse eller fra psykolog ift sine bekymringer og tanker om selvmord. Mor ønsker ingen videre hjelp fra barneverntjenesten.

Også rapportene fra sykehuset og barnevernvakten i tvillingenes første levedager viser at mor er tilgjengelig for og har gjort seg nytte av råd og veiledning, og at hun også er i stand til å gi tvillingene kjærlig og nær omsorg.

Det er på det rene at da omsorgen for F senere i 2013 ble overført til et fosterhjem, hadde dette også sammenheng med mors manglende omsorgsevner. Men omsorgsovertagelsen var ikke begrunnet med at mor ikke hadde nyttiggjort seg hjelpetiltak. Omsorgsovertagelsen av F var begrunnet med at Fs omsorgssituasjon hos far var klart uholdbar, og at mor ikke framstod som en aktuell og alternativ omsorgsperson etter at hun i følge nemnda hadde vært «totalt fraværende på grunn av en lengre reise til sitt hjemland» og «utilgjengelig for kontakt i to måneder».

Etter en samlet vurdering av det hendelsesforløp og de momenter det nå er redegjort for, kan ikke flertallet legge til grunn at det er nødvendig med omsorgsovertagelse av tvillingene, jf barnevernloven § 4-12 annet ledd. På samme måte som tingretten er flertallet kommet til at de problemer som måtte oppstå i mors omsorg av tvillingene kan avhjelpes i form av oppfølging/veiledning og noe avlasting, f eks i form av å kombinere oppnevning av en tilsynsfører og en hjemkonsulent etter barnevernloven § 4-4 annet ledd. Omsorgssituasjonen vil også kunne bedres dersom tvillingene kan få opphold i en barnehage for å lære seg norsk. I Prop 72 L (2014-2015) er det for øvrig fremmet forslag om å endre barnevernloven § 4-4 slik at det blir gitt en utvidet adgang til å pålegge hjelpetiltak. Bakgrunnen for lovforslaget er blant annet et ønske om å forebygge mer inngripende tiltak som omsorgsovertakelse. Flertallet mener etter dette at det ikke kan legges til grunn at omsorgssituasjonen ved en tilbakeføring til mor vil være «forholdsvis klart uholdbar», jf Innst.O.nr.80 (1991-1992) side 21. Vilkårene for omsorgsovertagelse er da ikke oppfylt.

Flertallet peker også på at en tilbakeføring av omsorgen til mor – til tross for et uavklart spørsmål om mor vil bli værende i Norge eller flytte til Den dominikanske republikk – i det minste gir mulighet for at far kan få et normalt samvær med sine barn slik han har en rett til. Også dette momentet trekker i retning av at en omsorgsovertakelse av tvillingene bør unngås.

Flertallet legger til at en tilbakeføring av omsorgen til de biologiske foreldrene, slik resultatet vil bli etter tingrettens dom, fremstår som den beste løsningen for tvillingene. Tvillingene er riktignok utvilsomt plassert i et godt fosterhjem. Det vil innebær en belastning for dem å bli ført tilbake til mor som omsorgsperson. Denne belastningen og mors omsorgsproblemer er likevel ikke større enn at de vil bli oppveid av fordelene ved at tvillingene kan vokse opp hos sitt biologiske opphav. Flertallet vurderer at en tilbakeføring av omsorgen vil være til beste for tvillingene, jf barneloven § 4-1 første ledd.

Flertallet er derfor blitt stående ved at anken skal forkastes.

Lagmannsrettens mindretall – de to meddommerne – er kommet til at mor selv med hjelp og tiltak ikke vil kunne skape en tilfredsstillende livssituasjon for tvillingene, jf barnevernloven § 4-12 annet ledd.

Mindretallet har lagt avgjørende vekt på at mors problemer med å gi omsorg for barn har bestått uendret i en lang periode. Det er fremkommet opplysninger som kan tyde på at t mor har hatt en traumatisk oppvekst og hun er diagnostisert med en tilpasningsforstyrrelse. Denne forstyrrelsen kan innebære at en ustabil personlighet.

Det er også kommet frem at mor har gått til psykolog i hjemlandet og at hun har gitt uttrykk for at hun i dag ikke har psykiske problemer. Mindretallets vurdering er at mor synes å ha begrenset innsikt psykiske helse og at hun bagatelliserer de utfordringer hun har møtt på dette plan. Dette representerer etter mindretallets vurdering en klar risikofaktor.

Det dreier seg på denne måten om alvorlige omsorgsproblemer knyttet til mors personlighet og mangel på intuitive evner i relasjon til barns behov. Etter mindretallets syn kan det ikke legges til grunn som sannsynlig at disse problemene kan avhjelpes i form av oppfølging av mor og iverksettelse av hjelpetiltak. Alines observasjoner av samspillet mellom mor og tvillingene er konsistente med observasjoner hos barnevernmyndigheten helt tilbake til 2007. Til tross for at mor har mottatt omfattende bistand underveis blant annet i form av en rekke tiltaksplaner, viser Alines utredning av mor under oppholdet der at de grunnleggende problemene med mors omsorgsevne fortsatt består. Mindretallet kan ikke se at det er grunnlag for å trekke observasjonene til Aline i tvil som følge av at mor var fysisk redusert under oppholdet og hadde forventinger til oppholdet som ikke ble innfridd. Observasjonene har sammenheng med mors personlighet og psykiske tilstand.

Mindretallet slutter seg på denne bakgrunn til fylkesnemndas begrunnelse i vedtaket 29. september 2014 der det blant annet heter følgende:

Heller ikke et lengre opphold på et familiesenter vil være tilstrekkelig. Det vises blant annet til det vitnene fra Aline har forklart om mors omsorg for barna da hun oppholdt seg der.

Om mulig veiledning av mor vises til Aline familieavdelings oppsummeringsnotat av 10.04.14:

Avdelingen vurderer at mor har manglende innlevelse, empati og intuitiv omsorg for barna. Dersom endring skulle være mulig, vil det kreve stor motivasjon fra mor og omfattende veiledning over lang tid. Dersom gutten skal være under mors omsorg i denne perioden kan dette føre til skjevutvikling. Ut fra avdelingens erfaringer er mor lite interessert i, og har i liten grad nyttiggjort seg veiledningen hun har fått. Ut fra guttens perspektiv vurderes derfor videre veiledning som risikofylt.

Det er etter nemndas syn heller ikke mulig å sette inn andre hjelpetiltak som kan bringe omsorgssituasjonen opp på et forsvarlig nivå uten at mor blir overvåket døgnet rundt. En slik ordning vil ikke være i samsvar med barnevernlovens prinsipper og uforenlig med barnets krav på stabilitet og kontinuitet i omsorgen.

Det vises også til de tiltak mor har hatt tidligere da hun hadde omsorg for datteren F. Mor har fått omfattende hjelpetiltak tidligere år for å bedre sin omsorgsevne og sensitivitet.

En tilbakeføring av omsorgen til mor vil ikke være til beste for tvillingene, jf barneloven § 4-1 første ledd.

Mindretallet er derfor blitt stående ved at Oslo kommune skal frifinnes for ankemotpartens krav om at fylkesnemndas vedtak skal oppheves. Fylkesnemndas vedtak bør bli stående.

I samsvar med flertallets votum avsies det dom for at anken forkastes.

Lagmannsrettens dom går ut på at tvangsvedtaket skal oppheves og dommen får med mindre retten skulle bestemme annerledes, virkning straks, jf tvisteloven § 36-9. Den ankende part har ikke nedlagt subsidiær påstand om at dommen ikke skal gis foregrepet tvangskraft. Spørsmålet om utsatt tvangskraft ble ikke berørt av partene under ankeforhandlingen. Dette forhindrer ikke at retten – etter å ha forelagt spørsmålet for partene – kan treffe slik avgjørelse. Lagmannsretten mener at lovens hovedregel bør gis anvendelse og har derfor ikke tatt spørsmålet opp med partene. Saken er nå grundig prøvd i to rettsinstanser med samme resultat. Etter lagmannsrettens syn foreligger det ikke lenger tilstrekkelige tungtveiende grunner til å utsette den avgjørelsen som både tingretten og lagmannsretten har kommet til etter en omfattende og umiddelbar bevisførsel. Tvillingene har vært borte fra mor i over et år og de bør i lys av de rettsavgjørelser som er truffet, føres tilbake til mors omsorg. Lagmannsretten har tillit til at mor, barnevernmyndigheten og fosterforeldrene vil legge til rette for at en tilbakeføring kan gjennomføres på en skrittvis og skånsom måte for tvillingene.

Dommen er avsagt med slik dissens som det er redegjort for ovenfor. 

 

Domsslutning

Anken forkastes.