Solveig Home, ministeren fra bame-, likestillings og inkluderingsdepartementet, besøkte Tønsberg uken før påske. Det gjorde også Marta (48), som var beboer på mødrehjemmet Vilde i Horten.
Det var mange tilhørere som hadde kommet på foredrag til Solveig Horne, for å høre henne skissere om veien videre for barnevernet. Få hadde forventet innlegget til Marta, en 48 år gammel kvinne fra Tønsberg, mor til en voksen sønn og en sønn på fire år med hørselshemming. Hun har bodd på mødrehjemmet Vtlde
siden slutten av januar frem til nylig. Byavisa og Inger Lexow fra Frp dro på. besøk mens Marta var på Vilde.
– Dette er sjokkerende, sa Inger Lexow etterpå.
– Da jeg på møtet i Utvalget for barn og unge i Tønsberg den 26. mai og tok opp spørsmålet om hvorledes Tønsberg Kommune kvalitetssikrer en institusjon som Vilde, svarte kommunalråd Pål Thalmann at det er
Fylkesmannens ansvar· og at jeg kan ta kontakt med ham. Sett i sammenheng med skjebnen både til dem som sendes dit av barnevernet i Tønsberg kommune og de store kostnadene som er forbundet med hver enkelts opphold, syntes jeg dette er en altfor lettvint ansvarsfraskrivelse. Vi har siden jeg tok opp problemet
med barnevernets handlingsmønster for et år siden, avdekket mange kritikkverdige forhold, både på grunn av dagens lovverk og, dessverre, maktmisbruk hos den enkelte saksbehandler. Slik jeg ser det, handler det om en alvorlig systemsvikt.
Verdensvant
Marta og sønnen er nå hjemme igjen, men fortsatt under barnevernets tiltak.
– .Jeg har ikke behov for oppfølging fra dem . .Jeg har behov for at sønnen min skal få den hjelpen han trenger i audiopedagogikk og at jeg selv får fortsette å lære meg døvespråk for at vi skal kommunisere godt sammen. Der var vi på god vei da barnevernet grep inn og gjorde endringer i livet vått, sier Marta, som opprinnelig er polsk.
– Barnevernet sa til meg at jeg burde akseptere tilbudet om opphold her, for ellers kunne de ikke garantere om sønnen min ville fortsette å være hos meg. Matta er kjent for mange i Tønsberg gjennom yrket sitt i frisørbransjen. Hun er også stylist og skjønnhetspleier, og har bodd mange steder rundt i verden. En periode drev hun firma med 60 ansatte i Polen, og høyden på karrièren var da hun var stylist i Baywatch-serien som har gått på tv over hele verden. Marta er en ressurssterk og verdensvant kvinne med stor varme som er oppdratt til å hjelpe andre før hun tenker på seg selv. Hun kom til Norge for åtte år siden fordi hun har tre søstre og en bror, samt en voksen sønn som bor og jobber her.
Utagerende
Det ble tidlig klart at sønnen var hørselshemmet, og Marta har sørget for at han fikk den hjelpen han trengte. Da han begynte i barnehagen, fikk han audiopedagog et par timer i uka. Det var ikke nok. Sønnen ble utagerende og sint fordi han ikke forsto eller ble forstått.
– Jeg maste i ett år før jeg endelig fikk utvidet tilbudet i september 2014. Og etter at han fikk mer undervisning, knakk han språkkoden og begynte å forstå og bli forstått. Han ble en helt annen gutt, mye roligere, blid, leken og utforskende, sier Marta. Selv har hun tatt intensivt kurs i tegnspråk, og skal fortsette med det til hun behersker alt. Marta kontaktet barnevernet i en periode da hun var fryktelig sliten av å mase om utvidet undervisning til sønnen. En rekke andre faktorer spilte også inn, samlivsbrudd, sykemelding, dårligere økonomi, boforhold og sønnens pustebesvær på grunn av alvorlig astma, gjorde at hun sov dårlig. Barnevernet konkluderte med en tiltaksplan hvor et lengre opphold på Vilde mødrehjem var et av tiltakene.
Overvåkning
– Dette er ikke tiltak og hjelp, dette er overvåkning. Jeg kom hit med forventning om at de ville intensivt bidra til å rette på det som er feil og oppmuntre det som er riktig. At de ville hjelpe min sønn og meg til å fungere
bedre med tanke på hans hørselshemming. Sånn er det ikke. De observerer og skriver rapporter der de fremhever det negative med påstander basert på enkelthendelser av vanlig stell og samspill med barnet som overleveres til barnevernet, som da skal konkludere ut i fra det, sier Marta.
– Overvåkningen føles som et fengsel og som tortur. Mødrene her er redde konstant, for barn blir hentet fra mødrene sine foran øynene våre, og vi tenker bare «når tar de mitt barn?».
Jeg sover minimalt om nettene, må hele tiden sjekke at sønnen min er i sengen sin, og skvetter hvis noen banker på døra. Dette går utover meg som menneske, og som mor. Jeg er nedbrutt av redsel og mangel på søvn. Fremover har barnevernet besluttet at hun skal ha oppfølging, det vil si at barnevernsvakten skal komme på uanmeldt besøk et par ganger i uka, samt regelmessige samtaler.
– Det jeg hadde trengt, var en selvvalgt terapeut som kunne ha hjulpet meg til å bearbeide traumene som barnevernet har påført meg gjennom tiltaket Vilde, sier Marta.
Home på besøk
Solveig Horne var også på besøk på mødrehjemmet i Horten. Men hva fikk hun se?
– Hun fikk se en helt annen side enn det vi erfarer her, sier Marta.
-Det var blomster på bordet, alt var fint, og vi hadde ikke lov til å snakke med henne. Vi mødrene
kunne ha fortalt henne hvordan vi opplever oppholdene her, hun kunne fått innblikk i vår hverdag
på hjemmet. Marta forteller om samtaler med psykologer og ansatte som gjør henne rett og slett psykisk
nedbrutt. Om hun viser styrke som det sterke mennesket hun er, blir det straks knust og stemplet
som lite medgjørlig.
– Jeg startet med å fortelle psykologen åpenhjertig hvordan jeg følte det og hadde det, noe som ble brukt i rapporter og videresendt barnevernet. Jeg mener det er brudd på taushetsplikten mellom behandler
og klient, derfor vil jeg ikke si mer, sier Marta.
– Og da blir jeg stemplet lite medgjørlig. Men alt jeg sier blir brukt i mot meg, som om de
samler opp bevis for å ta fra meg sønnen min.
Reiste hjem
Marta ba flere ganger om å få reise, men da fikk hun beskjed om at det blir notert i journalen, altså et negativt punkt. Fredag før påske ble hun innkalt til et møte, og da fikk «frigivelse». Hun kunne reise hjem, med sønnen.
– Nå er jeg glad for at jeg kan ta med meg sønnen min og komme tilbake til livet vårt, sier Marta.
– Som hørselshemmet har han utviklet sterke visuelle sanser, og han ser veldig fort på meg om jeg blir lei meg eller er redd. Og det har han sett altfor mye av mens vi har bodd her. Jeg håper det endrer seg snart,
og at myndighetene forstår at dette tiltaket ikke er konstruktivt.
– Mange som reiser herfra med barnet sitt sliter med søvn og mareritt i flere år etterpå, sier Marta.
– Jeg håper jeg skal klare å legge dette bak meg.
Skrevet av Bente Wemundstad
Leave a Reply