Jenta mi har nå vært plassert i et beredskapshjem i underkant av fem måneder. Fem måneder med uvisshet, smerte og bunnløs sorg. Forrige uke var det fylkesnemnda som stod for tur og jeg visste hva oddsene var for å få medhold, men var fast bestemt på å gjøre mitt ytterste for min lille skatt.
Og Igår fikk jeg den gledelige nyheten; vi fikk medhold! Og barnevernet har heller ikke tenkt til å gå videre med saken, jeg får henne hjem om noen få dager!!
Jeg skriver dette for å gi alle dere i en liknende situasjon, håp. For det nytter alltid å kjempe. Det skal sies at jeg har stått på fra dag en for å gjøre alt i min makt for å få henne hjem, jeg har ikke sittet på gjerdet og ventet på at det bare skal skje av seg selv. For slik fungerer det ikke. Det har vært en evig kamp disse månedene, som har føltes ut som år.
Det føltes ut som om jeg hadde hele verden imot meg, jeg begynte nesten å tro på alt dem sa om at jeg ikke dugde og kanskje hadde ikke datteren min det best hos meg likevel?
Men så snart jeg fikk disse tankene gjaldt det bare å ta seg sammen og minne meg selv på hvor fint vi alltid har hatt det sammen og ikke glemme den sannheten bare vi vet om.
Jeg er ung mor, inntekten min er kanskje ikke noe å skryte av, jeg eier ikke noe stort hus og jeg har mine feil og skavanker som alle andre. Men jeg er en god mor fordet. Det var noe jeg holdt fast på og knuget til meg i de tunge stundene. Hvis ikke jeg har tro på meg selv, hvem vil da ha det?
Det var dette jeg møtte på i fylkesnemnda. Forståelse. Empati. Mennesker som så meg for meg. Som en god mor. Jeg ser det blir skrevet mye negativt om fylkesn. og det kan jeg forstå når jeg hører om andres saker. Mulig jeg har hatt flaks, eller at jeg har en god advokat. Men min opplevelse av det hele er at jeg hadde anledning til å kunne gi et sannferdig bilde av meg selv og situasjonen. Det er nok viktig å ikke undervurdere en selv og ens egen påvirkning i en sånn sak. Hva hjelper det at advokaten din kjører hardt på og gjør jobben sin og du har gode vitner, hvis du står der oppe og svarer «fort og gærent» og ikke har reflektert rundt hva som faktisk er viktig for deg å få si noe om.
Jeg føler sånn med dere som står midt oppi dette og går igjennom hver dag uten barna deres med dere.
Jeg vet hvordan jeg selv har sett med misunnelse på familier i butikken som får være sammen. På foreldre som får hente barna i bhg. Nesten blitt irritert om noen klager på at barna roter eller ikke vil sove. Hva gjør vel det? – Bare vær fornøyd dere, tenkte jeg.
Og det er nettopp det jeg er nå, så ufattelig fornøyd og så lykkelig over at livet skal bli så herlig igjen, med lyden av tassende barneskritt, barnelatter, en som kaller meg mamma og en masse kos. Så vel som skrik og skrål, snørr og tårer, og en masse søl og rot! Det skal bli så fantastisk fint. Og nå skal bare datteren min få det så trygt og godt hos mammaen sin som overhode mulig, og vi skal ta igjen alt det tapte.
Jeg vil ønske alle dere andre masse, masse lykke til «