Foto: Privat
Av Ken Joar Olsen, far med barnevernserfaring, part i en av EMD-sakene
Noen foreldre har utsatt barna sine for så mye forferdelig at de ikke bør ha noe særlig kontakt. Men slike saker bør ikke være førende for alle andre, der det er barnets rettighet å treffe foreldrene oftere.
Norge har hatt en barnevernspolitikk som i stor grad har fratatt plasserte barn deres rett til familieliv fordi normen har vært svært få samvær i året. For dette er Norge dømt i 13 saker i EMD. Både departement og rettsapparat har formidlet at kritikken fra EMD tas på alvor. Det er alvorlig at fosterforeldre i et debattinnlegg oppfordrer Norge til å fortsette å bryte menneskerettighetene til både barn og foreldre. Innlegget fremviser en svart-hvitt-forståelse, der barna utelukkende er trygge i fosterhjemmene, men utrygge på foreldre. Det hevdes økt samværsmengde fører til ustabilitet og vegrende barn. Kronikken bidrar til økt polarisering og setter foreldre og barns rettigheter opp mot hverandre.
I saker der barn er plassert er det sterke følelser, og en «krig» om hvem som eier sannheten. Fosterforeldre kan ikke ensidig kreve definisjonsmakt over hva som er «barns beste», de er også aktører som tjener penger eller har emosjonelle interesser i barnet.
Noen barn har sterkt behov for en ny omsorgsbase, andre barn er uriktig plassert ut av hjemmet. Det er påfallende at etter økt kritikk mot barnevernet fra både EMD, granskninger og fagpersoner har antall omsorgsovertakelser gått kraftig ned (Statistikk fra Bufdir). Det tyder på at mange av omsorgsovertakelsene har vært unødvendige, for så mye har vel ikke foreldrenes omsorgsevner endret seg på kort tid?
Reaksjoner etter samvær kan ha langt flere årsaker enn at barnet ikke vil eller ikke har det bra sammen med foreldre sine. Noen barn savner foreldrene sine slik at de blir syke og skjønner ikke hvorfor de ikke kan bo sammen med dem. Andre blir fortalt at foreldre ikke kan passe på dem, og at det må være tilsyn under samvær. Samvær foregår ofte på lokaler hos barnevernet, barnet tas ut av sin hverdag og foreldre og barn settes i en kunstig situasjon. Dette i seg selv påvirker et lite barnesinn og kan føre til reaksjoner i forbindelse med samvær.
Mange større barn og ungdommer vil oppleve slike rammer som ubehagelige og sære, og det kan i seg selv føre til at de ikke ønsker å treffe mamma eller pappa. Barns opplevelser av samvær blir preget av forholdene rundt, og kan ikke kun tilskrives dårlige erfaringer med foreldre. Noen barn med spesielle utfordringer reagerer på endringer generelt, og vil dermed også ha reaksjoner etter å ha truffet foreldrene sine. Og ikke minst, fosterforeldre har også et stort bidrag inn her. Noen fosterforeldre er redde for å miste barnet, og ønsker ikke samvær, eller ønsker ikke at barnet skal ha et godt forhold til sine foreldre. Deres egen redsel og forestillinger om foreldre vil kunne gi emosjonell smitte til barnet. Fosterforeldre får ofte mye opplæring i traumeforståelse, skjerming og retraumatisering, og dette vil prege deres forståelse av barn, foreldre, samvær og reaksjoner.
Barn rammes hardt av Norges nye praksis etter EMD-sakene
Alt dette kan føre til at det blir vanskelig for barn med samvær, og dette er et område barnevernet må jobbe langt mer med enn det er gjort hittil. Konsekvensen er ellers at barnet mister sin familie, sitt språk, sin identitet og forståelse av seg selv. Derfor er det slett ikke et maktovergrep å ansette «samværsmotivatorer», det er heller å ta barns behov og rettigheter på alvor.
Det er grunnleggende i norsk barnevernslovgivning at barn i hovedsak skal vokse opp i sin egen, biologiske familie. Det gjelder også barn som er plassert utenfor hjemmet, for eksempel i fosterhjem. Det er fordi det vurderes som «barns beste» og det finnes mye dokumentasjon på at det faktisk er bra for de fleste barn. I dette lyset er EMD-avgjørelsene riktige og viktige å respektere. Norge har sviktet barna på disse områdene, og barna har da blitt fratatt muligheten for en oppvekst i sitt eget hjem. Fosterhjemsomsorg er ikke et gode i seg selv, men et nødvendig onde når biologiske foreldre svikter eller ikke kan ha omsorgen. Men også fosterhjemsomsorg er forbundet med risikofaktorer. Hyppige flyttinger, manglende tilhørighet, vold, seksuelle overgrep og forskjellsbehandling er noe vi vet forekommer. I tillegg mister mange fosterbarn kontakten med fosterhjemmet som voksne, og da står de ofte uten nettverk om ikke kontakten med biologiske foreldre er ivaretatt.
Jeg merker meg videre at fokuset til fosterforeldre om skadelige samvær ikke overraskende er noe som gir gjenklang hos Bufetat. Det arrangeres kurs i hvordan fosterforeldre skal gjenkjenne «samværsreaksjoner» og registrere disse på spesielle skjemaer. «Den som leter skal finne» heter det. Skjemaet i seg selv legger jo opp til at fosterforeldre skal se etter reaksjoner og at normal atferd blir tolket som «reaksjoner». Og kan man ikke nok om normalpsykologi, så kan man heller ikke skille ut hva som er avvikende. Et kurs vil ikke gjøre fosterforeldre i stand til å verken rapportere om eller forstå slike reaksjoner, men det vil gi dem et språk for å avdekke reaksjoner. Fosterforeldrene viser i sitt innlegg til forsker Ingunn Alvik. Også hun mener at disse vurderingene er kompliserte og må gjøres av fagfolk.
Selv om Alvik viser til at det besluttes mer samvær i Fylkesnemnd og domstol etter EMD-sakene, så er det ikke slik at samværsmengden økes drastisk. Det er ofte snakk om en dobling av mengde. Det kan høres mye ut, men det er ofte rundt 8–10 samvær i året. Kanskje det er 20–30 timer pr. år. I den tiden skal foreldre og barn ivareta bånd, knytte nye, leke, snakke, bli litt kjent, reparere på feil og mangler, snakke om det som har vært, feire jul, bursdager og høytider, ivareta kultur, språk og identitet. Alle skjønner jo at det ikke er mye tid sammen.
Noen foreldre har utsatt barna sine for så mye forferdelig, og er ikke villige til å innse det og endre seg, at de ikke bør ha noe særlig kontakt med barna sine etter omsorgsovertakelse. Men, og her er det et stort men, slike saker bør ikke være førende for alle de andre foreldre-barn-relasjoner der det er barnets rettighet å treffe foreldrene sine oftere og ha de i livet sitt. Nettopp slik EMD har påpekt.
Med tonen som er i dette innlegget er både jeg og flere andre glad for at fosterforeldre ikke har partsrettigheter. Jeg håper anonymiteten er gjort for å skjerme barna, men frykter det er nettopp fordi de vet hvor polariserende innlegget er. Det er også underlig at de i samværsspørsmål formidler så lite tillit til vurderingene til sin oppdragsgiver. Har de også like lite tillit til vurderingene gjort av selve omsorgsovertakelsen mon tro?
Leave a Reply