Voldsom økning av barn som tvangsflyttes

Bare i 2012 ble 1569 barn tvangsplassert av barnevernet til et beredskapshjem.

Det er en økning på hele 66 prosent fra 2008, viser en ny rapport fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).

Problemene er endret

Rapporten konkluderer med at økningen skyldes «et endret problembilde med større innslag av tyngre saker», samt en kraftig vekst i vold i hjemmet og fysisk mishandling som gir grunnlag for at barnevernet griper inn.

- Årsaken til økningen er nok sammensatt: Økt oppmerksomhet i mediene som følge av Christoffer-saken og Alvdal-saken gjør at slike saker blir tatt mer på alvor, det gir flere bekymringsmeldinger, og kommunalt barnevern er blitt tilført økte ressurser. Vi har ingen grunn til å mene at det er reelt sett er flere tilfeller av alvorlig omsorgssvikt i Norge, sier Mari Trommald, direktør i Bufdir.

Kommer for sent inn

Hun er likevel svært bekymret over økningen i akuttplasseringer. Foranledningen til en akuttplassering er gjerne en svært tilspisset situasjonen for barna og foreldrene.

• LES OGSÅ: Når barnevernet svikter

- Akuttplasseringer er skadelig for barn. Gode systemer og godt planlagte tiltak er viktig for å forebygge omsorgssvikt. Vi ser at det er store forskjeller mellom kommuner når det gjelder bruk av akuttplasseringer og hva som gjøres for å forhindre situasjoner som ender i bruk av disse. De store forskjellene tilsier at det er mulig å få ned bruken av slike tiltak mange steder, sier Trommald.

- Å bryte meldeplikt må få følger

For å få ned antall akuttplasseringer vil Bufdir nå gå i gang med en felles veileder for kommunene. Tanken er å løfte frem kommuner som har god praksis.

- Noen av barna opplever en akuttplassering som en lettelse, andre vil oppleve det veldig skremmende. Det er uansett bekymringsfullt at det er en så klar økning. Det tyder på at barnevernet ikke kommer inn så tidlig i en sak som man skulle ønske, sier Maria Reklev, leder i Landsforeningen for barnevernsbarn.

Hun sier at barnevernet er helt avhengig av å få bekymringsmeldinger, for eksempel fra helsestasjon eller barnehage slik at barnevernet får vite om omsorgssvikt tidlig.

- Vi ser jo at det stort sett ikke får noen konsekvenser å la være å melde saker, selv hos instanser som er meldingspliktige og forstår at noe er galt. Pulveriseringen av ansvar, slik vi så i Christoffer-saken, skjer fortsatt. Vi etterlyser konsekvenser når de som skal melde ikke melder, sier Reklev.

Venter i månedsvis på avklaring

Blant barna som blir tvangsplassert, og som barnevernet vet er blant de aller mest utsatte, er det svært mange som i lang tid bor midlertidig i et beredskapshjem.

Rundt 40 prosent av disse akuttiltakene ender med en sak om omsorgsovertagelse i Fylkesnemnda. Her avslører rapporten at mange av barna må leve svært lenge uten noen avklaring på hva som vil skje med dem.

Den lange ventetiden utfordrer rettssikkerheten for barna og familiene.

De må leve uforholdsmessig lenge uten å få avklart sin fremtidige omsorgssituasjon. Denne tiden må ned betraktelig.

Det er et paradoks at kommunene har en frist for å fremme sak, mens Fylkesnemnda ikke har noen frist på seg for å avgjøre, sier Bufdir-leder Trommald..

I en tredjedel av sakene var ikke sakene avgjort et halvt år etter at akuttplasseringen fant sted.

- Barndommen er kort, og ventesituasjonen er ofte preget av utrygghet, barna vet ikke hva som skjer med dem, og det kan være en traumatisk opplevelse i seg selv. En slik avgjørelse burde ikke ta lengre tid enn det tar å sette seg inn i saken. Jeg tenker at man aldri ville akseptert å behandle voksne på denne måten, sier Reklev.

Størst økning for små barn

Som Trommald tror ikke Reklev at norske foreldre er blitt mer voldelige mot barn.

-  Som samfunn er vi blitt mer observante på barns rettigheter og fått en lavere terskel for hva vi definerer som vold mot barn. At disse tallene øker, er positivt dersom det er slik at man avdekker flere slike saker enn tidligere.

Den største økningen har skjedd for barn under seks år.

- Jeg tenker at det henger sammen med en sterkere oppmerksomhet rundt tidlig innsats og hvor viktig også de første leveårene er, sier Reklev.

«De knytter seg jo til oss»

Hege og Tom Løken har vært beredskapsforeldre i nesten åtte år og har hatt barnevernsbarn boende hos seg i alt fra 14 timer til 17 måneder.

- Til tider er det tøft. Dette er ikke noen 8-4-jobb, men kan kreve av deg at du er til stede 24 timer i døgnet, syv dager i uken, sier Tom Løken.

Familien i Drammen har vært beredskapshjem i for 15 ulike barn under 12 år i snart åtte år, samtidig som de har oppdratt to egne barn.

- Det er klart at det er en belastning for dem også, for det blir jo mye fokus på barnet vi mottar. Etter hver plassering har vi tatt et familieråd om vi skal fortsette med dette, og foreløpig har de gått med på det, selv om det har hendt de er lei, sier Hege Løken.

Hun er fulltidsansatt som beredskapsmor av Bufetat, mens ektemannen har jobb ved siden av. Etter hver plasseringsperiode har de en friperiode, før de igjen er i beredskap.

- Da kan vi få en telefon sent på kvelden eller tidlig på morgenen, og får ofte svært kort tid til å forberede oss, sier Løken.

Beredskapshjem er en midlertidig ordning, der akuttplasserte barn bor frem til den fremtidige omsorgssituasjonen er avklart. Det lengste oppholdet har vart i 17 måneder.

- Det er klart det er en belastning for barna, men i de tilfellene der det er gått lang tid, har det handlet om at kommunen har brukt lang tid på å finne et fosterhjem som er riktig for barnet det gjelder. Det er viktigere at fosterhjemmet er riktig enn at det går veldig fort. Men de knytter seg jo til oss, så det er absolutt et dilemma, sier Hege Løken.

- Vi ser at det skjer noe etter rundt tre måneder. Da slår ofte barna seg til ro med sin nye tilværelse, sier Tom Løken.

De har fortsatt kontakt med noen av barna som har bodd der, og underveis har de som regel kontakt med barnas biologiske foreldre. Det har de aldri opplevd som konfliktfylt.

- For vår del er det ofte mest tårer den dagen barna skal dra videre, selv om det ikke er til å legge skjul på at noen av barna kan være svært krevende, sier Hege Løken.