Denne uka ble klager mot Norge i barnevernsaker frikjent og avvist i Den europeiske menneskerettsdomstolen. Norge har hatt en for ensidig oppfatning av hva som er til barnets beste, mener jusprofessor Kirsten Sandberg.
Nok en gang har barnevernets avgjørelse om de biologiske foreldrenes rett til familieliv, vært oppe for Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Denne uka ble Norge frikjent i en sak og klagen ble avvist i en annen.
– Det er gledelig at Norge ikke blir dømt, sier tidligere leder av FNs barnekomité, Kirsten Sandberg.
I den ene saken var det påstander om vold mot barnet, og at begge barna var vitne til stefarens vold mot moren. Det ble lagt til grunn at barna kom til å være lenge i fosterhjem, og samvær ble satt til fire ganger i året. I den norske dommen var det lagt til grunn at barna kom til å være lenge i fosterhjem, og samvær ble satt til fire ganger i året. EMD vurderte hvordan barnevernet hadde lagt fram saken i lagmannsretten, og mente at moren var blitt involvert godt nok i saken. I den andre saken konkluderte domstolen at klagen var åpenbart grunnløs og måtte avvises.
Annerledes i Norge
Norge har i mange år som hovedregel gitt de biologiske foreldrene samvær med barna tre til seks ganger i året etter omsorgsovertakelse. Dette er i saker der barnevernet tror det er sannsynlig at plasseringen vil bli langvarig. I mange andre land er det vanlig at foreldrene får møte barna oftere, og det norske barnevernet har fått mye negativ oppmerksomhet, særlig fra land i Øst-Europa.
I de to nyeste sakene, mente EMD derimot ikke at samværet de biologiske foreldrene fikk var for lite.
– I disse sakene ser det ikke ut som at EMD har satt spørsmålstegn ved omfanget av samværet de biologiske foreldrene fikk. Det er fordi de mener at sakene er godt dokumentert, og fordi foreldrene har vært hørt i tilstrekkelig grad.
I den mest kjente saken, Strand Lobben med flere mot Norge fra 2019, var EMD tydelig på at den norske domstolen ikke hadde vurdert avveiningen mellom barnets beste og familiens rett til familieliv godt nok. Flertallet dømte ikke Norge for samværet i denne saken, men det gikk frem av begrunnelsen at det var for lite samvær.
– Når EMD mener Norge gir for lite samvær, så kan det skyldes at vi har et ulikt syn på verdien av samvær, eller at EMD vurderer at bevisene på at barnet ikke har godt av mer samvær med de biologiske foreldrene, ikke er gode nok. Noen ganger kan det virke som om dommerne i EMD ikke helt innser hvor alvorlig omsorgssvikt barnet har vært utsatt for, som jo kan være grunnen til at det er vanskelig å la barnet ha mye samvær med de biologiske foreldrene.
Men Norge har ifølge Sandberg endret praksis noe.
– Vi har gitt svært lite samvær, og det har vi nå innsett at vi ikke kan gjøre generelt. Det er veldig ulikt hva barn selv ønsker, og om det vil være til barnets beste å ha mer samvær. Det må vurderes konkret hva slags samvær barnet ønsker, og ikke minst hvor og hvordan det skal foregå.
Barnets beste vs. familien
Når hva som er barnets beste skal tolkes i ulike land, kan de ulike verdisynene også spille inn.
– I mange europeiske land har de et mer familierettet syn, og de kan mene at barnets beste generelt er å ha mye kontakt med sine biologiske foreldre. I noen tilfeller blir det et prinsipp som man gjennomfører uavhengig av hvordan det virker for barnet, eller hva barnet mener om det. Vi legger nok større vekt på at det kan gå på tvers av barnets beste å ha mye samvær med sine biologiske foreldre. Det er her skillet går, sier Sandberg, og legger til:
– Men det kan også hende at vi har hatt et for snevert syn på hva som er barnets beste. Vi har lagt stor vekt på barnets mulighet til å ha stabilitet i fosterhjemmet, og her har nok synet endret seg. Selv om det er viktig å ha et stabilt forhold til fosterforeldrene, trenger ikke det å utelukke at barna kan ha samvær med sine biologiske foreldre.
I to høyesterettsdommer fra 1998 og 2012 ble det gitt inntrykk av at samværet med foreldrene ved langvarig omsorgsovertakelse burde settes til tre til seks ganger i året, ifølge Sandberg.
– I 2020 presiserte Høyesterett at dommene ikke skulle forstås slik, men formuleringen ga inntrykk av at dette var en norm for fastsettelse av samvær.
Lytt til barnet
Det må vurderes konkret i det enkelte tilfelle hvilket samvær som er til barnets beste. I denne vurderingen er det sentralt hva barnet selv ønsker, mener hun.
Tidligere i år kom Forandringsfabrikken med en rapport som undersøkte hvordan barna selv opplevde samværet med foreldrene. Av de 100 spurte svarte sju av ti at de ikke fikk bestemme hvordan samværet med foreldrene skulle være. Dette innebar hvor ofte de selv ville ha samvær, hvor lenge det skulle vare, om det skulle være tilsyn under samværet og hvor det skulle være hen. Noen ønsket mer samvær, noen mindre.
– Barn har ulikt syn på hvordan dette skal foregå, og de har individuelle behov. Derfor kan man ikke sette en grense for hvor mye eller lite tid de bør tilbringe sammen med foreldrene. Barna som deltok i undersøkelsen fortalte også at de var mer opptatt av innholdet i samværet, enn hvor mange ganger i året det var. Det var hvordan det foregikk som gjorde det meningsfylt for dem, sier Sandberg, og avslutter:
– Man skal være lydhør for hva barnet selv mener. Da må barnet få hjelp til å uttrykke sin mening, og de biologiske foreldrene må få hjelp til å legge opp samværet på en måte som blir meningsfylt for begge parter.
Barnevernloven om omsorgsovertagelser:
Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker kan treffe vedtak om å overta omsorgen for et barn dersom:
* Det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får
* Det er alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som barnet trenger etter sin alder og utvikling
* Foreldrene ikke sørger for at et sykt, funksjonshemmet eller spesielt hjelpetrengende barn får dekket sitt særlige behov for behandling og opplæring
* Barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet
* Det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadet fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet
(Kilde: Lov om barnevernstjenester, § 4-12.)
Kilde
Leave a Reply