I kronikken «Det er kvinner som føder barn», Aftenposten 1. 8.2013 beskriver Anne Eskild, professor ved kvinneklinikken ved Ahus, et samfunn som vedtar seg bort fra biologien og mor/barn-relasjonen.
Samtidig har barnevernet satt det biologiske båndet mellom barn og foreldre til side til fordel for et «utviklingsfremmende prinsipp». Etaten har bygget ned tjenesten- og behandlingen- og prioritert finansiering av fosterhjem.
Barnevernets prinsipp skriver seg fra opplysningstidens tanke om at fornuften er grunnlag for utviklingen av samfunnet. Makt og intelligens er «det nye eden» for sterke, dyktige barn. Etatens prinsipp er «psykologskapt» skriver forskeren Joar Tranøy, som sammenligner barnevernets praksis med behandlingen av taterbarn i sin tid.
Taterbarn ble ansett som mindreverdige, og derfor ga myndigheten seg rett til å bestemme over deres liv. Samiske barn ble tvunget til å oppgi sitt morsmål og identitet i skolen. Språklig og kulturell likhet- ikke likeverd- inngikk i nasjonalt arbeidsprogram.
Barnevernets utviklingsprinsipp innebærer en pedagogisk standardisering av barndommen. Barnet er blitt et «førskolebarn» som skal yte, konkurrere og snakke om følelsene isteden for å føle. Mangel på varsomhet påfører barna uro, angst. Mor får ikke være mor, men lærer. Mødre stresses og roper til sine barn av den grunn. Barn blir slitne.
Psykolog Tranøy fortalte om et barn som sagde ved i lag med sin far. Saging er en rolig, meningsfull opplevelse, men barnevernet anså sagingen som «lite stimulerende for barnet.» Etaten setter den praktiske virkeligheten til side, for denne type aktivitet er sjelden i dag. Eksemplet viser at teoretisk kunnskap er vektlagt.
Familier fra andre kulturer opplever møtet med den offentlige etaten som belastende. Det gjelder asylsøkere som flykter fra forfølgelser. Jeg jobbet som tolk i kommunen, og møtte en ung kvinne fra den afrikanske landsbygda. Hun måtte bevise omsorgsevne ved en «kognitiv test», og ble spurt om hvem som hadde skrevet «Hamlet». Vestlig kunnskap fikk en moralsk verdi.
Situasjonen minnet om filmen «Manons kilde» da en mann fra byen kom til Provence på leting etter det autentiske. Bymannen brukte mange vanskelige ord som var tomme. Bonden fortalte bygdefolket at bymannen skulle dyrke en ny grønnsak som het «autentisk».
I Nrks dokumentar om barnevernet i Nesna ble vi kjent med etatens framgangsmåte. Metoden går ut på å samle informasjon og lete etter symptomer, uten tanke på fellesskap. Ved å fokusere på øyeblikket, gis det inntrykk av at virkeligheten ikke er god.
Barnevernet hevdet at en enslig mor var i «symbiose» med sønnen. Det var fordi han ikke kom bort til dem. Sønnen var forsiktig. Det var etatens privilegium å kreve at gutten skulle oppføre seg robust. Guttens sjenerthet skyldtes at fremmede stirret på han.
De burde bekrefte han, og gi moren anerkjennelse. For vern er å gi trygghet, spørre, forklare. Hjelp er å gjøre seg tilgjengelig. Ressursene må være forbeholdt tjeneste, behandling og omsorg for familiene som virkelig trenger hjelp. Alle vil få en vanskelighet i livet, før eller senere.
Morens og sønnens personlighet ble endret til det ugjenkjennelige i rapporten. Etatens passive ordning tok moren fra sønnen og flyttet ressursene til fosterforeldrene.
Å skille barn fra sine biologiske foreldre, får dramatiske følger i følge Nova-forskerne Sten Erik Clausen og Lars B. Kristoffersen. De har forsket på barnas skjebne i barnevernet. Forskningen viser at barna har særlig høy risiko for selvmord og vold. (Novea Nr.3-07) Disse fakta forteller oss at atskillelse, og krav om stimulans, påfører barn kriser og stress. Barna mister røttene slik.
Forsker J. Tranøy skriver at psykologene ikke vil vedkjenne seg hvilken påkjenning det er for barn å bli fjernet fra sine biologiske foreldre. Han skriver at skadevirkningene blir feilvurderte som konsekvens av manglende omsorg fra foreldrene sin side.
Jeg kjenner en ung gutt som bor på barnevernsinstitusjon. Han kom på besøk en dag og ville vise oss sin nykjøpte softgun. Pistolen uttrykker det smerten forsøker å si. Han savner moren, stemmen hennes, trøsten. Han tøyde strikken ytterligere ved å klatre over gjerdet til toglinja i det toget kom. Jeg grep foten, skalv. Hva slags minne går gjennom gutten i dette dramatiske øyeblikk?
Institusjonen kan aldri bli guttens hjem. Barn flyttes fra sted til sted, og de som jobber der, skifter navn annenhver dag. Klokka fire går ansatte hjem, gutten blir igjen på institusjonen. Enkelte får medisin for å dempe sin angst.
Det biologiske båndet mellom mor og barn er personrelatert. Biologi har forbindelse til visdom som setter dype spor i personligheten. Barnet ligger inni livmoren fra begynnelsen av. Barnet puster ikke, men får luft og mat gjennom blodet til moren, via navlestrengen. Moren kan kjenne barnet i magen uten at det rører seg. Det er følsomheten som forener.
Følsomheten er gitt ved det biologiske båndet. Vi har speilnevroner som også kalles empatiens nevroner. Vi leser hverandre og lærer å kjenne personligheten. Barnet ser på en personlig måte, og slik begynner barnet å tenke.
Barn kan ikke overta foreldrenes erfaringer, men må gjøre sine egne. Kunnskapens begreper fratar barnet leken, følsomheten og den umiddelbare opplevelsen. Relasjonen til omgivelsene blir «kompetent», framfor reell.
Barnets uskyldige erfaringer må ivaretas, lyttes til, vernes om. Det er dette som gjør mennesket til en oppdagende, følsom skapning.
Leave a Reply