Hvorfor har ikke mennesker under 18 år med et alvorlig rusproblem de samme rettigheter til god faglig behandling som de som er over 18? spør psykologspesialist Lasse Bredal-Knutsen.
Tenk deg at din 16 år gamle sønn får et rusproblem. Han har bestemt seg for å gå på en skole med en times reisevei hjemmefra, der han må gå igjennom Oslo S og forbi «Plata» der tilbudene om å kjøpe rusmidler er mange.
Hadde du som forelder uten protester sagt ja til dette, til tross for at det lå en skole med samme studietilbud ti minutters reisevei hjemmefra?
Tenk deg at din datter på 17 år har begynt å ruse seg. Hun bruker mobiltelefonen sin til å holde kontakt med venner og bekjente. Hun holder også kontakt med eldre menn som gir henne rusmidler og som gjerne kommer i bil for å hente henne når hun vil ut og ruse seg i noen døgn. Hadde du uten videre akseptert at hun hadde fortsatt å bruke telefonen på denne måten?
Tenk deg at din 17 år gamle sønn har begynt å snu døgnet. Han ser film på sin bærbare PC til langt på natt. Morgenen etter klarer han ikke å stå opp. Dette skjer i uke etter uke. Skolefraværet begynner å bli høyt og han står i fare for å miste skoleplassen. Hadde du som forelder tillatt at han fortsatte å se film på PC om natten?
Klare grenser
For de aller fleste foreldre vil svaret på spørsmålene over være et klart og tydelig «Nei!». De ville gjort alt de kunne for å sette grenser for sine barn i disse tilfellene. Foreldre setter slike grenser fordi de mener at det er til barnets beste og fordi det er god omsorg.
God foreldreomsorg handler om kjærlighet, nærhet, trygghet og støtte. Det handler også om klare forventninger og tydelige grenser for hva som er greit og hva som ikke er det.
Behandlingsinstitusjoner for ungdom har derimot ikke lov til å sette tilsvarende grenser. Lovverket gir oss ingen mulighet til å påvirke hvor de skal gå på skole, til tross for at det kan bety at de nærmest ikke er til stede på institusjonen for å motta støtte og hjelp, og risikoen det innebærer for en rusavhengig å gå forbi «Plata» to ganger om dagen.
Vi har kun svært innskrenket mulighet til å begrense bruk av mobiltelefon, selv om det åpenbart medfører hyppigere rømninger og skadelig bruk av rusmidler med fare for overdoser, overgrep og vold.
Det samme gjelder vår mulighet til å hindre at ungdom ligger våken om natten og ser film på datamaskin og dermed ender opp med å miste skoleplassen sin.
Hjerteskjærende
Vi har med andre ord ikke mulighet til å yte tilstrekkelig omsorg til de unge vi har et lovpålagt ansvar for å hjelpe.
Stiftelsen Fossumkollektivet er et behandlingssted for ungdom med rusproblematikk. Vi tar imot ungdom som tvangsplasseres etter vedtak i Fylkesnemnda med hjemmel i barnevernloven. Et tvangsvedtak krever betydelig bevisførsel på alvorlige adferdsvansker i form av omfattende kriminalitet og/eller rusproblematikk.
Som hjelpeinstans blir vi dermed gitt et ansvar for å ivareta og hjelpe sårbare ungdommer med svært alvorlige og sammensatte vansker.
Vi har ikke mulighet til å yte tilstrekkelig omsorg til de unge vi har et lovpålagt ansvar for å hjelpe.
Da er det hjerteskjærende å være nødt til å sende ungdom på spissrotgang gjennom «Plata» på vei til skolen. Det er fortvilende å være vitne til at ungdom bruker mobiltelefon til å skaffe stoff og til å rømme og bli utsatt for nye traumer med påfølgende forverring av rusproblemet. Det er frustrerende å måtte se på at en ungdom mister skoleplassen sin fordi han ser på film om natten.
Gir barna rettigheter
Lovverket skal verne om de mest utsatte barna våre. Det pålegger behandlingsinstitusjoner som Fossumkollektivet å yte god behandling og gi god omsorg til disse barna. Det samme lovverket sørger for å ivareta disse barnas rettigheter, som de selvsagt skal ha.
Problemet oppstår når lovverket også gjør det mulig for disse barna å unndra seg enhver form for forsøk på å hjelpe og vise omsorg, blant annet gjennom nødvendig grensesetting og struktur.Det er paradoksalt at hvis 17-åringen hadde kommet inn til behandling som 18-åring, etter lov om spesialisthelsetjenester, så hadde hjelpeinstanser hatt mulighet til å sette de grensene vi ikke har lov til å sette for barnevernsbarn.
Da er det nødvendig å spørre seg hvorfor mennesker under 18 år med et alvorlig rusproblem ikke har de samme rettigheter til god faglig behandling som de som er over 18?
Bakbundet av regelverket
Dette handler om de mest sårbare barna våre. De blir plassert i hjelpetiltak med tvang fordi deres foreldre ikke makter å gi dem den omsorg og de grenser de trenger og fortjener for å ha et godt liv.
Hjelpetiltaket står på sin side klart med både vilje, evne og ønske om å hjelpe, men blir bakbundet av et rigid lovverk håndhevet av Fylkesmannen.
Dette lovverket er til for å verne om barns rettssikkerhet.
For en liten, men betydelig gruppe av våre mest utsatte barn, innebærer det imidlertid i praksis at det ikke er mulig for stødige voksne å ta en beslutning om hva som er til barnets beste, når barnet selv ikke er i stand til det
Twitter: @labreknu
Leave a Reply