av Mathias Nordmoen
Vold kan defineres som ”enhver handling rettet mot en annen person, som gjennom at denne handlingen skader, smerter, skremmer eller krenker, får denne personen til å gjøre noe mot sin vilje, eller slutte å gjøre noe han eller hun vil (gjelder både fysisk og psykisk).”112 Hendelser som kan tenkes å falle under fysisk vold er f.eks. spark, lugging, bitt, slag og stikk med skarpe redskap. Også vold mot andre i familien som barnet ser eller forstår kan være omfattet.
Ved de grovere former for vold, er det lite tvilsomt at den rammes av §4-12 bokstav c. Det kan her trekkes paralleller til straffelovens § 219 som setter forbud mot grov eller gjentatt vold i nære relasjoner. Også tilfeller hvor barnet opplever mishandling mellom foreldrene omfattes.113 Etter forarbeidene til strl § 219 er det ”gjerningspersonens langvarige terrorisering og mishandling av den nærstående som utgjør det straffverdige ved handlingen, uavhengig av hvilke fysiske eller psykiske skader handlingene har påført offeret.” Dette har etter mitt syn overføringsverdi til spørsmål om omsorgsovertakelse, ved at man legger avgjørende vekt på de faktiske handlinger, fremfor å se hen til hvilken innvirkning de har på barnet. Blant annet fordi innvirkningen kan vise seg lenge i tid etter handlingen er utført.
Der man er utenfor de klare tilfellene må det trekkes en nedre grense mot fysiske handlinger foreldrene rettmessig kan utføre. I Proposisjonen ble det uttalt at ”Ikke all bruk av makt kan kalles mishandling – f.eks. er det ikke naturlig å bruke ordet når det gjelder holding og andre lette beskyttende eller avvergende tiltak.” 114 Spørsmålet er dermed hvor den nedre grense går. Barneloven er her sentral, men fordi den ikke inneholder sanksjonsbestemmelser knyttet til vold mot barn, må straffbarheten vurderes etter straffeloven. 115
Det har vært store diskusjoner rundt voldsbegrepets nedre grense etter refselsesretten ble avskaffet i 1972. Barneloven fikk i 1987 et nytt tredje ledd i § 30 hvor det fremgår at ”Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare.” Om bestemmelsen uttalte Smith at denne medførte at vold i barneoppdragelsen kun var lov når det var nødvendig for at barnet skadet seg selv eller ting. 116 En slik forståelse er også i tråd med barnekonvensjonens artikkel 19 som setter forbud mot alle former for fysisk eller psykisk vold.
Etter strl. § 228 trekkes den nedre grense der noen ”øver Vold mod en andens Person eller paa anden Maade fornærmer ham paa Legeme.” I forarbeidene til bl § 30 (3) ble forholdet til strl. § 228 vurdert, og det uttales at ”bruk av ris og andre markerte former for avstraffelse er forbudt, mens et spontant klaps og mer bagatellmessige former for fysisk straff ikke rammes” 117. Denne forståelse ble også lagt til grunn i den såkalte ”Klapsedommen” hvor en stefar hadde slått sine stesønner på baken med flat hånd.118 Etter å ha vist til forarbeidene uttalte Høyesterett at ”selv om foreldrenes kroppslige refselsesrett er opphevd, vil det ikke rammes av straffeloven § 228 første ledd om foreldre i oppdragelsesøyemed tildeler sine barn lettere klaps.” Høyesterett mente at dette ikke var i strid med Barnekonvensjonen, uten noen nærmere redegjørelse.
I realiteten medførte avgjørelsen at forbudet mot vold i bl. § 30 (3) og Barnekonvensjonen ikke var absolutt. På denne bakgrunn ble dommen i etterkant kritisert for å ha skapt usikkerhet rundt den nedre grense for vold mot barn.119 For å klargjøre dette ble bl. § 30 (3) endret i 2010 slik at det uttrykkelig fremgår at vold som brukes ”som ledd i oppsedinga av barnet” er forbudt. Hvordan dette skal forstås i forhold til strafferetten har det imidlertid også være delte meninger om. I proposisjonen som lå til grunn for tilføyelsene i bl. § 30 (3) uttalte Riksadvokaten at ikke all fysisk kontakt eller maktbruk kan anses som vold. Videre argumenterer han for at lette klaps og mild holding fortsatt bør være lov. Selv om dette ikke hadde vært akseptabelt overfor en kollega.120 Etter min mening er dette noe uheldig når barnekonvensjonen uttrykkelig setter forbud mot alle former for vold mot barn. F.eks. har Europarådet uttalt at ”children are entitled to special protection by society against any form of discrimination or oppression and against any abuse of authority in the family and other institutions.” 121
Gording Stang argumenterer for at all vold mot barn er forbudt og at det må gjelde et mildeste inngreps prinsipp, slik at man alltid vil kunne løse problemene uten vold. 122 En slik tankegang er jeg enig i og nyere rettspraksis støtter også oppunder dette. I Rt. 2014 s. 702 hadde foreldrene dasket barna med en bambuspinne over fingrene uten at det medførte merker av noe slag. Foreldrene ble dømt etter strl. § 228, og om forholdet til bl. § 30 ble det uttalt at ”Lagmannsretten har lagt til grunn at straffeloven § 228 første ledd må leses i sammenheng med barneloven § 30, og at det i dag derfor gjelder et generelt og ubetinget forbud mot å anvende vold i oppdragelsesøyemed, også i form av «lettere klaps» som reaksjon på ulydighet. Dette er en riktig lovforståelse.” Etter denne saken må det derfor være klart at bl. § 30 og strl. § 228 må tolkes slik at det gjelder et helt generelt forbud mot vold mot barn etter både barne- og straffeloven.
I forhold til §4-12 bokstav c kan det etter dette oppstilles noen retningslinjer. I utgangspunktet vil fysisk maktbruk være vold etter §4-12 bokstav c. Imidlertid må det avgrenses mot tilfeller som utføres for å beskytte eller avverge barnet for farer. I tillegg har man en rekke situasjoner som ikke direkte beskytter barnet, men hvor det må anses legitimt å bruke fysisk makt. Eksempler på dette vil kunne være å tvinge barnet med i bilen, ta tak i barnet og legge det om kvelden eller ta på vintertøy mot barnets vilje. Det er klart at dette ikke er å anse som vold/mishandling i relasjon til §4-12 bokstav c.
112 NOU 2003: 31 side 34
113 Rt. 2010 s. 949
114 Ot.prp.nr.44 side 111
115 Smith og Lødrup side 106
116 Smith og Lødrup side 106
117 Ot.prp.nr.8 (1986-1987) side 6
118 Rt. 2005 s. 1567
119 F.eks. Inge Lorange Backer, «Kan foreldre gi barna en ‘lett klaps’?»
120 Ot.prp.nr.104 (2008-2009) side 32
121 R (85) 4 ”THE COMMITTEE OF MINISTERS TO MEMBER STATES ON VIOLENCE IN THE FAMILIY” avsnitt 6
122 Gording Stang, ”Alle former for vold mot barn er forbudt- og straffbart?” Punkt 5
Leave a Reply