Voldtatt på barnevernsinstitusjon

En snill fyr, la meg kalle ham Ole. En irriterende fyr. For Ole utfordret «sannheter».

 

Ole hadde akkurat fylt 13 da jeg flyttet inn på den private barnevernsinstitusjonen. En kort kar, brune øyne og liten nese. Glad i psykedelika. Sammen lå vi langflate og lattermilde i skogen etter fleinsopp. Vi delte skjøre drømmer og skam. Men mest av alt delte vi det usagte. Maktbalansen i barnevernet.

Ole ville vært en nærere venn om ikke alderen stod i veien. Jeg var skviset: i ren overlevelse måtte jeg holde meg inne med de store. Smiger ga beskyttelse. Ole ga mer faen, kanskje var voldtekten en straff.

Lederen er den som har gjort mest pøbel. Voldsdommer er effektivt. Han som kommer nærmest lederen, får mest beskyttelse. Men han må rævsleike. Og under lederen kriger rævsleikerne om å være nærmest.

Ute var paragrafer og ord om barnets beste. Inne var maktens spill. Usynlig for personalet.

Verst var det når de store gutta fikk besøk av venner. Kan du tenke deg nedverdigelsen i å få klærne dine revet av, bli lagt i gulvet og kjenne latteren skylle?

Det skjedde ukentlig.

–Se så liten den er, ha!

Det varte til jeg sluttet å protestere. De voksne var et annet sted.

Og hva kunne de gjort? Om jeg hadde ropt, ville det blitt sanksjoner for guttene. Hvem tror du de ville straffet etterpå?

En gang ble jeg mistenkt for tysting. Uker med utfrysing og trusler. Juling hadde vært bedre. Så måtte jeg smiske meg inn igjen.

Avvisning var også personalets metode. Kanskje lærte de av oss unge? Eller omvendt? Tause, kalde rygger, det kunne vare i dager. Jeg hadde ingen. Jeg var så redd.

Hele den sommeren sniffet vi. I naustet ved fjellvannet var nok bensin.

Jeg ble stein og sluknet på hemsen. Jeg våknet av hvisking og fnising – så et skrik. Lyden av smerte. Snille Ole med den lille nesen, akkurat fylt 13.

Neste dag lot vi som ingenting.

Ole fortalte meg at han vi fryktet mest i flokken hadde dratt av ham bokseren mens Ole sov. Så ble det dyttet inn av all kraft.

–Voldtekt, sa Ole.

Han fortalte det til personalet, en anmeldelse ble vurdert.

Men ingenting skjedde.

De store guttene lo, kalte ham homo. Ole ble en stillere gutt.

Mønsteret var klart: vold og trusler oss unge imellom ble ikke straffet. Men hvis vi stjal, skulket eller ruset oss, kom straff og sanksjoner.

Personalet satt på kontorene med rapporter og journaler. Vi sirklet i redsel.

Slik gikk mine ungdomsår. Jeg trodde det skulle være sånn.

«Men slik er det ikke i dag», tenker du vel.

Tror du det er mindre papirarbeid? Flere på jobb? Annen dynamikk i makt og hierarki? Annen mekanisme rundt volden?

Gjennom seks år som ansatt i barnevernet var jeg med på å straffe, true, legge i gulvet, fryse ut og nedverdige. En gang var jeg med på å avgjøre at en gutt ikke skulle få feire jul med familien sin. Han hadde smuglet inn en mobiltelefon.

Jeg har sensurert aviser og musikk for at de unge ikke skulle bli «eksponert for ord om rus». Det kunne gi russug, nemlig.

Jeg trodde det skulle være sånn.

Dessuten var jeg ivrig etter å følge regler. Jeg følte jeg hadde en samfunnsgjeld å betale. Måtte bevise at jeg var på riktig side. Ikke ungdommens.

Jeg jobber fortsatt i «systemet», nå med voksne beboere. I dag bruker jeg tillit som metode, men mange gjør ikke det. La meg ta deg med til personalrommet:

–Har du sett det mennesket?

–Ja, han runker sikkert uten å vaske seg på hendene.

–Han lukter dritt.

–Jeg vil ikke ha ham nær meg.

Det er på tide å stenge disse ungdomsinstitusjonene. For hva skjer når du plasserer unge i krise sammen? Vold og trusler får yngle i hierarkiets kamp.

Enn så lenge oppfordrer jeg deg, selv om du er redd for å miste jobben: Vær en varsler. Fortell om livet på institusjonene. Gjør det for barnets beste. Er ikke det viktigere enn barnevernets beste?