Leserinnlegg av Hilde Ottesen.
Vi er på flukt fra barnevernet. Det vil si at vi er på flukt fra det norske samfunnet. Hvordan kan det være spør du deg nå… Ja, jeg kan faktisk si det på den måten fordi så mange aksepterer barnevernets handlemåter, ulovlige inngripende og barnevernets ødeleggelser av barn. Barna våre fortjener en trygg oppvekst, og om det er problemer i en familie må de selvfølgelig gripes fatt i, men stort sett er ikke omsorgsovertakelse nødvendig bortsett fra i barnevernets tankegang..
At barna får traumatiske lidelser pga at barnet blir omplassert er irrelevant tydeligvis, bare barnevernet nok en gang får leke Gud. Men ganske mange mennesker tror faktisk at siden barnevernet tar en avgjørelse så MÅ den være riktig.. Vel i stort sett alle disse tilfellene hvor omsorgsovertakelse er avgjort fra barnevernets side er det faktisk mange alternativer framfor å røske opp barna fra sin biologiske familie… Dessverre så er det tydeligvis irrelevant. Familier med dårlig råd får ikke økonomisk hjelp for å støtte opp familien sin slik at de kan få råd til å skaffe de tingene barnevernet mener de bør ha… mens det derimot blir pumpet store mengder penger inn i en fosterfamilie for å gi barnet akkurat de samme tingene barnevernet nekter å hjelpe med innen familien..
Hva med om barnevernet faktisk prøver å hjelpe familiene i stedet for å påstå at det er for sent, eller at det har ingen hensikt å gi denne familien hjelp fordi det ikke vil nytte likevel… Hvordan i h… vet barnevernet at det ikke nytter når de for svarte ikke prøver engang? Er disse damene på barnevernet synske og kan lese framtiden?
Det står også i lovverket at med en gang ett barn er omplassert så skal det startes arbeide for tilbakeføring… Hvorfor er det da at de fleste familier opplever at de ikke får den hjelpen barnevernet mener er relevant for en eventuell tilbakeføring???? De aller fleste opplever kun at barnevernet kutter kontakten den biologiske forelder har med barnet for barnet har nå en NY familie som det må venne seg til. Vel, i ganske mange tilfeller har ikke barnet bedt om noen ny familie, de har muligens bedt om hjelp til å kunne bo i sin egen familie, men aldri om en ny.. Hvorfor er så barnevernet hevet over de norske lovene? I slike tilfeller hvor barnevernet tar ett barn bør det arbeides aktivt for at barnet kommer hjem til sin egen familie.
Hvorfor er det sååå mange barn som opplever å bli psykisk syke i barnevernets institusjoner eller fosterhjem? Og hvorfor er det så mange barn som opplever at de IKKE får den hjelpen de trenger når de er innen barnevernet? Det er jo det beste for barnet å bli flyttet fra biologisk familie, hvorfor ender da så mange opp med psykiske problemer, rusproblemer, blir kriminelle eller faktisk går så langt at de tar sine egne liv når de er i barnevernets omsorg? Statistikkene sier at ca 70 % ender opp med alvorlige problemer under eller etter at de har vært i barnevernets “omsorg”.
HØRES DETTE UT SOM BRA FOR BARNET?
I vårt tilfelle så har jeg opplevd såpass masse i min tid at jeg har endt opp med angst, jeg er vel heller ikke verdens beste husmor eller grensesetter, men det er ikke dermed sagt at jeg er en dårlig mor for datteren min.
Jeg har vel heller prøvd å forklare datteren min farene ved forskjellige ting isteden for å slenge ut i luften at “det der får du for f… ikke lov til”. Jeg har en veldig intelligent datter som faktisk forstår farene ved forskjellig rett og slett fordi de er blitt forklart til henne på en ordentlig måte. Jeg tok henne også med til en psykiatrisk sykepleier da jeg fant ut at jeg har diagnosen angst slik at en person med utvidet kunnskap om dette kunne forklare henne om hva angst var… Grunnen til at jeg gjorde det var at barnet skulle på en trygg og opplysende måte finne ut av hva mamma slet med på en faglig godkjent måte slik at hun ikke ville bli skremt over angsten min.. Men selv det så barnevernet negativt på.
De brukte en sykdom mot meg, hvilket ikke er lov ifølge lovene. De fikk psykologen til å bryte taushetsplikten om det kan kalles det når alt som kom ut av munnen hennes var løgner og fantasier… Hun hadde nemlig hverken sett eller hørt fra meg på over to år, men likevel kunne hun komme med en diagnose på meg da hun satt og vitnet mot meg… Merkelige greier etter min mening, for jeg trodde faktisk at en person måtte undersøkes før en diagnose kunne gies, men jeg tok tydeligvis feil. At psykologen notorisk vitner til fordel for barnevernet var det visst ingen som brydde seg om..
Så, da vi fikk vedtaket (det er ingen dom en mottar fra fylkesnemnda, det er ett vedtak, som sant og si ikke er gyldig før en domstol har bekreftet det) fant vi ut at vi måtte bare flykte… Datteren min ble fortalt de verst mulige scenarioene ved en flukt slik at hun ville forstå alvoret i en slik flukt, men likevel var det dette hun ønsket. Hun hadde nemlig selv gått opp på internett og lest alt hun kunne finne om barnevernet og hadde på den måten funnet ut at det systemet der var noe hun IKKE ville inn i. Hun var da fylt 14 år. Barnevernet liker å påstå at en 14 åring ikke har mulighetene til å forstå konsekvensene i en slik handling, men det er så klart feil. Barna forstår mer enn godt nok hva de gjør.
Hun visste at dette kom til å bli veldig vanskelig både for henne og meg. Hvilket det også ble.. og er… En er nemlig nødt til å ha ett slags nettverk for å overleve på flukt, for en må ha muligheter til å kunne få opplysninger i de neste tingene som skjer i saken sin blant annet… Og når barnevernet sørger for at trygdene en får både til barnet og seg selv blir stoppet må en ha noen til å hjelpe seg slik at flukten ikke er bare en farse…
Vi har nå vært skjult fra barnevernet i halvannet år, datteren min som barnevernet påsto var dum gjør det fantastisk bra på skolen, hun har venner er glad og fornøyd med da enkelte episoder av ungdoms trass . Hun har utviklet seg til å bli en ung dame en forelder vil være veldig stolt av.. Hun vil faktisk ikke hjem, til tross for at personer som lovde hjelpe oss har sviktet slik at hun har gått uten mat i dager, vi har vært uten strøm i huset vi bor i, vi må hele tiden gjemme oss og ikke ta noen sjanser.. Hun er ei stolt jente nå som vet hva hun vil bli senere i livet, hun tar fornuftige avgjørelser og er kompetent til å ta dem.. Hun er nå endelig trygg her vi er… selv om sult og tørst plager henne til tider..
Hennes egne ord for dette er “heller sulte i hjel, enn å dø av barnevernet”. Så hva er det viktigste i dagens samfunn? Barna eller barnevernet? For barna har sant og si ingen beskyttelse mot de som påstår de skal hjelpe dem.. Det er bare slik det skal være tydeligvis…At barn blir ødelagte har visst ingen stor betydning i det store og hele bildet.. for ett ødelagt barn skaper arbeidsplasser, de som opplever psykisk sykdom skaper jo arbeidsplasser for legepersonell, sykepleiere, psykologer osv… rusmisbrukere skaper i tillegg arbeidsplasser til politiet, det samme gjør også de som ender opp med et kriminelt rulleblad… og slik fortsetter det. Kynisk, ja kanskje… men tenk over det.. det er jo slik det er.
Barnevernet som er i dag vil nok gå ned i historien som noe barna våre vil skamme seg over, og vil nok bli sammenlignet med hekseprosessene på 1500 tallet eller jødeforfølgelsen under 2 verdenskrig. Er det virkelig slik vi vil ha samfunnet vårt? Med ett barneverns som daglig bryter lovene, som f. eks menneskerettighetslovene, barnekonvensjonen, de norske lovene osv… Hvor barns skjebner blir avgjort av under utdannede som ikke har peiling på hva som er opp og ned på ett barn… og som tror alt som står i ei bok faktisk er fakta. Fakta er faktisk at sosialutdannelsen i Norge i dag er så enkel at hvem som helst som ikke hadde noen muligheter til å få seg annen utdannelse søker seg inn der… Og det vil vi ha til å beskytte(?) våre barn????? Det er hårreisende for å si det mildt.
Nå må Norges politikere få satt i gang en undersøkelse av dagens barnevern slik at ikke flere barn blir ødelagte… Eller har politikerne noe å skjule siden de ikke engang prøver rense opp i den verkebyllen kalt Norsk Barnevern..?????? JEG BARE SPØR. I september 2011 ble datteren min og jeg arresterte av 18 kamuflasje uniformerte og bevæpnede politioffiserer i byen Kalibo i Provinsen Aklan på Filippinene. Grunnen til denne arrestasjonen var at norske myndigheter påsto at jeg hadde voldelig kidnappet min datter fra norsk barnevern.
Fra april 2010 hadde vi levd i Kalibo.. og vi begge stortrivdes, datteren min gikk på en katolsk skole hvor hun gjorde store framskritt akademisk, hun var ei glad jente der som trivdes veldig godt. Hun hadde sin egen pc og sin egen mobiltelefon så hun kunne kontakte den hun ville, når hun ville. Hvilket kidnapping offer har det spør nå jeg bare????
Vi hadde det godt der nede, levde veldig billig og hadde alt vi trengte takket være snille mennesker som støttet oss på flukten… Hvorfor greide vi oss ikke selv er vel det logiske spørsmålet enhver vil stille seg, jo grunnen til det er at barnetrygd og barnebidrag ble stanset ganske tidlig… jeg har senere fått vite at det var for at vi skulle sultes til å returnere til Norge.. Dette ble overhørt på politistasjonen av en kamerat av meg. Nå fungerte jo ikke den planen så veldig bra da.. Vi ble værende på rømmen vi… Da kansellerte politiet passene våre i april 2011. Dette fikk ikke vi vite noe om før arrestasjonen i september.
Ved kansellering av pass SKAL en nemlig ha ett brev med det samme det blir gjort slik at en har mulighet til å anke denne kanselleringen, men det fikk vi ikke.. verken på norsk postadresse, på email eller i posten der nede. Det gjør denne kansellasjonen av passene våre meget tvilsom også. Grunnen til at passene ble kansellert var at norske myndigheter skulle få mindre problemer med å få oss deportert tilbake til Norge. For sannheten var at de hadde aldri kommet med en siktelse mot meg, og langt mindre en dom. Den fikk jeg nemlig slengt i fanget da jeg ankom Stavanger etter å ha blitt deportert…
I august 2011 fikk jeg vite at en kamerat hadde blitt arrestert og slengt på glattcella fordi de mistenkte at han hadde hjulpet til med kidnappingen av datteren min bare fordi han var ute av landet da vi dro… Sannheten er at denne mannen var på besøk hos den kreftsyke tanten sin da vi flyktet fra landet.. Hun døde bare kort tid senere. Så beklager politiet, her kommer det garantert ett erstatningskrav etter hvert for feilaktig arrestasjon.
Men tilbake til arrestasjonen av min datter og meg…
Vi ble som sagt arresterte av 18 bevæpnede politifolk og ført til Aklan police head quarters for å være der.. Takket være familiefølelsen til det filippinske folket ble ikke min datter og jeg separerte slik det var krevd i arrestordren fra norsk politi…Denne arrestasjons ordren viste seg senere å være meget tvilsom da barnevernet faktisk kun hadde meldt min datter savnet og IKKE krevd pågripelse av noen av oss… Papirene for en slik savnetmelding SKAL komme fra rådmannen og være signert av ham, og på offisielt papir, men denne savnetmeldingen som politiet hektet seg så mye opp i var hverken signert eller på offisielt papir.
Like fullt ble vi bosatte inne på ett bakrom på politihovedkvarteret for “oppbevaring” der. Takket være mennesker vi kjente i Kalibo så fikk vi tak i advokat der nede.. i tillegg ble våre norske advokater kontaktet. Han fikk i stand en hastehøring på om arrestasjonen av oss faktisk var lovlig siden Filippinene faktisk ikke har noen utleveringsavtale med Norge. Men før denne høringen ble satt opp dukket norske politifolk opp, to stykker av dem.. og sammen med dem kom barnevernsleder opp i tillegg til en dansk Interpol agent. Jeg gav klar beskjed om at jeg nektet snakke med dem uten å ha advokaten min tilstede… Den beskjeden jeg fikk fra dem var at advokaten min kunne ikke hjelpe oss nå, det var det kun de som kunne… Jeg fikk med andre ord IKKE lov til å kontakte advokaten min. Hvilket ifølge menneskerettighetene en har rett til uansett hvilket land en er i.
Jeg fikk lurt meg og datteren min inn på rommet vi hadde fått låne av politiet i Kalibo under påskuddet at jeg skulle forklare datteren min hva som foregikk. Jeg forklarte henne fort hva som var i full gang i andre rommet og kontaktet deretter den filippinske advokaten min som sa han skulle komme opp på politihovedkvarteret så fort han kunne… Etter samtalen gikk jeg ut i rommet og annonserte til de norske politifolkene at mens jeg ventet på advokaten jeg nettopp hadde kontaktet gikk jeg og datteren min utenfor for å ta en røyk, hvilket de igjen prøvde nekte meg. Jeg gikk da over hodet deres og gav samme beskjed til den filippinske Interpol agenten som nikket ja, det kunne vi gjøre.
Vi ble sittende ute en stund for å vente på advokaten, det føltes ut som evigheter, men som sikkert ikke var lengre enn 20 minutter. Han gikk inn på kontoret der de norske var mens vi ventet utenfor med en politioffiser som jeg hadde bedt om å stå vakt sammen med oss. Etter en stund kom de alle sammen ut igjen, de norske gikk inn i en minibuss sammen med de som fulgte dem. Advokaten min kom over til oss og fortalte at nordmennene hadde ikke hatt med seg ett eneste lovlig papir som tillot dem å komme dit å true oss.. De hadde med andre ord tatt en sjanse på at jeg skulle være stokk dum og ikke kontakte noen som kunne hjelpe oss.
Etter det søkte datteren min og jeg “asyl” inne på det rommet vi hadde fått låne på politihovedkvarteret. Dette fikk de filippinske politioffiserene til å le og de lovde at vi skulle være trygge der, i alle fall foreløpig. Høringen kom opp ganske kjapt. Vi dro ned til rettshuset for å ha den saken… Der fikk vi en utrolig god og uventet overraskelse. Flere av de menneskene vi hadde blitt kjent med i Kalibo troppet opp i retten for å støtte oss.. Det var helt utrolig det neste som skjedde var at hele skoleklassen til datteren min møtte opp i rettssalen for å støtte henne. Må bare si at tårene dukket lett opp da ja.
Høringen tok ca halvannen time, den ble noe forsinket fordi saksøkte og hans advokat (som også var hans kone) bli halvannen time forsinket til rettsaken hvilket ikke er uvanlig på Filippinene. Med andre ord: har man en rettssak der nede må man belage seg på å vente. Vi fikk ikke dommen der og da, men fikk beskjed om at den skulle komme kjapt, så med det samme vi kom oss tilbake til politihovedkvarteret begynte vi å vente på dommen. For å gjøre en lang historie kort, det tok over 14 dager før den dommen kom, og da tapte vi. Denne dommen ble anket øyeblikkelig til (du vil ikke tro det) samme dommeren og samme retten… Slik gjøres det nemlig der. Men før vi kom opp i retten med saken vår fikk vi ett besøk igjen oppe på politihovedkvarteret, av immigrasjonsmyndighetene…
Det dukket opp to offiserer som skulle “snakke” med oss, det vil si true oss, for noen advokat fikk jeg ikke lov til å ha tilstede, men jeg truet dem med at de brøt menneskerettighetene om vi ikke fikk snakket med advokaten vår, hvilket de selvsagt benektet at de gjorde. Datteren min lå fortsatt i senga si da de dukket opp, en mann og en dame. Hun ville selvsagt kle seg, men den mannlige offiseren fortsatte stå i rommet. Da ble jeg krass i stemmen og sa fra på en ganske så tydelig måte at datteren min skal kle seg, vennligst forlat rommet. Han forsvant, men prøvde å kreve at politioffiserene skulle stå inne på rommet mens hun kledde seg. Da fikk jeg nok. Jeg skrek igjen ut om menneskerettighetsbrudd og gav dem beskjed om å la oss være i fred da hun kledde seg. De gikk da helt ut på gårdsplassen med politioffiserene værende på kontoret to rom unna. Ja det nyttet visst å vite litt om menneskerettighetene fant jeg ut da.
Jeg kontaktet advokaten min ang dette, og han sa at jeg skulle sende dem ned på kontoret hans. De fikk telefonnummeret hans via en politioffiser og dro. Advokaten min fortalte senere at de hadde heller ikke hatt gyldige papirer til å hente oss. Saken kom opp i retten igjen.. og denne rettsaken var en ekstrem merkelig affære for oss nordboere. Vi møtte opp i rettssalen, snakket litt med advokaten vår og gikk ut for å ta e røyk.. den politioffiseren som fulgte oss ble med oss inn på ett røykerom og der satt vi og pratet litt. Etter ti minutter vendte vi nesen tilbake til rettssalen og fant den tom.. etter en liten stund kikket advokaten vår inn i salen og lurte på hvorfor vi var der… Vi sa som sant var at vi ventet på at saken skulle starte, hvorpå hun fortalte at saken var over. Vi trodde ikke våre egne ører… Vi var ute kun i ti minutter og saken var over? Hvordan kunne det ha gått til? Ja det var en snål affære til og med for politioffiseren som fulgte oss.
Dagene gikk, og vi startet vente på nytt svar fra retten… Det tok en ukes tid, og igjen ble det tap.. hvilket ikke overrasket oss. En dag dukket advokaten vår opp til hovedkvarteret for å spørre om saken skulle ankes igjen..og selvsagt skulle den det. Det var den 25. november 2011. Hun fortalte at de hadde funnet ut at dommeren som hadde saken vår hadde mottatt noen telefoner fra norsk ambassade, lurer på hvorfor?? (siden det ikke akkurat er mange nordmenn i Kalibo som var i retten den tiden der er det nok ikke vanskelig eller ulogisk å tenke seg at det gjaldt min datters og min sak der.)
Dagen etter, eller rettere sagt midt på natta til den 26. november 2011 kl 03.45 hørte jeg rabalder ute på gangen. Jeg hørte ene politivakta rope hvisket navnet mitt.. Hilde, can you come here please. Jeg gikk ut i gangen og ble omtrent overfalt av offiserer av immigrasjonsmyndighetene. De prøvde tvinge meg ut, men jeg forlangte å få gå inn på rommet der datteren min var… De prøvde putte håndjern på meg før de oppfattet hva jeg egentlig ville… Da slapp de meg slik at jeg fikk gått inn på rommet til datteren min. Hun våknet da jeg kom inn på rommet med to immigrasjonsoffiserer i hælene samt politioffiserene vi hadde faktisk knyttet oss litt til mens vi var på police head quarters. Utenfor sto det 8 eller 10 mann som skulle trå til om vi laget noe bråk.
Jeg ba igjen om lov til å kontakte advokaten min, hvilket jeg ikke fikk lov til, først… Jeg gjentok kravet mitt og gikk med på å snakke med dem med en gang jeg hadde snakket med advokaten min. Da fikk jeg lov… Selvsagt tok ikke advokaten telefonen midt på natta, men jeg hadde fått gitt beskjed til Norge om hva som foregikk, jeg snakket nemlig på Skype (internettelefon) da hele dette her startet opp, og arbeide med å få tak i våre norske advokater begynte. Jeg fikk beskjed om at vi måtte bli med til Manila fordi reisepapirene våre var kansellerte… Jeg fikk også vite at vi skulle få en høring der før vi ble deporterte. (alle har rett på en høring før deportasjon.. det er også mulig å anke den avgjørelsen som kommer av denne høringen) Vi pakket derfor noen ting som vi måtte ha med oss, toalettsaker, litt undertøy, en leggbukse og topp og en gammel ødelagt pc som kun virket på trass og en gammel mobil.. Det var alt.
Vi ba om å få med oss de kvinnelige politioffiserene til flyplassen, hvilket immigrasjonsoffiser sa nei til, og ikke vet jeg hva som skjedde, men enden på visa var at begge ble med oss til flyplassen likevel. Klokka 6 om morgenen ble vi sendt med fly til Manila, fra flyplassen ble vi sendt til immigrasjonsmyndighetenes kontorer. Der fikk vi vite at vi har ingen rettigheter overhode, hverken til å kontakte advokat eller til en høring. Dette er totalt uriktig, men de sto steilt på sitt. Det vi fikk vite av de filippinske da vi dro var at den norske ambassaden hadde allerede hatt høringen, og at de hadde truet med å kontakte en av ministerne (mest sannsynlig utenriksministeren) om vi ikke ble deportert ut..
De norske politioffiserene dukket opp (ubehagelige fyrer om jeg får si det rett ut) sammen med ei (enda mer ubehagelig) dame fra ambassaden. De tvang oss til Manila flyplass for andre gang denne morgenen. Flyet de hadde billetter til skulle gå ca kl 12. Det ble en masse styr på flyplassen, mest fordi de hadde utreisepapirer, og dette irriterte de norske politifolka. Men etter mye om og men kom vi oss da på flyet. Datteren min ved vinduet, jeg i midten og en av politifolka ytterst. Turen var lang, og spesielt irriterende var det at de skulle følge meg på toalettet til tross for at setene våre var rett ved siden av. Jeg fikk ikke lov til å strekke på beina engang. Men da tente jeg litt og lurte på hvor i all verden jeg kunne stikke av på ett fly? Svaret var at jeg kunne ikke stikke av, men det var mye annet galt jeg kunne finne på…
Hallo sier jeg bare, jeg rømte med datteren min for at hun skulle være trygg, da er det lite sannsynlig at jeg vil gjøre noe som kan sette livet hennes i fare ombord på ett fly altså. Flyet landet først i Amsterdam, der ble vi i ca 2 timer før neste fly til Stavanger hvor vi visstnok skulle tilbringe natta… Nå må jeg bare få si at vi hadde ikke noen vinterplagg da vi ankom Stavanger i Dagmars dønninger, ei heller vintersko. Klærne vi gikk i var beregnet til Filippinenes sol og sommer, så jeg skal medgi at vi frøs en del.
Først da vi ankom Stavanger fikk jeg en siktelse for barnebortføring slengt i fanget, jeg fikk også ei natt på glattcella i Stavanger, mens datteren min fikk det enda verre. Hun ble tvunget til legevakta, og så å tilbringe natta på hotell med barnevernet fra byen her som vakter. Morgenen etter møtte jeg henne igjen på flyplassen. Allerede da var hun ei heilt anna jente humørmessig. Hun var mutt og trist etter barnevernets press mot henne. Hvorfor barnevernet dukket opp er over min forstand, og over alle andres forstand også.. De hadde nemlig henlagt barnevernsaken den 21. juni 2011.
Vi tok flyet via Bergen opp til Kristiansund. Da vi ankom Kristiansund ble vi ført til politistasjonen og fikk muligens 1 time før datteren min ble ført bort og jeg igjen endte opp på glattcelle. Jeg ble sluppet ut senere på dagen, men de sørget for at jeg hadde med meg et besøks og taleforbud når det gjaldt datteren min. Jeg har ikke fått snakket med henne siden vi ankom Norge den 27. november 2011. De lot meg gå uten ett eneste norskt øre i pengeboka og uten ett eneste plagg som passet for årstiden her oppe. Det virket mer som om de håpte jeg skulle fryse spik spent i hjel her i landet slik at de slapp å bry seg mer med en mor som var villig til å gjøre alt for sikkerheten til barnet sitt, for slike passer ikke inn i norsk samfunn, vi er farlige.
Jeg fikk låne sofaen til en kamerat når jeg kom hit, jeg visste at jeg fremdeles hadde mye å kjempe mot. Jeg måtte også inn til avhør igjen. Men den delen skriver jeg ikke ned her. Så startet hverdagen for meg… Like før jul, uten ett øre å leve for, uten en plass og bo, uten vinterklær. Kampen mot NAV satt i gang. Jeg fikk smuler… Det vil si rekvisisjoner til å handle mat med.. 3 og 400 kroner… Jeg hadde ikke telefon eller pc.. de var blitt ødelagte på turen til Norge. Jeg fikk en liten leilighet, og minimalt med penger til å få møbler eller utstyr. Jeg fikk beskjed om at alt jeg trengte var en plass å sitte på og en seng.. samt muligens ett kjøleskap. Til vintertøy fikk jeg utlevert 1800 og til sko 700. Og det skulle holde. Jeg hadde ikke ett øre å kjøpe julegaver for, ei heller noe julemat. Men jula kom og gikk den, selv uten noen penger ekstra…
Januar 2012… Ett evig mas på NAV. Det vil aldri stoppe, hjelp derfra er en umulig ting. Og det virker det som om timebestilling også er. Til nå har jeg ringt NAV på lånt telefon 4 ganger, senest i dag for på bestille time, men nei… ingen time så langt. I tillegg ventes det flere rettssaker, og masse bråk. Hvor mye skal egentlig ett menneske være nødt til å tåle?
Det er garantert mye mer å fortelle, men jeg greier ikke komme på det i skrivende stund, dessuten er det heller ikke plass til noe mer her akkurat nå, så det får heller bare være. Jeg vet det virker overdrevet, men jeg lover at hvert eneste ord er sant!!!