Barnevernet er underfinansiert, og kvaliteten er for ujevn.
I sommer har barnevernet nok en gang fått juling. En såkalt bekymringsmelding er viet stor plass i mediene. Gruppen bak er tatt inn i varmen hos statsråden, og fikk møte både henne og en rekke andre myndighetsinstanser.
Som kritikk betraktet var meldingen preget av et svært lavt presisjonsnivå. Jeg vil gi den terningkast 2. Den handlet faktisk mest om kritikernes egne profesjonsområder (juristenes og psykologenes), men ble markedsført som barnevernkritikk.
Dens konsekvens kan være tillitstap for et fagfelt som har slitt i mange år med å bygge tillit. De som taper mest på dette, er de mest utsatte barna.
Dette er et tungt ansvar, som disse kritikerne må ta på sine skuldre.
Jeg håper de i neste runde er seg sitt ansvar bevisst for å bidra til å bygge opp igjen tillit – et ansvar jeg ikke er overbevist om at de vil ta.
De to hovedproblemene i norsk barnevern
Den nye organisasjonen i norsk barnevern, Barnevernpedagogene i Akademikerforbundet (BiA), hadde sin offisielle oppstart samme uke som utspillet ble lansert, og var derfor ikke operativ for å delta i debatten fullt ut.
Vi ønsker nå å gi uttrykk for at vi hilser velkommen kritikk av norsk barnevern – dersom den er etterrettelig.
BiA representerer dermed et tydelig skifte i norsk barnevern ved at vi går åpent inn i kritiske perspektiver på eget fagfelt og ser om det er noe å hente i dem for å forbedre praksisen.
Vi er enig i at barnevernet ikke alltid fungerer godt nok. Vi ser dessuten at vi barnevernfolk kan bli mer mottagelig for andres kritikk.
Men vi vil også stille krav til kritikken. Den må være presis, slik at den ikke fører til negative myter. Og det er klart at kritikk som søker å bidra positivt, vil være langt mer konstruktiv enn den som river ned.
Samtidig har BiA en rekke egne forslag til forbedringer ut fra våre vurderinger av hvilke utfordringer barnevernet står overfor.
I første rekke vil jeg nevne de to hovedproblemene i norsk barnevern anno 2015: Barnevernet er underfinansiert, og kvaliteten er for ujevn. Disse to henger sammen, men ikke entydig.
Uforsvarlig
Underfinansieringen er en følge av at antall barn i barnevernet har økt kraftig over en årrekke. Ressurssituasjonen har ikke økt i samme takt.
Dette innebærer at ansatte i det kommunale barnevernet ofte tvinges til å redusere kravene til kvalitet i arbeidet. I en så kompleks fagutøvelse, som i noen saker fører til alvorlige inngrep i familier, er dette rett og slett uforsvarlig.
Spørsmålet om kvalitet er interessant. Noen kommuner arbeider svært godt med sine barnevernssaker, men ikke alle gjør det.
Situasjonen fører til et paradoks: både kritikerne av barnevernets virksomhet og de som forsvarer det vil kunne finne frem til eksempler på det de hevder. Dermed er debatten forvist til skyttergravene.
Vi må snarest få et mer overordnet perspektiv. Vi trenger tiltak som sikrer kvalitet i alle ledd, og i alle kommuner.
Ett viktig grep er å sikre kvalitet gjennom å stille tydelige kompetansekrav til dem som arbeider i barnevernet.
Vi trenger dugnaden, ikke skyttergravene. La oss diskutere på det grunnlaget.
Leave a Reply