12.mars i 2013 mellom kl 15-17 var dagen det ble bestemt at de skulle komme å fjerne verdens nydeligste prinsesse kayla fra hjemme hos oss på Stabekk. Den daglige omsorgen ble da bestemt at det var noen andre enn oss som skulle ha. Dagen skulle vise seg å være en dag man aldri skulle komme å glemme. At det aller mest dyrebare man har blir revet bort fra deg og få beskjed om at man som foreldre ikke var lengre gode nok for sitt eget barn.
Hvert eneste sekund, minutt, time, dag, uke, måned osv tenker jeg på kayla, dette gjelder også faren hennes, i forhold til hvordan hun har det, om hun har det bra, tankene hennes og alt, for å nevne noe. Er så mye mer enn dette, men skal man remse opp alt, så kan det bli for mye. Men et lite overblikk er det jeg vil prøve å gi, kall det gjerne eksempler på hva tingene er. Å gå fra å ha barnet sitt hele tiden, stå opp med henne, mate henne, legge henne, stelle henne, høre henne le, se at hun har det bra, høre at hun snakker og alt, at vi ikke lengre får lov til det er helt knusende å vite. Vi fikk aldri opplevd første ordentlige skrittene hun tok, første ordentlige ord eller noe med henne. Alt dette skulle opphøre og fikk beskjed om at eneste hun får vite er at vi kun er de biologiske foreldrene hennes og ikke mer. En time, fire ganger på hver av oss (til sammen 8 ganger), med tilsyn var det vi skulle få, og utgangspunktet var tiltenkt mindre enn det.
23.desember kl 16:30 var dagen vi ikke lengre fikk ha noe omsorg for kayla mer. Alt dette jeg legger frem her nå er konkrete eksempler på hendelser som har vært, er mer enn det. Men vil gi en kort oversikt over ting så det ikke blir for mye. Alt dette vi har vært igjennom, opplevd, sett og hørt, ønsker jeg ikke min verste fiende å oppleve. Dette er en av de mange grunnene til at jeg er og har vært så åpen om ting og situasjonen vår. Har ikke noe ønske om å sette andre i et dårlig lys eller noe ved å fortelle dette. Det er så mange som er/har vært og vil bære preg av dette. Eneste ønske jeg har for fremtiden er at kayla skal få kunne lov til å flytte hjem til sin familie, hun skal få vite at begge foreldrene hennes ikke har sluttet å kjempe for henne, at vi elsker henne overalt på denne jord og så mye mer enn det♥ at vi ikke gir opp håpet om noen ting. Hun har en veldig stor familie på begge sider som elsker henne overalt på denne jord og ønsker at hun skal få komme hjem og tenker masse på henne hver eneste dag.
Til slutt vil jeg si at jeg har satt utrolig stor pris på all støtten, ordene og annet både venner å familie har gitt oss, og meg. Dere alle sammen betyr enormt mye for meg og oss. dette skrev jeg på onsdag etter siste dag i tingretten. Sitter å vurderer sterkt og skal skrive bok om alt det ikke bare jeg som person har vært igjennom men alle involverte. Å om det ikke er noe mer man Evt kan foreta seg.
Leave a Reply