Samvær mellom A og de to barna

Barneloven § 42 første ledd fastsetter som en klar hovedregel at barn har rett til samvær med begge foreldre, selv om foreldrene bor hver for seg. FNs barnekonvensjon pålegger statene en plikt til å respektere den rett et barn som er adskilt fra en av foreldrene har til å opprettholde personlige forbindelser og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig, med mindre dette er i strid med barnets beste, jf.barnekonvensjonen artikkel 9 nr. 3. Det samme følger av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 8, om retten til familieliv.

Etter barneloven § 48 skal en avgjørelse om samvær først og fremst rette seg etter det som er best for barnet. Hvis samvær ikke er til det beste for barnet, skal retten fastsette at det ikke skal være samvær, jf. barneloven § 43 første ledd tredje punktum. Denne regelen er absolutt, og kom inn i loven ved lov 7. april 2006 nr. 6. Det skal ganske tungtveiende grunner til for å nekte samvær mellom en forelder og et barn, se Rt-2013-1329 avsnitt 36 flg. og Innst. 374 L (2012-2013) side 5. I forarbeidene til lovendringen i 2006 står det blant annet følgende, se Ot.prp.nr.103 (2004-2005) side 54:

Bestemmelsen tydeliggjør at det ikke skal tilkjennes samvær dersom dette ikke er til barnets beste. Det er et grunnleggende utgangspunkt at barnet skal kunne opprettholde kontakt med begge sine foreldre selv om de lever hver for seg. Det er ikke ment å endre på dette utgangspunktet. Tilføyelsen innebærer imidlertid en presisering av at det er en forutsetning for samvær at dette må anses å være til barnets beste, og tar særlig sikte på situasjoner hvor barnet har vært utsatt for, eller det er fare for at barnet vil bli utsatt for, overgrep. Med overgrep forstås psykisk eller fysisk vold eller seksuelle overgrep. Overgrep omfatter også det å være vitne til vold, som kan ha påført barnet skader og medført at barnet er redd for samværsforelderen. Dette er nærmere omtalt i kap. 5.1.

Ved vurderingen av om det skal være samvær, kan blant annet følgende momenter få betydning: foreldrenes atferd innbyrdes og overfor barnet, graden av voldeligheten, alvoret av virkningene for barnet og den som har barnet fast boende hos seg, den voldeliges evne til å erkjenne atferden og behovet for endringer, samt villigheten til reelt å anstrenge seg for å gjøre noe med det. Det vil også være et relevant moment om den som har barnet boende fast hos seg har fått alvorlige psykologiske eller følelsesmessige skader som følge av volden, slik at både denne og barnet trenger tid til å komme seg over traumet. Dersom den som har barnet boende fast hos seg har utviklet angst i forhold til den som ønsker samvær i en slik grad at et eventuelt samvær går ut over evnen til å fungere som omsorgsperson for barnet, kan dette også få betydning.

Det må videre tas hensyn til at et samlivsbrudd ikke alltid medfører at volden mellom partene opphører, jf. omtale under kap. 5.1. I de tilfeller den som har barnet boende fast hos seg bor på sperret adresse, må det tas hensyn til at et eventuelt samvær gjennomgående må antas å medføre at beskyttelsestiltaket mister sin virkning. Dette kan tilsi at samvær nektes helt. Avgjørelsen vil blant annet kunne avhenge av det trusselbildet som foreligger, samt om det er vedkommende som ønsker samvær som utgjør trusselen eller en tredjeperson. ..

Dette er lagt til grunn i en rekke avgjørelser fra Høyesterett, se blant annet Rt-2010-216 avsnitt 32-34 med videre henvisninger.

I forbindelse med en lovendring som trådte i kraft 1. januar 2014 (lov av 21. juni 2014 nr. 62) er det i forarbeidene (Innst. 374 L (2012-2013)side 2) uttalt at:

… departementets forslag og merknader i proposisjonen samlet sett vil bidra til å senke terskelen for når domstolen skal/bør fastsette at det ikke skal være samvær, … . Departementet forutsetter at domstolen i større grad skal avgjøre samværssaker ut fra forholdene her-og-nå, … .

I samme innstilling side 5 uttales følgende om betydningen av at bostedsforelderen lever på sperret adresse:

Departementet tydeliggjør med dette at det i tilfeller der en forelder har utsatt bostedsforelderen og/eller barnet for slike trusler at det er iverksatt beskyttelsestiltak, ikke bør fastsettes samvær.

Etter lagmannsrettens syn er det ikke risiko for at A vil utsette barna for vold eller lignende under samvær. Han har tilstrekkelig samværskompetanse til å ha et begrenset samvær, i hvert fall med tilsyn. Det er like fullt flere forhold som gjør at samvær mellom A og barna ikke vil være til barnas beste nå.

Tingretten har gjort grundig rede for As uakseptable atferd i hjemmet siden før barna ble født og fram til Doseh og barna den 16. mai 2012 flyttet til beskyttet, senere sperret, adresse. Lagmannsretten legger som tingretten til grunn at A ikke har utøvd vold mot B eller barna, men at han har knust gjenstander og vinduer i hjemmet og oppført seg skremmende mens barna har vært til stede i leiligheten. Siden mars 2006, da det eldste barnet var under ett år gammelt, har barnevernet gjennomført flere undersøkelser i familien. Bekymringsmeldingene til barnevernet kom fra helsestasjonen, naboer og politiet, og har primært vært knyttet til krangling og bråk mellom foreldrene. Det har vært gjennomført familieveiledning i to omganger. Siste gang, våren 2012, var målsettingen å oppnå at B «skjermer barna fra far og ser nødvendigheten i det», slik det fremgår av sluttrapport 8. februar 2013. Lagmannsretten legger, på samme måte som tingretten, til grunn at B har vært redd for A og at barna – i hvert fall det eldste barnet – har merket at hun har vært redd. Det eldste barnet har også selv vært skremt av As atferd. Lagmannsretten er enig med tingretten i at denne oppførselen fra far i hjemmet innebærer et overgrep mot barna.

Tingretten har redegjort for, og partene har ikke bestridt, at det eldste barnet hadde behov for særskilt oppfølgning før B flyttet til sperret adresse. Tingretten skriver følgende om dette:

Det fremgår av sakens dokumenter at C har hatt behov for særskilt oppfølging. Det vises blant annet til spesialpedagogisk plan fra X bydel fra mars 2011. Der fremgår det at han har vansker med sosioemosjonell fungering og konsentrasjon/oppmerksomhet. Retten vurderer det som mest sannsynlig at det har sammenheng med utrygghet som C har opplevd knyttet til fars oppførsel i hjemmet. Det støttes blant annet av at C nå – etter at han, mor og søster ikke lenger har kontakt med far – klarer seg greit på skolen og ikke er underlagt særskilt oppfølging.

Situasjonen i dag er at gutten fortsatt ikke har behov for særskilt oppfølgning. Han klarer seg greit på skolen, har venner og er aktiv i idrett. Etter at B har etablert seg på nytt på sperret adresse har barnevernet ikke sett behov for undersøkelser eller tiltak. Den rettsoppnevnte sakkyndige observerte ikke noe i forbindelse med sin samtale 15. desember 2014 med det eldste barnet som gir grunnlag for bekymring.

A har ikke bestridt at han har oppført seg uakseptabelt, men mener at dette i hovedsak skyldes rus, arbeidsløshet og at han ble presset av familien til å gifte seg. Han mener at han er kommet over i en annen livssituasjon hvor det ikke lenger er risiko for at han vil oppføre seg slik at han ikke kan ha samvær. Han har i retten gitt uttrykk for at han ikke vil motsette seg skilsmisse, verken i henhold til norsk rett eller etter iransk rett/skikk.

A har siden desember 2013 vært i ulønnet arbeidstrening hos Bydelsrusken i Bydel X. Derfra får han gode skussmål, og det har ikke vært episoder med trusler, skadeverk eller frammøte i ruspåvirket tilstand. As fungerende fastlege har i sin forklaring for lagmannsretten forklart at A i perioder har levert urinprøve med sikte på rustesting. Med to unntak, ett i 2013 og ett i 2014, har han levert «rene» urinprøver. Lagmannsretten legger på denne bakgrunn til grunn at A – med unntak for noen få «sprekker» – har klart å slutte å bruke amfetamin. Han har også fått en langt større stabilitet i hverdagen ved at han over tid har vært i arbeid 2-4 ganger i uken med sikte på å få tilstrekkelig arbeidstrening for ordinært lønnet arbeid.

Etter lagmannsrettens vurdering er det imidlertid flere forhold som gir grunn til bekymring for om endringen er tilstrekkelig stabil. De siste månedene har frammøtet til arbeidet vært mindre stabilt, og har noen uker vært helt nede i én gang i uken. A hadde en sprekk i mars 2015. Han har de siste månedene gått noe sjeldnere til støttesamtaler hos fastlegen. Lagmannsretten ser det også som bekymringsfullt at han er kommet i konflikt med sin søster og en tidligere kjæreste i en slik grad at han ble anmeldt og ilagt besøksforbud i to omganger overfor søsteren. Anmeldelsene er henlagt og det er uklart for lagmannsretten hva som faktisk har skjedd. A har forklart at uoverensstemmelsen med søsteren gjaldt penger, og at dette løste seg. Han har ikke, og ønsker heller ikke, kontakt med andre i familien enn moren, til tross for at flere søsken og faren bor i Norge og Sverige. Uansett viser anmeldelsene og ileggelsene av besøksforbud etter lagmannsrettens vurdering at A fortsatt kan reagere altfor sterkt hvis han opplever seg respektløst behandlet. Dette inntrykket forsterkes av forklaringen til vitnet Oma fra Bydelsrusken. Han forklarte at han tidligere har hatt samtaler med A om at han må tøyle sinnet i slike situasjoner, selv om Oma i den senere tid ikke hadde observert dette som noe problem.

Barnets mening om samvær skal tillegges vekt, se barneloven § 31. Hvor stor vekt barnets mening skal tillegges vil variere med barnet alder og modenhet. Lagmannsretten har oppnevnt sakkyndig som har hatt en samtale med det eldste barnet, som nå er 9 ½ år gammelt. De snakket sammen hjemme hos B, på tomannshånd inne på guttens rom. Gutten fortalte både om hyggelige minner og om at faren noen ganger var skummel. Han sa at «… jeg tror det er litt bra å møte ham. Kanskje én gang eller flere ganger … ». I sin vurdering av samtalen har det sakkyndige skrevet følgende:

C var velvillig til å snakke med undertegnede og ga adekvate svar på spørsmål. Vurdert ut fra måten han snakket på og svarene han ga virket han ikke påvirket av moren. Undertegnede fikk inntrykk av at C fungerte aldersadekvat. Han var noe urolig motorisk når samtalen omhandlet faren og snakket mer åpent og på eget initiativ når han fortalte om sine leker og kontakten med vennene. Undertegnede fikk inntrykk av at C hadde både gode og dårlige minner om faren, at han hadde lyst til å møte ham men visste ikke helt på hvilke betingelser.

Det yngste barnet har ikke noe minne om faren og er for lite til å kunne ha synspunkter vedrørende samvær.

Lagmannsretten tar utgangspunkt i at barna skal bo fast hos sin mor, og at det er til barnas beste at deres omsorgssituasjon hos moren fortsatt er god og stabil. Lagmannsretten er ikke i tvil om at B fortsatt er redd for A. Politiet har gjort en fornyet vurdering av om det er behov for at hun bor på sperret adresse slik at A ikke skal kunne vite hvor hun og barna bor. Det er ikke kommet fram opplysninger som taler for at politiets vedtak ikke er saklig og tilstrekkelig fundert.

Dersom det skal gjennomføres samvær må det realistisk sett legges til grunn at barna før eller siden vil gi opplysninger som kan røpe hvor de er bosatt. Dette kan være navnet på skolen eller barnehagen, navnet på idrettslag sønnen er tilknyttet, fullt navn på venner, gateadresse, hvor langt fra møtestedet de bor osv. Som den rettsoppnevnte sakkyndige opplyste, tilsier alminnelig erfaring at det er en belastning for barn å måtte holde noe hemmelig. Det vil derfor være belastende for barna om de skal måtte tenke på at de ikke må forsnakke seg under samvær med faren. Lagmannsretten mener videre at det er grunn til regne med at B vil bli sterkt preget av det dersom A får vite hvor hun bor, og at barna vil merke dette. Selv om barna nå har en god omsorgssituasjon hos sin mor, tilsier forhistorien helt fra det eldste barnet ble født at situasjonen ikke er robust.

Som nevnt foran, vil den klare hovedregelen være at det ikke skal være samvær når omsorgsforelderen bor på sperret adresse på grunn av den andre forelderens forhold, slik som i denne saken.

Etter en samlet vurdering er lagmannsretten kommet til at ulempene ved samvær klart overstiger fordelene slik situasjonen er i dag. Lagmannsretten har vurdert om tilsyn vil veie tilstrekkelig opp for ulempene ved samvær, men har kommet til at tilsyn ikke vil være tilstrekkelig slik denne saken ligger an.

Spørsmålet om felles foreldreansvar

Lagmannsretten tar utgangspunkt i at barna skal bo fast hos sin mor, og at det er til barnas beste at foreldreansvaret organiseres slik at deres omsorgssituasjon hos moren fortsatt er god og stabil.

Foreldre som har vært gift har felles forelderansvar også etter de har flyttet fra hverandre, med mindre særlige grunner tilsier at den ene av foreldrene bør ha foreldreansvaret alene. En mor eller far vil ikke få foreldreansvaret alene bare fordi vedkommende motsetter seg felles foreldreansvar. Avgjørelsen må treffes ved en konkret vurdering hvor det enkelte barns interesser og behov står i fokus, jf. Rt-2003-35 avsnitt 33.

Lagmannsretten er enig med tingretten i at B bør ha foreldreansvaret for de to barna alene. Delt foreldreansvar, slik situasjonen er mellom partene i dag, vil svekke morens omsorgsevne og vil ikke være til barna beste, jf. barneloven § 48. Felles foreldreansvar forutsetter at foreldre kan samarbeide om viktige beslutninger, og forutsetter et visst minimum av kommunikasjon. Det er videre vanskelig å se for seg at A skal kunne få opplysninger om barna fra henholdsvis skole og barnehage uten at det kommer fram hvilken skole/barnehage de går ved. I tillegg kommer at A i dag ikke kjenner barna og deres behov, interesser m.v. godt nok. Det foreligger derfor særlige grunner som tilsier at moren, i alle fall inntil videre, skal ha foreldreansvaret alene.

Anken har ikke ført fram.

Sakskostnader

Ankemotparten har vunnet saken, og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første og andre ledd krav på full dekning av sakskostnadene både for tingretten og lagmannsretten. Begge parter har hatt fri sakførsel. Lagmannsretten er kommet til at ankeparten bør fritas for kostnadsansvaret for tingretten, idet tungtveiende grunner gjør det rimelig med unntak fra hovedregelen, jf. § 20-2 tredje ledd. Saken har stor velferdsmessig betydning, og i saker etter barneloven bør det være større rom for unntak fra kostnadsansvaret enn ved andre sakstyper, se blant annet Schei m.fl., Tvisteloven (2. utgave) side 712.

Lagmannsretten mener imidlertid at A burde slått seg til ro med tingrettens dom. Både tingretten og lagmannsretten har etter grundig vurdering vist til at det er skjedd en positiv utvikling hos A som kan tilsi at han på sikt kan ha kontakt med barna, særlig når eldste barnet er blitt eldre og mer robust, men at det foreløpig ikke er til barnas beste at han har samvær eller del i foreldreansvaret. Ikke minst er det av betydning at B fortsatt har vedtak om sperret adresse. Han bør derfor dekke Bs/det offentliges sakskostnader for lagmannsretten. Advokat Holm Larsen har lagt fram kostnadsoppgave basert på hva som dekkes under bevillingen av fri sakførsel. Sakskostnadene fastsettes til 44 962,50 kroner, som i sin helhet er salær. Advokat Holm Larsens salær fastsettes særskilt i henhold til oppgave som hun sender inn til lagmannsretten.

Dommen er enstemmig. 

Domsslutning: